Den synkende tilliten til mediene har sine opplagte årsaker

0

Av Pål Steigan.

Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, har med rette uttrykt bekymring for den synkende tilliten til de etablerte avisene. I lederartikkelen «Tynn tillit» 6. september 2018 peker hun på at bare 47 prosent av nordmennene og 41 prosent av svenskene stoler på mediene. Og hun viser til avtroppende Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle som virkelig tar bladet fra munnen når han i sitt avskjedsintervju i Aftenposten sier:

«– Dessverre har Schibsted-konsernets behandling av Aftenposten de siste årene ikke vært i tråd med hvordan en god og samfunnsbevisst eier skal opptre. Vi har de siste seks årene redusert redaksjonen fra 293 til 175 medarbeidere. På samme tid har vi båret 874 millioner kroner i overskudd over gaten. Det er et sprik mellom det som blir sagt om vår viktige samfunnsrolle, og de rammevilkårene vi får for å fylle den.»

Og hva skjer når man kutter staben i en storavis med 40 prosent? Jo, ganske riktig, det går på kvaliteten løs. Det gjør at en må kutte ut mye spesialkompetanse og at i stedet for eget sjølutviklet stoff, klipper man byråstoff. Ingen egne utenrikskorrespondenter, man klipper CNN i stedet. Og slik ser de da også ut.

Differensier og uavhengig presse? Lille Omran ble brukt på forsidene over hele verden. Praktisk talt likelydende og samtidig. Da Omran dukket opp senere sammen med foreldrene, var de ikke interessert.

Finanskapitalen kontrollerer mediene

De finanskonsernene som eier mediehusene behøver ikke sitte over redaktørene og fortelle dem hva de skal skrive. De lar profittstyringa sørge for det. Når profitten blir hovedmotivet for et mediehus og når det kommer inn finanskapital, som ikke bare vil ha et vanlig overskudd, men maksimal profitt, så gir det meste seg sjøl. Da er det de store annonsørene, som tilfeldigvis har samme eiere, som styrer hvordan mediene skal se ut.

Og hvem eier Schibsted-konsernet? Etter siste oversikt fra selskapet eies mer enn 20 prosent av aksjene av selskaper som State Street, Goldman Sachs, Morgan Stanley og andre finansgribber fra Wall Street. 20 prosent er mer enn nok for finanskapitalen til å kontrollere et mediehus. Schibsted og Aftenposten trenger kreditt. De får ikke det hvis Goldman Sachs sier nei.

Det er de samme selskapene som eier over 90 prosent av mediene i USA og de har sørget for den samme prosessen der. Tilfeldigvis eier de også de største merkevareselskapene, altså annonsørene, og dessuten våpenindustrien. Og tilfeldigvis er de samme mediene lojale klakkører for alle USAs kriger og all opprustning fra den kanten. I Italia er det et ordtak som går slik: Chi paga la pasta decide il menú. Den som betaler måltidet bestemmer menyen. Det gjelder i Norge også.

I USA er det seks store konglomerater som eier nesten alle medier. Disse selskapene er Comcast, Disney, AT&T (som nylig kjøpte TimeWarner), 21 Century Fox, CBS og Viacom.

Les: Militarisering av opinionsdannelsen og medienes rolle

Men dessverre driver ikke Klassekampen mediekritikk. I stedet appellerer Klassekampens redaktør til lauget: «Norske medier, store som små, inngår i det samme, sårbare økosystemet. Vi er avhengige av hverandre for å få trykket og distribuert aviser. Dersom vi slutter å komme ut, eller leverer dårlig stoff, vet vi hvem som er klare til å ta over stafettpinnen.»

«Skikkelige journalister kan ikke ha venner,» så redaktør Kåre Valebrokk. Hvis mediene fortsetter å forsvare seg mot kritikk utenfra for å dyrke lauget sitt, bryter de kontrakten med leserne. Og da vil tilliten fortsette å stupe.

Folks tillit til de store mediene stuper og de trykte avisene har til dels falt som steiner i opplag. De 20 største avisene i Norge tapte 52% av opplaget sitt fra 2000 til 2016. Dagbladet og VG har tapt rundt 75 prosent av opplaget.

Og det nytter lite å skylde på leserne.

Kilde: MedieNorge

Skravleklassens medier

Det er et stort sosialt problem at mediene skrives av og for en kulturell middelklasse som ikke har peiling på hvordan vanlige folk lever. Dette har eks-redaktør Bjørgulv Braanen beskrevet godt i kommentarartikkel i Klassekampen 4. september 2018. Han beskriver hvordan denne utdannede middelklassen i de store byene er så mange at de omgås bare hverandre og det er også de som styrer samfunnsdebatten. Braanen skriver:

«De høyt utdannedes dominans i samfunnsdebatten gjør også at viktige spørsmål ikke blir diskutert. Ett av dem er utrygghet. I 2004 var alvorlig utrygghet i Danmark nærmest fraværende, bare 3 prosent var grunnleggende utrygge i hverdagen. I dag viser trygghetsmålinger at over 17 prosent er grunnleggende utrygge. Folk bekymrer seg over om de har arbeid og far en tilstrekkelig inntekt hvis de blir syke. Folk med dårlig helse frykter for sine siste ar i arbeidslivet. Det arbeidstakere er mest bekymret for, er å måtte forlate arbeidsmarkedet på en uverdig måte. Hele 45 prosent i kategorien «ufaglærte arbeidere» frykter det.»

Mediene gjenspeiler den boblen skravlemiddelklassen befinner seg i. De skriver for hverandre og klapper hverandre på skulderen, og har overhodet ikke peiling på den virkeligheten vanlige arbeidsfolk lever i.

Når mediene økonomisk styres av de store finansinstitusjonene og redaksjonelt styres av en middelklasse som skriver for hverandre, så har man en miks som garanterer fortsatt tap av tillit.

Nei, det er ikke bloggere og alternative medier som truer de etablerte mediene. De store mediene er sjøl skyld i den tillitskrisa som det ikke lenger er mulig å skjule. Men heldigvis er det fortsatt mulig å publisere både kritikk av dem og å skrive om samfunnsspørsmål med andre innfallsvinkler enn de etablerte fordi internett fortsatt er relativt fritt.

 

Les også:

NRK fornekter seg ikke – FEM minutter McCain i beste sendetid

NRK kutter gravejournalistikk til fordel for sport

White Helmets: Evner NRK å gjøre sjølkritikk?

 

 

 

 

 

 

 

 

Forrige artikkelHvorfor snakker USAs forsvarsminister så usant?
Neste artikkelOrdkrigen skjerpes mellom USA og Russland før kampen om Idlib
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).