oss 100 kroner!
Av Arnljot Ask.
Samtalene mellom politiske representanter for Den nordsyriske demokratiske føderasjonen (SDC) og regjeringen i Damaskus 26.juli har blitt forbigått i relativ taushet i media her hjemme. Slik sett skal steigan.no ha honnør for at de har kommentert begivenheten flere ganger, mest utførlig i Pål Steigans oppslag 29.juli. Dette oppslaget var også mer informativt enn tidligere kommentarer rundt temaet, da det også inneholdt linker til talsfolk for SDC uten å bruke dem som alibi for egne meninger om kurdernes medløperi for USA.
Allikevel må jeg kommentere noen av Pål sine utlegninger om hva disse samtalene dreide seg om og hva som sannsynligvis blir følgene. Pål gjentar gamle spådommer som at Syria (les Assad-regjeringen) ikke vil godta annet enn at regjeringshæren SAA skal overta kontrollen over områdene som SDF nå har, og at «dette punktet ser ut til å være løst langt på vei». Han skisserer et scenario på bakken hvor den seierrike syriske hæren vil rykke over Eufrat og ta kontrollen øst for elven, dersom SDF ikke går med på en avtale. I tillegg til å si seg enig i en forsker på et forskningssenter i Qatar som sier at «det syriske regimet vil aldri godta autonomi», og bruker dette til sjøl å hevde at SDC må sukre hva samtalene dreier seg om, for å gjøre de akseptable blant sine egne.
For det første er vel Pål noe utålmodig etter å proklamere hva slags avtale som vil komme ut av samtalene? Det er jo ikke sikkert den vil komme til å samsvare med alle de analysene han har prestert disse årene om «kurderne som USAs lakeier i Syria» og at nå kan Assad-regimet snart innkassere full seier på alle fronter (den noe aha-stemte artikkelen om «fasiten» som nå skrives og den nye Midtøsten-ordenen som faller på plass).
Vi er forhåpentligvis enige i at det er bra at samtalene nå er såpass på gang at de er blitt offentlige (det har jo vært underhånden samtaler et par år for å unngå at partene skal komme i krig med hverandre, mens hovedoppgaven har vært å drive tilbake IS og Al Qaida-grupperinger). Men foreløpig er det vel bare avtaler fra møtet i Tabqa om energifordelingen fra damanlegget der som er inngått? Pluss eventuelt avtale rundt olja fra raffineriet som ligger i SDF-kontrollert område ved Deir ez Sur? I Damaskus ble de enige om å fortsette samtalene, etter å ha «synt hverandre korta». Se ellers redegjørelsen fra Salih Muslim på Firat News her:
Det har til nå ikke hjulpet å si ifra om at PYD/SDF hele tiden har hatt som strategi å bevare et forent Syria, men med en annen konstitusjon enn Bath-regimets overherredøme. Og at følgelig ser de på SDF som en del av den framtidige, nye syriske hæren, og at overenskomsten med USA har dreid seg om militær støtte i kampen mot IS. Kan vi håpe at Pål kan ta inn over seg dette nå? Da slipper han å tolke samtalene/forhandlingene som vil følge som et skalkeskjul for å føre egne krefter bak lyset. Om de så vil lykkes, eller om de overvurderer sine styrker, får tiden vise. Hvorfor er det så uvirkelig at Assad og hans nærmeste allierte Russland ikke skal gå inn på en form for føderativ løsning i Syria som kan holde USA på armlengs avstand?
Vi får håpe denne prosessen, som nå er inne i en ny fase, kan bidra til en politisk løsning og våpenhvile i Syria. Dersom de syriske aktørene som vil ha en fredelig løsning, for et fritt og uavhengig Syria, blir enige om et «veikart» for prosessen framover, vil det være avgjørende for hele konflikten og krigen. Men siden dette er en krig som foregår også på to andre plan, som det fører for langt å gå inn på her, er det mange forhold som vil virke inn fortsatt en god stund.
Arnljot Ask
