Total feilvurdering av USAs rolle i Syria gir svært uheldige konklusjoner

0
Peter M. Johansens redaksjonelle artikkel i Klassekampen 14. juli 2018

Av Pål Steigan.

«Syria-krigen styres ikke ut fra USAs masterplan. USA på sidelinja i Syria», skriver Klassekampens utenriksjournalist Peter M. Johansen (PMJ) i noe som må kalles en redaksjonell kommentar i avisa. Artikkelen, som ble publisert 14. juli 2018, er en polemikk mot de analysene som er gjort her på steigan.no av undertegnede og andre. Det er overraskende at en erfaren og med rette høyt respektert utenriksjournalist kan formidle såpass mange feil som det PMJ gjør i sin artikkel.

Jeg setter likevel pris på at PMJ har skrevet denne artikkelen, for jeg tror den er representativ og symptomatisk for deler av den radikale venstresida og den blottstiller de svakhetene som har gjort at den radikale venstresida, inkludert Klassekampen, har spilt en så passiv og til dels destruktiv rolle overfor den imperialistiske angrepskrigen mot Syria. Jeg velger å se bort fra sånne sleivspark som PMJs stempling av «Assad-tilhengere» på «bloggen til Pål Steigan». Det er billig retorikk som brukes når man føler at argumentene i seg sjøl ikke er gode nok.

Brist i bærebjelken

På detaljnivå er det en del riktig i PMJs artikkel, men det er i det store bildet og i analysen den svikter kapitalt.

PMJ skriver:

«Hva er så USAs posisjon og rolle i Syria – og i Midtøsten? Hvordan rimer den med det bildet som er utbredt i kretsen av Assad-tilhengere som blant annet har flokket seg på Pål Steigans blogg, om at USA står bak opprøret og krigen i Syria og hele «den arabiske våren».»

«Å sammenlikne USAs posisjon i Syria med okkupasjonene av Afghanistan og Irak og Natos bombing i Libya, er i beste fall et kunnskaps- og kildekritikkløst forsøk på å presse krigen i Syria inn en ferdigsnekret ramme som verken tar høyde for USAs faktiske stilling i Syria eller Midtøsten.»

I det siste avsnittet mener nok PMJ å kritisere at man likestiller Syria-krigen med disse andre krigene. Sammenlikne gjør man jo hele tida, inklusive PMJ. Men dette er en polemikk mot stråmenn. USAs rolle i Syria-krigen er unik, og Syria-krigen er mye mer kompleks enn de andre krigene.

«Leading from behind»

I Syria-krigen har USA i stor grad «ledet fra baksetet», samtidig har det vært ulike imperialistiske interesser som har vært samlet under den ufrivillig komiske overskriften «Friends of Syria». Det har vært de gamle kolonimaktene Storbritannia og Frankrike, som dels har hatt sine egne agendaer og dels har hatt sammenfallende agendaer med USA. Det har vært Tyrkia, som i hovedsak har kjørt sitt eget løp, men som også har spilt en hovedrolle i å forsyne jihadistene med våpen som gulfstatene betalte og USA skaffet til veie og smuglet fram. Og det har vært oljediktaturene med Saudi-Arabia og Qatar i spissen, som i tillegg til dels har hatt konkurrerende agendaer.

Jihadister fra al-Nusra i Aleppo

Men de har alle ført en intervensjonskrig mot Syria og de har alle på ulike måter støttet de såkalte opprørerne, som har vist seg å ikke være annet enn jihadistiske leiehærer. PMJ skriver at USA har vært på sidelinja, det er litt sant, men i hovedsak usant. USA har vært i alle de viktigste kommandorommene, USA har stått for flystøtten, etterretninga, mye av våpensmuglinga og til en viss grad også koordineringa av krigen. Og USA har sørget for at vestlig opinion i all hovedsak har støttet denne imperialistiske krigen mot Syria. Her har tenketanker som Council on Foreign Relations, Brookings Instution, RAND Corporation og Atalntic Council gjort mye av grunnarbeidet og så har New York Times, Washington Post og CNN gjort den massive propagandaen mot Syria og for krigen. Deretter har europeiske medier drevet avskrift av dem.

La oss gjøre det tankeeksperimentet at USA ikke har hatt noe å si. I så fall blir det igjen Frankrike, EU, Storbritannia, Tyskland, Tyrkia og oljediktaturene. Og fortsatt ville det være en imperialistisk intervensjonskrig mot Syria. Problemet for PMJ (og ofte også for avisa Klassekampen) er at han ikke klarer å ta stilling til fordel for Syrias nasjonale forsvarskrig mot denne massive intervensjonen.

