Nobelprisen er en iscenesatt virkelighet som oppfordrer til å stoppe voldtektene men fortsette krigen

0
Bénédicte Kumbi Ndjoko
Vestlige lands aggresjon har skapt flere folkemord i Kongo, forteller den kongolesiske historikeren Bénédicte Kumbi Ndjoko.

Av Ann Garrison intervjuer Bénédicte Ndjoko


Denne artikkelen ble først publisert på Black Agenda Report. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.

Ann Garrison er en uavhengig journalist som holder til i San Francisco-området. Hun fikk i 2014 Victoire Ingabire Umuhoza Democracy and Peace Prize for sine reportasjer om konflikten rundt de store sjøene i Afrika. Bénédicte Kumbi Ndjoko er en prisbelønt journalist fra Kongo. Her er hennes tale da hun tok imot prisen i 2017.


Denne uken snakket jeg med den sveitsisk-kongolesiske historikeren og aktivisten Bénédicte Kumbi Ndjoko om den siste utviklingen i Den demokratiske republikken Kongo. Hun sa: «I Kongo skaper globalisert kapitalisme permanent kaos.»

Ann Garrison: Den 12. februar 2018 rapporterte FNs høykommissær for flyktinger at det var 4,49 millioner internt fordrevne mennesker i Den demokratiske republikken Kongo og 630.500 flyktninger i nabolandene. Antallet internt fordrevne ble nesten fordoblet bare i fjor, hovedsakelig som følge av sammenstøt og væpnede angrep. Det høres ut som om forholdene i Kongo er i ferd med å bli verre, mye verre.

Bénédicte Kumbi Ndjoko: Kongo er faktisk i en vanskelig situasjon. Vi vet hvor mye folket har lidd siden folkemordene i Rwanda og alt kaoset de forårsaket. Deretter kom krigene som Rwanda og Uganda førte mot Kongo fra 1996 til 1997 og deretter fra 1998 til 2003, med støtte fra USA, Storbritannia og deres allierte. I dag beskriver noen observatører Kongo som et land der konfliktene er over, men det pågår fortsatt en lavintensiv konflikt, av og på, varm og kald. En konflikt som fortsetter på denne måten, kan være enda dødeligere enn en erklært krig. Det ser man i provinsene Nord- og Sør-Kivu som grenser til Rwanda, Uganda og Burundi. Over en million av de 4,49 millioner internasjonalt fordrevne er i Nord-Kivu-provinsen.

I løpet av de siste to årene har situasjonen også forverret seg i Kasai-regionen, hvor folk blir utryddet eller fordrevet til Angola. Det har også vært en økning i angrep mot befolkningene i den tidligere Katanga-provinsen (som ble delt inn i Tanganyika, Haut-Lomami, Lualaba og Haut-Katanga provinsene i 2015). Kongo og folket er ikke på avgrunnens rand, de har for lenge siden falt over den.

AG: Det er vanskelig å vite hva man skal si om så mye lidelse. Hva vil du først og fremst si her?

BKN: Lidelse bør inspirere medfølelse, men medfølelse bør inspirere til ettertanke. Er personen som ser på et lidende menneske i stand til å spørre seg selv om han eller hun ikke på en eller annen måte er involvert i lidelsen? Greier han eller hun å forstå årsakene til forbrytelsene som begås mot offeret? Og forstår han eller hun de politiske implikasjonene som følger av disse handlingene? Hvis vi bare ser på det kongolesiske folks lidelse, vil vi ikke greie å ta fatt i særtrekk og årsaker. Det vil ikke være annerledes enn de deprimerende og fatalistiske bildene som har formet inntrykket av Afrika i folks hoder. Vi må analysere vestlige regjeringers imperialistiske aggresjon mot Kongo og Afrika som helhet.

AG: Doktor Denis Mukwege, den kongolesiske gynekologen kjent som «mannen som helbreder kvinner» for å ha behandlet ofrene for brutale voldtekter i Øst-Kongo, har endelig vunnet Nobels fredspris i år. Gir det deg noe håp?

