oss 100 kroner!
Av John Pilger
Robert Parrys død tidligere i år føltes som et farvel til journalist-æraen. Parry var «en banebryter for uavhengig journalistikk», skrev Seymour Hersh, som han hadde så mye til felles med.
Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til John Pilger. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Hersh avslørte My Lai-massakren i Vietnam og den hemmelige bombingen av Kambodsja. Parry avslørte Iran-Contra, en konspirasjon av narkotika- og våpensalg som ledet til Det hvite hus. I 2016 la de hver for seg fram grundige bevis på at Assad-regjeringen i Syria ikke hadde brukt kjemiske våpen. De ble ikke tilgitt.
Bortvist fra «hovedstrømmen» må Hersh publisere arbeidet sitt utenfor USA. Parry etablerte sin egen, uavhengige nyhetsside på nettet, Consortium News. I en siste artikkel før slaget refererte han til journalistikkens ærbødighet for «godkjente meninger», mens «ikke godkjente bevis blir avfeid eller ringeaktet – uavhengig av kvaliteten.»
Selv om journalistikk alltid har vært en løselig forlengelse av den etablerte makten, er det noe som har endret seg de senere år. Meningsforskjeller som ble tolerert da jeg begynte å arbeide i en nasjonal, britisk avis i 1960-årene, har blitt redusert til en metaforisk undergrunn etter som liberal kapitalisme beveger seg mot en form for korporasjonenes diktatur. Dette er et jordskjelv av en endring, der journalister kontrollerer den nye «gruppetenkingen», som Parry kalte det, der de fordeler myter og avledningsmanøvrer, og forfølger sine fiender.
Heksejakt og hysteri
Heksejakten på flyktninger og immigranter, «Metoo»-fanatikernes bevisste skrinlegging av vår eldste rettighet: uskyldig inntil det motsatte er bevist, anti-Russland-rasismen og anti-Brexit-hysteriet, den voksende anti-Kina-kampanjen og undertrykkingen av advarsler om verdenskrig, vitner om dette.
I en situasjon der mange, kanskje de fleste, uavhengige journalister er nektet adgang til «hovedstrømmen», er et hjørne av internett blitt en avgjørende kilde til avsløringer og evidensbaserte analyser: sann journalistikk. Nettsteder som wikileaks.org, consortiumnews.com, ZNet zcomm.org, truthdig.com, globalresearch.org, counterpunch.org og informationclearinghouse.info er obligatorisk lesing for dem som forsøker å finne ut av en verden der vitenskap og teknologi gjør fantastiske fremskritt, mens politisk og økonomisk liv i de fryktsomme «demokratiene» trekker seg tilbake, bak en media-fasade av narsissistisk oppstyr.
I Storbritannia er det bare én nettside som tilbyr uavhengig mediekritikk. Det er den bemerkelsesverdige Media Lens – bemerkelsesverdig fordi grunnleggerne, og de eneste skribentene, David Edwards og David Cromwell, helt siden 2001 har rettet søkelyset ikke bare mot de vanlige «mistenkte», les: Tory-pressen, men mot forbildene for vel ansett liberal journalistikk: BBC, Guardian og Channel 4 News.
Et sjeldent lyspunkt
Metoden deres er enkel. De er omhyggelig i sine undersøkelser, de er respektfulle og høflige når de spør en journalist hvorfor hun eller han har produsert en så ensidig artikkel eller mislykkes i å avdekke essensielle fakta, eller promotert tvilsomme myter.
Svarene de får er ofte defensive, til tider uforskammete, noen er hysteriske, som om de har skjøvet til side en skjerm foran en beskyttet art.
Jeg vil hevde at Media Lens har knust stillheten rundt korporasjon-journalistikk. I likhet med Noam Chomsky og Edward Herman i Manufacturing Concent, representerer de en femte statsmakt som plukker fra hverandre og avmystifiserer medias makt.
Det som er spesielt interessant med dem, er at ingen av dem er journalister. David Edwards er tidligere lærer, David Cromwell er havforsker. Likevel er deres forståelse av journalistikkens moral – et sjelden brukt uttrykk, la oss kalle det sann objektivitet – en forfriskende kvalitet ved Media Lens’ rapporter på nett.
Etter min mening er arbeidet deres heltemodig og jeg ville ha plassert en kopi av deres nylig publiserte bok, «Propaganda Blitz», ved alle journalistutdanninger som tjener korporasjonssystemet – noe de alle gjør.
Ta kapittelet «Dismantling the National Health Service» (Demontering av det offentlige helsevesenet), der Edwards og Cromwell beskriver den avgjørende rollen journalister spilte under krisen det banebrytende britiske helsevesenet sto overfor.
Krisen i NHS (det offentlige britiske helsevesenet, overs. anm.) er resultatet av det politikere og media kaller «innstramminger», med sitt villedende, sleipe språk om «effektivitets-gevinster» (BBC-begrepet for å kutte offentlig forbruk) og «tøffe valg» (en villet demontering av premissene for sivilisert liv i det moderne Storbritannia).