USA har spilt en avgjørende rolle i krigen mot Syria

Men nå kan vi ikke ta USA ut av likningen. USA har spilt en svært aktiv rolle. US State Department med Hillary Clinton i spissen var aktiv i det Seymour Hersh har kalt «the rat line», i smuglinga av våpen fra Libya til Syria i 2011.

Det var Frankrikes Nicolas Sarkozy som i 2012 tok initiativet til å arrangere konferansen for «Friends of Syria» der den såkalte Nasjonalkoalisjonen ble utropt til «den eneste representanten for det syriske folket». Men USA deltok aktivt, og uten USA hadde den ikke fungert. Linja derfra ble også linja som den rødgrønne regjeringa og daværende utenriksminister Espen Barth Eide stilte seg bak. Dette var jo i seg sjøl en krigserklæring, fordi den betydde at dette mindretallet av FNs medlemsland på egen hånd bestemte seg for hvem som skulle representere et medlemsland, et eklatant brudd med FNs charter.

I 2013 vedtok Barack Obama i hemmelighet å la CIA væpne de syriske «opprørerne». Dette går fram av en artikkel i New York Times i 2016. PMJ må da kjenne til operasjon Timber Sycamore?

Timber Sycamore: Amerikanske soldater i Syria

Bare timer unna et massivt USA-angrep

I slutten av august samme år hadde Obama bestemt seg for å innlede full krig mot Syria. Styrkene var klare. Angrepet var satt til å skje «ikke seinere enn 2. september». Det gjensto bare å utstede ordren. Dette ble stoppet i siste øyeblikk, noe vi skal være uhyre glade for, siden en slik krig med all sannsynlighet ville ha ført til krig mellom USA og Russland. Men det rimer dårlig med PMJs bilde av det passive USA at presidenten var klar til å gå til full krig.

Det er også grundig dokumentert at CIA og Pentagon har forsynt jihadistene i Syria med våpen, ammunisjon og utstyr. Mye av dette var ble kjøpt opp i Øst-Europa og ble smuglet ved hjelp av korrupte tjenestemenn i Øst-Europa og kriminelle nettverk. Noe ble smuglet inn via Tyrkia, resten ble smuglet inn via Jordan, og det hele ble antakelig betalt av Saudi-Arabia og Qatar.

Enorme mengder våpen ble smuglet fra Øst-Europa til Syria via Tyrkia og Jordan. USA sto bak og organiserte det hele.

Dette siste peker på et sentralt særtrekk ved krigen mot Syria. Flere av USAs allierte i denne krigen har gjort mange forsøk på å praktisere kunsten om at «halen logrer med hunden», altså har forsøkt å få USA til å utføre den politikken de ønsker. John Kerry fortalte Kongressen i september 2013 at de arabiske oljestatene hadde sagt til ham at dersom USA ville angripe Syria, så skulle de betale hele regninga.

Amerikanske styresmakter har siden midten av 2012 visst at våpnene som ble overlevert fra Tyrkia og Jordan av CIA og femten andre spesialtjenester, hovedsaklig ble brukt av jihadistiske grupper, en framgangsmåte avslørt av The New York Times i oktober 2012.

Fra 2015 har Pentagon forsynt «opprørerne» med våpen for 2,2 milliarder dollar, skriver gravende journalister I BIRN, Balkan Investigative Reporting Network.

Pentagons rute av våpensmugling til jihadistene i Syria.

Ulovlig okkupasjon

USA holder deler av Syria ulovlig okkupert. Området rundt al-Tanf og det nordøstlige Syria, øst for Eufrat, er militært kontrollert av USA-alliansen. USA har velutstyrte baser i disse områdene og gir flystøtte til blant annet det kurdiske SDF og andre grupper. (I Nordøst-Syria står også franske spesialenheter som samarbeider med SDF og USA.) Alt dette gjør USA til okkupant, også dette i strid med FN-pakten, og det slår beina enda en gang under forestillinga om at «USA er på sidelinja».

PMJ angriper det han oppfatter som den feilaktige forestillinga om at USA ønsker å dele opp Syria. Men det er at faktum at daværende utenriksminister Rex Tillerson så seint som i januar 2018 sa at USA vil bli stående lenge i Syria og ikke tillate Iran eller president Bashar al-Assad å ta over de områdene som «nylig er frigjort ved hjelp av USA». For meg ser dette veldig ut som oppdeling, men PMJ bruker kanskje en annen målestokk?

Tyrkia har lekket posisjonene til USAs militærbaser i Nord-Syria

PMJ liker ikke at SDF blir kritisert for å fungere som infanterister for USA, men når han beskriver det SDF gjorde i Raqqa under USAs bombing av byen, er det nettopp infateristenes rolle han beskriver.

«SDF blødde store tap under månedslange bykamper, gate for gate, hus for hus, inntil IS – som ellers i krigen – fikk fritt leide ut av Raqqa.» Dette er infanteristenes skjebne.