BKN: Jeg fikk muligheten til å møte doktor Mukwege personlig. Jeg så denne mannen sammen med kvinner fra hele verden, som alle hadde blitt voldtatt under konflikter. De kom fra Kongo, Rwanda, Sudan, Syria og Irak. Jeg kunne se hvordan denne mannen snakket med disse kvinnene, omsorgen han hadde for dem og hans måte å fortelle dem at deres ord betydde noe. Han har all min beundring.

Når det er sagt, synes jeg det er litt kynisk å gi ham Nobels fredspris. Prisen er en organisert, iscenesatt virkelighet som skjuler den imperialistiske aggresjonen i Kongo og oppfordrer til en global enighet om å stoppe voldtektene, men fortsette krigen. Den gjør at det vestlige publikum som Nobels Fredspris henvender seg til, føler hvor flotte de selv er og hvor medfølende deres respons er mot ofrene for den afrikanske brutaliteten. Dette ble forsterket av Nadia Murad, den irakiske voldtekts-overlevende som deler årets fredspris med doktor Mukwege. Hun sa at hun ville fortsette som global talskvinne for ofre av voldtekt og tortur, og forfulgte minoriteter som den kurdiske yazidi-minoriteten hun tilhører.

Den dype politiske fortellingen skapt av Nobelkomiteen, er ment å styrke, ikke forstyrre, den dominerende verdensordenen. Det er en del av den vestlige viljen til å skrive den offisielle historien, hvor det viktige er å snakke om kvinnen, om brutaliteten hun må lide under. Det er en fortelling som er fullt akseptert i vestlige samfunn, på grunn av den feministiske kampen. I dette fokuset er doktor Mukwege mann mellom to verdener, en svart mann som det er meningen skal bli hvit. Han er som den hvite mannen, som vet hvordan han skal forsvare kvinners rettigheter mot barbariet til usiviliserte menn – svarte i dette tilfellet – som i hovedsak er definert av deres villskap.

AG: Voldtekt av menn er også et krigsvåpen i Kongo og andre steder. Det rapporteres sjelden, selv om det ble gitt litt oppmerksomhet i en artikkel i the Economist. Det leser man at det er vanskelig å anslå hvor ofte dette skjer, fordi mange menn frykter å rapportere det fordi de er så ydmyket eller frykter å bli anklaget for homofili, som er ulovlig. En ugandisk prosjekt forklarte dette grundig i filmen Gender Against Men, som jeg anbefaler til alle som leser dette. Voldtekt av både menn og kvinner som våpen for å ødelegge samfunnet gjør det tydeligere at det skjer et pågående folkemord mot det kongolesisk folket, ikke bare «et folkemord mot kvinner». Kan du snakke om hvordan fokuset utelukkende på vold mot kvinner skjuler dette?

BKN: Jeg har alltid vært irritert av en tale holdt av Margaret Wallström, FNs tidligere spesialutsending for vold mot kvinner og barn i konflikter. I 2010, etter et opphold i Kongo, hevdet hun at landet var verdens voldtekts-hovedstad, og oppfordret Sikkerhetsrådet til å handle for å stoppe det. Dette utsagnet assosierte forbrytelsen voldtekt med en bestemt nasjon, Kongo, og med alle mannlige individer der. Ordet «hovedstad» refererer typisk til den mest sentrale beliggenheten, hjernen og hjertet av en nasjon, bæreren av de kulturelle verdiene. Så en av Kongos kulturelle verdier skulle være voldtekt?

Denne oppfatningen av et patologisk, sykelig, kongolesisk samfunn fylt med voldtektsmenn blir også delt av mange vestlige kvinner som driver kampanjer for kongolesiske kvinner, som Eve Ensler. De går til og med så langt som å kalle det som skjer i Kongo et femicid, en krig mot kvinner. Dette fremstiller den kongolesiske mannen som en atavistisk primitiv voldtektsmann.

Det ekstreme fokuset på kongolesiske kvinners kropper er ikke ment å forsvare dem, men er en del av en større fortelling om kongolesiske menns villskap og svarte afrikanske menn generelt. Kongo er verdens voldtekts-hovedstad. Kongo er hovedstaden til en primitiv nasjon i hjertet av det sorte Afrika, hvor kongolesiske menn voldtar kvinner for å ødelegge dem. Hvem kunne beklage å se et slikt forferdelig samfunn utryddet fra jordens overflate?