Finansgigantene har plyndret Storbritannia
«Innstramminger» er en oppfinnelse. Storbritannia er et rikt land med en gjeld som er eid av landets uhederlige bankvesen, ikke av folket. Ressursene, som uten problemer kunne finansiere det offentlige helsevesenet, har blitt stjålet ved høylys dag av de få som blir tillatt å unngå, og slippe unna, milliarder i skatt.
Det offentlig finansierte helsevesenet blir med vitende og vilje strupt av fritt marked-fanatikere som bruker et vokabular hentet fra storselskapenes eufemismer for å rettferdiggjøre at det selges ut. Jeremy Corbyns Labour-parti kan kanskje framstå som om de er motstandere av dette, men er de? Svaret er sannsynligvis nei. Lite av dette er antydet i media, og langt mindre forklart.
Edwards og Cromwell har inngående analysert «Health and Social Care Act» (Helse- og sosialloven) fra 2012, en lov hvis harmløse navn står i skarp motsetning til dens skjebnesvangre konsekvenser. For mesteparten av befolkningen er det ukjent at denne loven gjør slutt på den britiske regjeringens juridiske forpliktelse til å sørge for et allment, gratis helsetilbud: fundamentet som NHS ble bygd opp på etter Andre verdenskrig. Private selskaper kan nå trenge gradvis inn i NHS, bit for bit.
Men hvor var journalistene?
Hvor var BBC mens dette skjellsettende lovforslaget gikk sin gang gjennom parlamentet?, spør Edwards og Cromwell. Med en lovfestet forpliktelse til å «sørge for en bred synsvinkel» og å informere befolkningen på en skikkelig måte i «spørsmål om offentlig politikk», la BBC aldri detaljert fram trusselen som ble framsatt mot en av nasjonens mest verdsatte institusjoner. En overskrift i BBC lød: «Lov som gir makt til almenpraktiserende leger vedtatt». Dette var ren statspropaganda.
Det er en slående likhet med BBCs dekning av statsminister Tony Blairs ulovlige invasjon i Irak i 2003, som etterlot millioner døde og mange flere fordrevne. En undersøkelse fra University of Wales i Cardiff fant at BBC gjenspeilte regjeringens linje i «overveldende» grad, mens de prioriterte ned rapporter om sivilbefolkningens lidelser. En undersøkelse fra Media Tenor plasserte BBC på bunnen i en liga av vestlige kringkastere når det gjaldt sendetid for motstandere av invasjonen. Korporasjonens «prinsipp» om upartiskhet, som de skryter mye av, var aldri vurdert.
Svertekampanjen mot Assange
Ett av de mest treffende kapitlene i «Propaganda Blitz» beskriver svertekampanjen som ble satt i gang av journalister mot dissidenter, uavhengige politikere og varslere. Guardians kampanje mot grunnleggeren av WikiLeaks, Julian Assange, er den mest foruroligende.
Assange, hvis legendariske lekkasjer gjennom WikiLeaks brakte Guardian berømmelse, journalistpriser og donasjoner, ble latt i stikken da han ikke lenger var til nytte. Deretter ble han utsatt for et sterkt klandrende – og feigt – stormangrep nesten uten sidestykke.
Uten at WikiLeaks fikk så mye som en øre, åpnet en opphausset Guardian-bok for en lukrativ avtale om en Hollywood-film. Bokens forfattere, Luke Harding og David Leigh, beskrev Assange – ubegrunnet – som «kynisk» og en «ødelagt personlighet». De avslørte også det hemmelige passordet han hadde gitt avisen i fortrolighet, et passord som var utviklet for å beskytte et digitalt arkiv som inneholdt telegrammer fra USAs ambassade.
Med Assange fanget i Equadors ambassade, skrev en skadefro Harding, som sto sammen med politiet på utsiden, følgende i bloggen sin: «Scotland Yard kan komme til å le sist».
Guardian-spaltist Suzanne More skrev: «Jeg vedder på at Assange stapper i seg overkjørte forsøkskaniner. Han er virkelig den verst tenkelige drittsekk.»
More, som beskriver seg selv som feminist, klaget senere over at hun hadde vært gjenstand for «forferdelige skjellsord» etter sitt angrep på Assange. Edwards og Cromwell skrev til henne: «Det er fryktelig, leit at du opplevde dette. Men hvordan vil du beskrive det å kalle noen «den verst tenkelige drittsekk»? «Forferdelige skjellsord?»
More svarte at nei, det ville hun ikke. Og la til: «Jeg vil anbefale dere å slutte å være så fordømt nedlatende.»
Hennes tidligere Guardian-kollega, James Ball, skrev: «Det er vanskelig å forestille seg hvordan det lukter i Equadors London-ambassade fem og et halvt år etter at Julian Assange flyttet inn.»
Uintelligent ondskapsfullhet
Den slags uintelligent ondskapsfullhet dukket opp i avisen som blir beskrevet av redaktøren, Katharine Viner, som «tankevekkende og progressiv». Hva ligger i bunnen av denne hevngjerrigheten? Er det sjalusi, en pervers anerkjennelse av at Assange har oppnådd flere journalistiske høydepunkter enn snikskytterne rundt ham kan påberope seg i et helt liv? Er det at han nekter å bli «en av oss», og bringer skam over dem som har forrådt journalistikkens uavhengighet?