Den såkalte «Føderasjonen Nordøst-Syria» kunne ikke ha eksistert uten US Air Force. Forsvinner de amerikanske styrkene, så tar den syriske hæren kontrollen over regionen.

«Opprøret»

PMJ skriver om opprøret i 2011. Uten å gå i detaljer vil jeg si at dette opprøret var meget kortvarig og det ikke var representativt for det syriske folket. Det ble brukt som påskudd for å innlede det som ble stedfortrederkrigen mot Syria. Vi kan være uenige om dette, men PMJ kan da umulig mene at det er riktig å snakke om opprøret i Syria etter 2011? Klassekampen skriver fortsatt i dag i 2018 om opprøret og opprørerne, når det de skriver om er IS og al-Nusra. Det kan da ikke forsvares.

Fra Klassekampens oppslag 11. juli 2018. Hvilken våpenhvile? Hvilke opprørere?

Kurdernes rolle

PMJ framhever kurdernes og PYDs rolle, og det er klart at kurderne er viktige i Syria. Men det er fullt ut mulig å ha sympati for kurdernes sak samtidig som man er uenig i de kurdiske ledernes strategi og taktikk. PYD baserer sin makt øst for Eufrat på verdens største imperialistmakt, på deres flystøtte og på deres massive våpenhjelp. USA skal ha sendt minst 5000 lastebillass og 2000 flylass med våpen og utstyr til SDF. Å skape et «demokrati» på grunnlag av militærmakta til en okkupant kommer det ikke noe godt ut av.

«Assad-diktaturet»

Bashar al-Assad er valgt to ganger til president i Syria. PMJ mener at disse valgene ikke var legitime. Det går det an å diskutere, men det rokker ikke ved hovedsaka. Syrias nasjonale forsvarskamp er fortsatt legitim. Da Italia angrep Etiopia i 1936 var landet et enevoldsdiktatur og et slavesamfunn under keiser Haile Selassie. Likevel hadde de færreste kommunister den gangen noen problemer med å støtte keiseren mot det fascistiske Italia.

Ho Chi Minh var ikke valgt i noe demokratisk valg og ettpartistaten Nord-Vietnam drev ganske hard undertrykking både av politisk opposisjon og av etniske minoriteter. Men for anti-imperialister den gangen var det ikke noe vanskelig å støtte Nord-Vietnam mot den demokratisk valgte amerikanske presidenten i USA.

Alle statsledere som nekter å bøye seg for USA blir automatisk oppnevnt til diktatorer. Har ikke PMJ notert seg dette? Problemet med PMJs analyse er at han ikke griper fatt i hovedmotsigelsen i Syria. Mao Zedong, som både PMJ og jeg har lest med stort utbytte, sa at når imperialismen starter en aggresjonskrig mot et halvkolonialt land, blir motsigelsen mellom imperialismen og landet det gjelder hovedmotsigelsen. Dette gjaldt i 1935 og det er like gyldig i dag. Og som vi pleide å si i gamle dager, hvis du ikke griper hovedmotsigelsen, vil du ikke være i stand til å legge opp en riktig politikk.

Ser ikke skogen for bare trær

Problemet med Klassekampens dekning av krigen mot Syria er at man etter over sju års krig ikke har klart å se denne krigen for det den er. Det samme gjelder PMJs artikkel av 14. juli 2018. Når man etter sju år ikke klarer å se at det som har pågått og som nå ebber ut er en imperialistisk krig mot Syria, en intervensjonskrig der USA, Vesten, Tyrkia og oljediktaturene har pøst uendelig mang milliarder dollar og utrolige mengder våpen inn i å ødelegge dette landet. Og når man ikke klarer å ta stilling mot en angrepskrig løper man en stor risiko for å gå angripernes ærend.


PS:

Vi har spurt redaktøren av Klassekampen om lov til å publisere PMJs artikkel i sin helhet her på steigan.no. Det var helt ok for forfatteren. Det svaret vi fikk er at vi kan lenke til artikkelen bak betalingsmur. Det gjør vi hermed, noe bare abonnenter på Klassekampens digitale utgave har noe nytte av.

Les også:

Medienes ansvar for krigen i Syria

Den «humanitære» krigføringa mot Syria og løgnene vi blir fortalt

Er det ikke på tide å ta inn over seg hva Syria-krigen egentlig er?

Pentagon med illegal våpentransport til Syria i samarbeid med kriminelle nettverk

Hvorfor fortsetter Klassekampen å omtale jihadistene i Syria som opprørere?

Hvorfor trykker Klassekampen en imperialistisk artikkel om Syria?

Forrige artikkelStreik i verdens største saltgruve – barrikader mot streikebrytere
Neste artikkelNATOs krise og den transatlantiske konflikten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).