FNs utsending Margaret Wallström forlangte ikke en slutt på den imperialistiske krigen som føres mot Kongo og Afrika generelt. Hun sa ingenting om de imperialistiske maktene som stod bak krigsforbrytelsene, inkludert voldtekt, mot det kongolesiske folk. Hun forlangte ikke at Sikkerhetsrådet skulle etablere en tribunal for å etterforske de forbrytelsene som ble påvist i FNs rapport om overgrep mot menneskerettigheten i Den demokratiske republikken Kongo i 1993-2003, som for det meste avslørte forbrytelsene utført USAs langvarige allierte Rwanda. I stedet kalte hun Kongo for verdens voldtekts-hovedstad og oppfordret Sikkerhetsrådet til å gripe inn mot brutale kongolesiske menn.

AG: Noen har foreslått at doktor Mukwege, den mest internasjonalt anerkjente moralske autoriteten i Kongo, burde lede en overgangsregjering. De inkluderer våre felles venner Patrick Mbecko og Jean-Claude Maswana, begge er høyt respekterte kongolesiske akademikere og aktivister. Hva synes du om denne ideen, og hva tenker du om en «overgangsregjering» i Kongo?

BKN: Jeg lurer ofte på hva folk mener når de sier at de vil ha en overgangsregjering. Jeg er sikker på at våre venner har veldig spesifikke ideer om hva det betyr, men når jeg leser mange andre kongolesere om «overgang», ser det ut til at dette er en slags magisk sekk som skal hjelpe oss til å bli kvitt president Joseph Kabila, hans tropper og de rwandiske okkupantene. Den tar ikke opp på noen måte for eksempel problemet med nykolonialisme eller hva den såkalte kongolesiske opposisjonen er. Sistnevnte er etter min mening folk som må fjernes fra den politiske sfæren i Kongo. De har åpent deltatt i å opprettholde Kabilas tyranniske regjering, selv om den såkalte grunnloven ikke tillot ham å sitte ved makten lenger. I tillegg hadde de aldri mot til å forklare befolkningen hvilken rolle Rwanda og Uganda spiller i Kongos tragedie. Skal vi inkludere dem i den overgangsregjeringen? En overgang som presenteres på denne måten, er ikke noe som appellerer til meg, selv om den ledes av doktor Mukwege.

«Bare en dypt og radikalt brudd vil gi oss muligheten til å gjenoppbygge staten Kongo.»

Jeg tenker i stedet på lignede vis som en annen av mine venner, fader Jean-Pierre Mbelu. For ham kan vi ikke snakke om overgangsregjering i Kongo, fordi det forutsetter at det har vært en form for demokrati som burde gjenopprettes etter en kriseperiode. Problemet i Kongo kan imidlertid ikke oppsummeres som bare en politisk krise. Landet er snarere utsatt for et permanent statskupp, og bare et dypt og radikalt brudd vil gi oss muligheten til å gjenoppbygge staten Kongo. Å be om overganger har vært løsningen som det internasjonale samfunnet har ønsket å systematisere i flere afrikanske land, inkludert Kongo, men resultatene er ikke mye å skryte av. Overgangen fra Kabila legger etter min mening for mye vekt på Kabila – den insisterer ikke nok på å avsløre hvem som skapte Kabila og informerer oss ikke om hvilken type regjering og samfunn vi ønsker å bygge etter Kabila.

AG: Liberale demokrater og til og med venstreorienterte i USA er nå så forferdet over Donald Trump at vår politikk i stor grad er redusert til om man er for eller mot Trump. Dere har det samme problemet med Kabila i Kongo, ikke sant?

BKN: Ja, og det er en ytterst farlig posisjon, fordi det faktisk betyr at det ikke eksister en valgmulighet. Man er låst fast i en ond sirkel som ikke tillater flukt eller mulighet til å forestille seg andre systemer enn de som eksisterer. I dette tilfellet er vi midt i en demokratisk illusjon. Demokrati i henhold til denne oppfatningen er retten til å være for eller imot. Det er retten til å veksle mellom to sider av samme mynt, mens ideologien som skaper mynten forblir uendret. Dette refererer til det fundamentale problemet som kapitalismen skaper. Det er faktisk et system som organiserer et ikke-valg, som skaper en illusjon av valgmuligheter som bare tjener oligarkiene som styrer oss. Tragedien i land som våre, er at de løper etter det de tror er demokrati, et binært system der det bare er mulig å være pro- eller anti-X. Det er enda tristere fordi vi har glemt at dette binære systemet aldri eksisterte på det afrikanske kontinentet før kolonitiden, men former for ekte demokrati gjorde det, særlig i Kongo-riket.