Journaliststudenter burde studere dette for å forstå at kildene til «falske nyheter» ikke bare er trolling eller slike som Fox news, eller Donald Trump, men en journalistikk som har salvet seg selv med falsk anstendighet: en liberal journalistikk som hevder å utfordre korrupt statsmakt, men som i realiteten smisker for og beskytter denne – og samarbeider med den. De amoralske årene med Tony Blair, som Guardian ikke lyktes med å gi oppreisning, er dens ekko.
«(Det er) en tid der mennesker lengter etter nye ideer og nye alternativer,» skrev Katharine Viner. Hennes politiske skribent, Jonathan Freedland, forkastet lengselen hos unge mennesker som støttet den beskjedne politikken til Labour-leder Jeremy Corbyn, som «en form for narsissisme».
«Hvordan kom denne mannen i det hele tatt på stemmeseddelen?» skrålte Guardians Zoe Williams. Et kor av avisens veslevoksne skravlebøtter stemte i, og endte deretter opp i køen av alle som kuttet seg på sine egne, sløve sverd, da Corbyn var på nippet til å vinne valget i 2017 – på tross av media.
Journalistikk erstattes av psykologisk krigføring
Kompliserte historier blir rapportert gjennom et kult-liknende formular av fordommer, rykter og utelatelser: Brexit, Venezuela, Russland, Syria. Når det gjelder Syria, er det bare undersøkelser fra uavhengige journalister som har tatt til motmæle mot dette, og dermed avslørt nettverket av angloamerikansk støtte til jihadistene i Syria, deriblant dem som er beslektet med IS.
Med støtte fra en «psyops»-kampanje (psykologisk krigføring, overs. anm.) finansiert av det britiske utenriksdepartementet og USAID (føderal etat i USA med ansvar for det meste av landets ikke-militære utviklingshjelp, overs. anm.), er målet å føre den vestlige offentligheten bak lyset og få fart på avsettelsen av regjeringen i Damaskus – uten hensyn til det middelalderske alternativet og risikoen for krig med Russland.
Syria-kampanjen, klargjort av PR-byrået Purpose i New York, finansierer en gruppe kjent som Hvite Hjelmer, som urettmessig hevder å være «Syrias sivilforsvar». De blir kritikkløst vist fram på TV-nyheter og i sosiale media mens de tilsynelatende redder bombeofre, som de filmer og redigerer selv. Det siste er det lite sannsynlig at seerne får vite. George Clooney er blant deres fans.
Hvite hjelmer er en front for terrorister
Hvite hjelmer er vedheng til jihadister, som de deler adresse med. Deres vestlige intendanter sørger for deres media-smarte uniformer og øvrig utstyr. At de store nyhetsorganisasjonene ikke stiller spørsmål ved bedriftene deres, er en indikasjon på hvor sterkt media er påvirket av statsstøttet PR. Som Robert Fisk nylig påpekte: ingen «mainstream»-journalister rapporterer om Syria, fra Syria.
I det som er kjent som en nedrakkings-jobb, fikk Guardian-reporter Olivia Solon, stasjonert i San Francisco og uten å noen sinne ha satt sine ben i Syria, anledning til å sverte arbeidet til de uavhengige journalistene Vanessa Beeley og Eva Bartlett når det gjaldt Hvite hjelmer. Arbeidet ble omtalt som «spredt på internett av et nettverk av anti-imperialist-aktivister, konspirasjonsteoretikere og nettroll med støtte av den russiske regjeringen.»
Denne utskjellingen ble publisert uten å tillate en eneste korreksjon, langt mindre med tilsvarsrett. Kommentarfeltet i Guardian var blokkert, som Edwards og Cromwell dokumenterer. Jeg så listen over spørsmål Solon sendte til Beeley. Den framstår som et anklage-skjema fra McCarthy-tida – «Har du noen gang vært invitert til Nord-Korea?»
Så stor del av hovedstrømmedia har falt til dette nivået. Subjektivitet er alt, slagord og raseri er bevis nok. Det eneste som gjelder er «oppfatninger».
Om å utnytte uvitenheten i krigspropaganda
Mens han var USAs øverstkommanderende i Afghanistan erklærte general David Petraeus det han kalte «en krig om oppfatninger… ført uavbrutt i nyhetsmedia». Det som var avgjørende var ikke fakta, men hvordan historien utspilte seg i USA. Den ikke-erklærte fienden var, som alltid, en informert og kritisk offentlighet i hjemlandet.
Ingen ting er endret. I 1970-årene møtte jeg Leni Riefenstahl, Hitlers filmregissør, hvis filmer trollbandt den tyske offentligheten.
Hun fortalte meg at «budskapet» i filmene hennes ikke var avhengig av «ordrer ovenfra», men av det «underdanige tomrommet» i en ikke-informert offentlighet.
«Omfattet det også det liberale, utdannete borgerskapet?» spurte jeg.
«Alle», svarte hun. «Propaganda vinner alltid, hvis du tillater det.»
