Nykolonialisme og koloniale media

0

Av Tim Anderson

De syv krigene i Midtøsten de siste to tiårene markerer en ny kolonitid, skapt av et vaklende imperium. Men siden kolonisering er forbudt nå for tiden, trenger man et annen ideologisk dekke. Fordi dagens befolkning er meget lese-og skriveferdig, skapes denne begrunnelsen av kontrollerte koloniale medier, støttet av en godt betalt frivillig sektor.


Denne artikkelen er oversatt som Creative Commons fra American Herald Tribune og publisert på Midt i fleisen.


De koloniale medienes oppgave er å resirkulere de nye koloniale mytene. Brutale invasjoner for å plyndre ressurser er «humanitære intervensjoner». Kriger der terrorister kjemper som stedfortredende soldater er «borgerkriger» ledet av fredelige demonstranter. De uavhengige nasjonene som er angrepsmålene bare er illegitime «regimer» ledet av onde «diktatorer».

Det er derfor vi ser de vedvarende, men knapt troverdige, fortellingene om palestinsk motstand mot etnisk rensing som «terrorisme»; invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan som en krig for kvinners rettigheter (takk skal dere ha, George W. Bush og Amnesty International); og de gjentatte gimmickene med kjemiske våpen under «falskt flagg» i Syria (bare påskudd for ytterligere intervensjoner), forklart som en noe en monster-president gjør for å (av en uforklarlig grunn) «drepe sitt eget folk».

De koloniale mediene er en del av systemet, en statlig og privat mediesektor som forsøker å normalisere imperialistisk krig og opprettholde mytene som trengs for koloniale intervensjoner. De må motvirke fornuft og bevis, mens de demoniserer uavhengige stater og dissenterende stemmer. Litt kritikk er tillatt, så lenge den ikke støtter motstanden.

Denne sektoren har begynt å inkludere de gigantiske selskapene som kontrollerer det som inntil nylig var mer mangfoldige sosial medier.

Mens tyngdepunktet i globale politiske og økonomiske anliggender beveger seg østover, og mens amerikansk industri- og finans-makt mister styrke og dollaren undergraves, har Washington forsøkt å gjenvinne sitt imperiale herredømme. Dette er et dristig og blodig siste forsvar.

I motsetning til europeerne, har USA alltid skjult sine imperialistiske prosjekter bak et språk av «frihet». Dette temaet ble brukt under mange forhold, selv under slaveri, erobring og kjøp av hele nasjoner. At det har lykkes, er en stor prestasjon, både som overtalelse av opinionen og verbal spissfindighet.

Vi ser hvordan dette legendariske dobbeltsnakket brukes i dag, i krigene mot Palestina, Afghanistan, Irak, Libanon, Libya, Syria og Jemen. Disse krigene er en del av forsøkene på å isolere Russland, Kina og Vest-Europa, som det paranoide amerikanske imperiet betrakter som sine virkelige konkurrenter.

Washingtons store strategi i Midtøsten-krigene henter inspirasjon fra tradisjonelle imperialistiske mål. Det første målet er å utestenge potensielle «stormakts»-konkurrenter fra denne ressursrike regionen, eller rettere sagt, å diktere vilkårene for hva de gjør der.

Den andre er å ødelegge enhver uavhengig politisk vilje i regionen, å splitte folk, med hjelp fra de viktigste regionale stedfortredere, det sekteriske og bakstreverske apartheidregimet i Israel og det middelalderske Saudi-Arabia.

Mens USAs intervensjoner på de amerikanske kontinentene strekker seg over to århundrer, var kuppet i Iran i 1953 Washingtons første store intervensjon i Vest-Asia. Det førte til et USA-støttet diktatur frem til den iranske revolusjonen i 1979.

Som et stort, sentralt og absolutt uavhengig land, er Den islamske republikken Iran fortsatt nøkkelmålet for USA og deres regionale håndlangere. Landet har både kapasitet og vilje til å lede en uavhengig koalisjon mot Washingtons prosjekt for et «Nytt Midtøsten».

Mange i Midtøsten ser Israel som den viktigste motstanderen. Dette overvurderer imidlertid den sionistiske kolonien. Som motstandsledere i Libanon og Jemen nylig har påpekt, er det ikke sionistene som bestemmer hva imperiet skal gjøre.

Israel bidrar nok betydelig til de koloniale mediene og skaping av myter på sosiale medier, men landets undertrykkelse hjemme undergraver mye av hva de sier.

De USA-amerikanske koloniale mediene er fortsatt sentrale. Begge de store politiske partiene er forankret i den samme overlengenhetstanken om «eneståendehet», som brukes for å rettferdiggjøre forbrytelser mot freden. De samme store investeringsgruppene som dominerer den amerikanske regjeringen, eier også de koloniale mediene.

Men i senere år har det vært den «smarte bruken av makt», fremmet av de «enestående» liberalerne, som har vist seg å være mest effektiv i dagens propaganda-kriger. Denne retorikken tiltrekker seg støtte fra de i Vesten som liker å betrakte seg selv som «frelsere» av verdens fattige folk.

Denne koloniale liberalismen henter inspirasjon direkte fra den britiske liberale kolonialismen på midten av 1800-tallet. Å ‘sivilisere’ og ‘redde’ de innfødte er tilbake på moten.


Oversatt som Creative Commons fra American Herald Tribune. Tim Anderson er professor ved University of Melbourne og forfatter av The Dirty War on Syria. Han er virkelig lagt for hat av Murdoch-pressen.


 

 

Les også:

State Department, Amnesty og «soft power»

Militarisering av opinionsdannelsen og medienes rolle

Gutten i ambulansen og medienes ansvar

Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag

Om fortellerkunstens rolle i krig

 

 

 

Forrige artikkelUSAs ambassade i Georgia smugler frossent blod og virus for militære formål
Neste artikkelIsrael spionerer på og svartelister amerikanske pro-palestinske aktivister