AG: Kabila bør gå av, som Trump burde gjøre det, men hvilke andre former for organisering er nødvendig for å stanse lidelsen og gjøre det mulig for kongoleserne å begynne å ta over sitt eget lands enorme rikdom og muligheter?

BKN: Hvis vi tenker på forandringer, må vi forstå at vi alle lever under en globalisert kapitalisme. Vi trenger også å forstå at kapitalismen vises i forskjellige former, som avhenger hvilke steder den rammer.

Det er sagt at Kongos forbannelse er dets rikdom. Kongo er fra naturens side et av verdens rikeste land, men det er denne rikdommen imperialistmaktene er ute etter mens folket holdes nede i fattigdom.

I Kongo skaper den permanent kaos. Den sørger for at folk forblir i dette kaoset, uten noen avgrensning av volden, fordi staten bare eksisterer som en minimal simulasjon av vestlige institusjoner. Dette er forutsetningene for å plyndre landet, gripe dets mineraler og andre naturressurser, hvorav noen er erklært strategiske for amerikansk sikkerhet.

De ikke bare dreper og sender kongolesere på flukt, men avskaffer også deres lokalsamfunn og gjør dem forvirret, slik at de ikke klarer å forstå den globale kapitalistiske verden og den rollen Kongo er henvist til i den. Alt i alt, eliminerer den deres evne til å forsvare seg selv. Man må forstå og utvide forståelsen av dette for å kjempe effektivt tilbake og få til en forandring.

Individet alene, selv om han eller hun forstår hva som står på spill, kan ikke forandre noe, men Kongo hamres ustanselig inn med ideen om at et individ kan forandre ting. Dermed venter folk på dette bestemte individet. Derfor er det ikke overraskende å se det store fokuset på hvem som skal være neste president. Dette fokuset er fundamentalt desorienterende. Det er et sentralt element i samarbeidet mellom den nasjonale comprador-eliten og imperialistene, som oppsummerer Kongos politiske historie siden uavhengigheten.

Så vi må forandre ting på en måte som omfordeler makt fra grunnen til toppen. Det er derfor viktig at lokalsamfunnene, ikke den enkelte, får betydelig kontroll over ulike aspekter av sitt daglige liv. Dette betyr at vi trenger sterke grasrot-organisasjoner som kan skape sin egen makt og iverksette kollektive tiltak for å utfordre den eksisterende orden. Noe slikt krever at kongoleserne forstår at makta som den faktisk eksisterer, er en sosial konstruksjon etablert av kolonistene for 500 år siden. Politisk suverenitet kan bare gjenvinnes på et lokalt demokratisk nivå, hvor en politikk som er for de fattige og deres rettigheter kan utarbeides og til slutt forme Kongos fremtid.

For å gjenta det, Kongo har tidligere kjent disse lokale organisasjonsmåtene, så de må gjenfinnes og tilpasses for å beseire vår nyliberale virkelighet, som er litt forskjellig fra formell kolonialisme og nykolonialisme. Det vil også være nødvendig å organisere selvforsvarsstyrker, fordi vi ikke må bli lurt. De som utnytter oss, har våpen, og de er ikke beredt til å gi slipp på Kongo. Dette må komme en frigjøringskrig.

Kolonialismen og imperialismen har vært Kongos svøpe siden Henry Morton Stanley hjalp kong Leopold av Belgia til å etablere hans private koloni i landet. Her hans egen versjon av møtet med David Livingstone.

