Én journalist fulgte våpnene i Syria tilbake til opprinnelsen

0
Robert Fisk med det våpenproduktnummeret han kunne spore tilbake til en av de største våpenprodusentene i USA.

Vestlige hovedstrømsmedier har gjort lite annet under krigen mot Syria enn å formidle tvilsomme og krigsvennlige kilder. Journalisten Robert Fisk har gått en helt annen vei. Nå har han sporet noen av våpnene som han fant i jihadistenes forlatte lagre tilbake til opprinnelsen. Og det er ikke flatterende for USA.

I en artikkel i The Independent forteller han om det han kaller sin egen lille detektivhistorie. Han fant følgende serienummer på et missil i en jihadistbase i Aleppo:

MFG BGM-71E-1B. Number: STOCK NO 1410-01-300-0254. Code code: DAA A01 C-0292.

På toppen fant han ordene Hughes Aircraft Co, som er navnet på et selskap som ble grunnlagt av den beryktede Howard Hughes på trettitallet og solgt til Raytheon i 1997. Det er en av de største våpenprodusentene i USA og hadde en profitt i 2017 på over 23 milliarder dollar. (Og for dem som har fulgt steigan.no lenge: Hvem er de største eierne? Hold dere fast. Det er Vanguard, Fidelity, State Street og BlackRock! Hvem skulle ha trodd det?)

Han fant også dusinvis av andre våpenkasser i Aleppo, våpen som han skriver «ble smuglet langs den mye omtalte smuglerruta til CIA fra Libya». Han fant paller med våpen som stammet fra militære fly.

Men Fisk stoppet ikke der. Han fulgte dette sporet bakover. Det første han kunne slå fast var at 01 i nummeret er NATO-kode for USA. BGM-71E betyr at det er et Raytheon Systems Company-produkt.

Fisk skriver:

«Jeg kan love leserne en ting. Dette våpenet er blitt produsert og solgt av Hughes/Rytheon legalt til et NATO-land eller et pro-NATO-land (regjering, forsvarsdepartement eller hva du vil), og det vil finnes et sluttbrukersertifikat (EUC), et dokument som vil vise et helt upåklagelig opphav og at det vil være signert av disse som vil hevde at de er sluttbrukere.

Sjølsagt kan våpnene ha blitt sendt (illegalt siden det bryter med sluttbrukererklæringa) til en god og koselig «moderat» milits som den nå stort sett ikke-eksisterende «Free Syrian Army», mange av disse våpnene som så generøst er gitt fra Vesten har havnet i hendene til de «slemme fyrene», det vil si folk som ønsker å styrte det syriske regimet (noe som Vesten vil sette pris på), men som vil etablere et islamistisk kult-diktatur (som Vesten ikke vil sette pris på). Slik kan al-Nusra være mottakerne av missiler fra våre «venner» i regionen – glem sluttbrukerdokumentet – eller fra disse mytiske «moderate» som i sin tur gir dem videre til IS/al-Nusra osv mot rede penger, frykt eller overgivelse.»

Fisk nevner også et annet eksempel. Han fant 120 mm morterammunisjon i Aleppo og fant ut at den stammet fra en bosnisk våpensending til Saudi-Arabia. Da han så spurte Saudi-Arabia om deres kommentar til dette, svarte de at de ikke sender våpen «til noen terroristorgansiasjon», en erklæring som ikke gir noen mening, siden våpnene jo faktisk var i terroristenes hender etter å beviselig være sendt til Saudi-Arabia.

Fisk skriver:

«Jeg tror ikke NATO eller EU har den minste interesse av å sjekke proveniensen (opphavet) til våpnene som er eller har vært i jihadistenes hender i Syria eller andre steder i Midtøsten, og særlig ikke i Damaskus, hvor Vesten nå har gitt opp å styrte Assad.»

Dette er journalistikk, i motsetning til det de bedriver alle de godt betalte journalistene som driver avskrift av terroristvennlig propaganda og spin fra CIA eller andre. Et prinsipp for CIA gjennom alle tider har vært «deniability», altså at operasjonene skal dekkes til slik at de alltid kan benektes. Late og servile journalister godtar bløffen, gravende journalister som Fisk gjør det ikke.

Forrige artikkelSyria: Sluttkampen om Idlib nærmer seg – og Tyrkia avslører sin rolle der
Neste artikkelIsraelsk marine kapret norsk hjelpebåt på vei til Gaza
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).