Petersenutvalget hvitvasker en skitten krig

0
Omslaget til Petersenutvalgets rapport

Første kommentar: Hvem vedtok å sende Norge i krig?

Som ventet ble ikke Petersenutvalgets rapport om Norges rolle i Libyakrigen noe oppgjør med de krigsforbrytelsene som Norge deltok i mot folket i Libya. Det ble heller ikke noe oppgjør mot det kuppet som i første rekke Jens Stoltenberg var ansvarlig for da han uten drøfting i regjeringen gikk ut med pressemelding 19. mars og sa at «Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsresolusjon 1973.»

Vi har her gjentatte ganger stilt spørsmålene: Hvem fattet dette vedtaket? Hva er ordlyden i vedtaket? Hva var beslutningsgrunnlaget?

Vår graving har brakt på det rene at krig mot Libya ikke var tema på regjeringskonferansen på slottet 18. mars 2011, enda det kunne ha vært det, og absolutt burde ha vært det. Beslutninga ble fattet av en liten gruppe rundt Jens Stoltenberg bare et par timer etter regjeringsmøtet. Og den gruppa hadde ikke en gang fått noe mandat fra regjeringsmøtet til å behandle Libya-saka. Det går fram av Petersenutvalgets gjennomgang at vi har hatt rett i dette. Det vi vet fra før er at den gruppa besto av Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre, forsvarsminister Grete Faremo, forsvarssjef Harald Sunde og en ikke-identifisert representant for E-tjenesten. Petersenutvalget fyller ut lista ved å nevne at også statssekretær Espen Barth Eide, embetsmenn fra statsministerens kontor, DU og forsvarsdepartementet, samt Generalinspektøren for luftforsvaret deltok. (side 70)

Jan Petersen & co lister seg forsiktig rundt det faktum at denne gruppa ikke hadde med seg noe mandat fra regjeringskonferansen. Og de legger stor vekt på at den formelle godkjenninga av å gå til krig mot Libya ble tatt på regjeringskonferansen 23. mars.

Men det holder ikke. Landets statsminister hadde allerede bundet opp Norge og regjeringa med sin krigserklæring om morgenen 19. mars. Og han hadde presset sine regjeringspartnere til å være med på galeien gjennom sine famøse smser og mobilsamtaler. Resten ble sandpåstrøing.

Det forelå ikke noe mandat og ingen analyse

Derfor er det viktig å slå fast at det ikke forelå noe mandat for det møtet som ble holdt i statsministerboligen. Og nesten like ille: Petersenutvalget har ikke klart å få fram verken noe formelt vedtak eller noen protokoll fra dette møtet eller noe beslutningsgrunnlag.

Dette er som vi har slått fast før: Det krever et større dokumentspor i Norge for å bygge et sykkelskur enn det trengs for å sende landet i krig for å ødelegge et annet land.

Hovedansvaret for krigen ligger hos Jens Stoltenberg som med viten og vilje overkjørte de kravene som Grunnloven stiller til det å gå til krig, og som gjorde det for å stå fram som den flinkeste gutten i klassen på NATO-møtet i Paris 19. mars. Det var derfor det hastet så fryktelig. Det var derfor man ikke hadde tid til analyse eller til å vurdere motforestillingene. Stoltenberg ønsket å kunne ha med seg seks F-16-fly figurlig talt i bagasjen til Paris, slik at han kunne briljere der. Så fikk han da også betalt for dette gjennom at han seinere ble utnevnt til generalsekretær i NATO.

Uvitenhet og kunnskapsløshet kan ikke frita noen

Petersenutvalget har ikke klart å grave fram noen utredninger, noen analyser eller noen risikovurderinger som lå forut for vedtaket om å gå til krig mot Libya. Det er antakelig fordi de ikke finnes.

Utvalget påberoper seg at norske politikere visste lite om situasjonen i Libya, at den ikke hadde noen særlige kunnskaper og så videre. Dette brukes som formildende argumentasjon. Men det er det ikke. Norge bidro i første rekke i en krig som knuste det til da mest vellykte landet i Afrika. Dette er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. At norske politikere stort sett er uvitende og har lite kunnskaper om de krigene de deltar i, trenger vi ikke Jan Petersen til å fortelle oss. Dette har de vist så mange ganger, slik de også gjør i Syria. Men det å være kunnskapsløs og uvitende er ikke tilstrekkelig til å kunne påberope seg ansvarsfrihet. Stoltenberg & co sendte Norge inn i første rekke i en krig som ødela Libya. Dette skriver også Petersenutvalget. Vi ga luftstøtte til jihadister som har gjort Libya til et fristeder for væpnede bander. Dette framgår også av utvalgsrapporten.

Men norske politikere med statsministeren i første rekke skal kunne gå skyldfrie fordi de ikke hadde peiling på hva de gjorde?

Petersenutvalget skylder på at statsministeren og etter hvert regjeringa stolte på våre alliertes vurderinger. Dette er å si at de opptrådte som bevisstløse lakeier, som om det skulle være formildende.

En sak vi heller ikke får svar på er hva som skjedde med Jonas Gahr Støre. 17. mars var han mot bombing av Libya, og han hadde gode argumenter for det. To dager etter snudde han. Hvorfor? Hvem var det som fikk Støre til å snu? Var det Hillary Clinton? Var det Nicolas Sarkozy? Eller er han bare en vinglepave som ikke klarer å holde fast på en standpunkt mot bombekrig bare han blir litt presset?

 

Vi kommer tilbake med ytterligere analyser av Petersenutvalgets rapport. Den er ikke noen granskning av Libyakrigen eller av Norges rolle. Den er en hvitvaskingsoperasjon. Men den lykkes ikke. Sporene fra Norges og NATOs forbrytelser lar seg ikke vaske vekk.

Inntil videre kan man lese:

Hvem vedtok bombinga av Libya i 2011?

– Libya-krigen var bygd på en løgn

Hvis ikke Stoltenberg stilles for retten, så har loven mistet sin verdi

 

 

 

 

Avspark for høstkampanjen 22. september

Meld deg på.

Forrige artikkelEnda en buss med sivile tilintetgjort av Saudi-USA-koalisjonen
Neste artikkelEU topp: Ungarn er en trussel mot internasjonal orden. USA må intervenere nå!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).