AG: Til slutt, kan du fortelle litt om de siste utviklingene i Rwandas pågående okkupasjon av Kongo? Rwandas politiske fanger Victoire Ingabire og Kizito Mihigo ble sluppet fri tidligere denne måneden. Så, forrige uke, lyktes Rwandas utenriksminister Louise Mushikiwabo i sitt forsøk på å lede den internasjonale organisasjonen La Francophonie. Også i forrige uke, ba en fransk aktor en fransk dommer om å avvise anklager mot en RPA-hæroffiser for drapet på Rwandas president Juvenal Habyarimana og Burundis president Cyprien Ntaryamira i 1994.

BKN: De siste to årene har Kabila, som er Rwandas prokonsul i Kongo, jobbet for å styrke den rwandiske okkupasjonen av landet ved å utnevne tutsier (den herskende folkegruppen i Rwanda o.a.) til ledende stillinger i den nasjonale hæren og utnevne menn som Azarias Ruberwa til departementssjef for desentralisering, som kongolesere kaller departementet for balkanisering.

Dette viser at den rwandiske presidenten Paul Kagame og de som omgir ham, ikke har til hensikt å trekke seg ut fra Kongo. Landets rikdom gjør det mulig for dem å bygge store praktbygninger i Rwandas hovedstad, for deretter peke på dem som bevis for Rwandas økonomiske vekst, selv om de fleste rwandere er fortsatt svært fattige og landet fortsatt trenger utenlandsk bistand for 40% av sitt årlige budsjett.

Rwandas rikdom gjør det mulig for Kigame å viser fram en glitrende overflate mens folket er fattig. Her fra Kigali. Shutterstock.

Rwandas skinnende overflate og den utbredte fabelen om Rwandas økonomiske vekst gir også Kagame troverdighet blant afrikanere, og derfor har utnevnelsen av Mushikiwabo blitt ganske godt mottatt i Afrika. De fleste afrikanere er, som resten av verden, dårlig informert om realitetene i Rwanda. De har tolket Mushikiwabos avtale som en afrikansk leders seier over Europa, spesielt Frankrike. De glemmer at Frankrike spiller hovedrollen i La Francophonie, og Frankrike valgte Mushikiwabo. Når franskmennene sier at de vil en bestemt person skal lede organisasjonen, skjer det stort sett.

Å ha Mushikiwabo som president er en måte for Frankrike å gjenvinne innflytelsen i Sentral-Afrika, som de mistet til USA etter at Bill Clinton tok over i Det hvite hus. I denne franske/rwandiske pakten, må vel Kagame ha krevd at den langvarige franske etterforskningen av hans angrep på flyet til den rwandiske presidenten Juvenal Habyarimanas skal legges ned permanent, fordi den var irriterende benektelse av at han er Rwanda frelser. Noen kaller dette en seier for rwandisk diplomati, men det er mer som en liten snikmorder i en internasjonal mafia som får det som han vil ved hjelp av utpressing. For Frankrike, hjelper pakten dem med å gjenopprette Frankrikes tilgang til den enormt rike kongolesiske jorden.

Det er også viktig for Frankrike at det ikke skal se ut som de har forbindelser til et brutalt regime som fengsler kvinnelige motstandere. Kagame ble dermed tvunget til å slippe løs de politiske fangene Victoire Ingabire Umuhoza og Diane Rwigara. I et land som skryter av å ha jobbet så hardt for kvinners fremgang, har disse høyt profilerte kvinnelige politiske fangene, som begge forsøkte å utfordre Kagame i presidentvalget, skadet omdømmet hans. Men den gode nyheten er at disse to kvinnene etterpå nektet å tie om hva som skjedde i Rwanda. De viser en mye vanskeligere fremtid for Kagame og det dødelige systemet han etablerte. Det er derfor meget gledelig å se disse kvinnene igjen på frifot og mer bestemt enn noensinne. De er blant lederne som denne regionen lenge har håpet på.


 

Med velvillig tillatelse fra Ann Garrison/ Consortium News. Garrison er en uavhengig journalist basert i San Francisco-området. I 2014 mottok hun Victoire Ingabire Umuhoza-prisen for hennes reportasjer om konflikten i rundt de store sjøene i Sentral-Afrika.


 

Les også:

To grunnleggende forskjellige syn på Afrika

Forrige artikkelReven er sluppet inn i hønsegården
Neste artikkelEU-kommisjonens angrep på Italia er utpresning og kan bety sanksjoner