oss 100 kroner!
Av Albrech Müller
Den internasjonale storkapitalen dominerer oss og EU. Deres sjefer bestemmer f.eks. hvordan vi organiserer vår pensjonsordning. Demokratiet eksisterer nærmest ikke her. Det rapporteres at det amerikanske selskapet BlackRock ønsker å «privatisere Europas pensjoner». EU-kommisjonen viser seg å være en «villig hjelper». Dette er på mange måter en interessant prosess.
Denne artikkelen av Albrecht Müller ble først publisert på NachDenkSeiten. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Vi har flere ganger skrevet om at BlackRock og andre hedgefond fra USA, Storbritannia og andre steder dominerer den tyske økonomien, og noen ganger har stor innflytelse med bare små eienandeler. I dagens artikkel skal vi snakke om BlackRock. BlackRock eier aksjer i 17.000 selskaper over hele verden. Framgangsmåten deres vises også tydelig i en nylig artikkel om pensjoner:
- For det første sier BlackRock at de har rett til å bestemme over en viktig sosial og offentlig institusjon i Europa (og dermed i Tyskland): pensjonssystemet.
- For det andre, for å få til dette, påvirker de direkte en EU-kommissær, sogar Europakommisjonens visepresident. Man kan også si: politisk korrumperer ham, for å åpne opp et stort nytt forretningsområde.
BlackRocks framstøt for å privatisere pensjonssystemet i Europa er bevis på en massiv regresjon i samfunnet og det demokratiske liv.
Statlige myndigheter, i de enkelte statene og europeiske institusjoner, beskytter oss ikke mot monopoler og oligopoler. Tvert imot, gjør de seg til håndlangere for de mektige i finanssektoren. De sikrer storkapitalens politiske innflytelse på de politiske beslutningstakerne, og dermed også på de politiske beslutningene. BlackRock, ikke folket eller våre valgte representanter, både ønsker og kommer til å bestemme over et viktig sosialt område, over pensjonssystemet i Europa. Dette er et tegn på demokratiets slutt. Den europeiske union og dens kommisjon blir til drivreimer for private interessers innflytelse på politiske beslutninger i EU og i de enkelte stater.
På toppen av det hele, er det vakre med denne prosessen at disse herrene bruker temmelig loslitte argumenter: demografiske endringer gjør en endring til private løsninger nødvendige. [..] Herre min, vi har sett dette før, fra en tidligere sosial- og arbeidsminister i Pinochets Chile: José Piñera. Han dukket apropos opp som lobbyist for et privat pensjonssystem i finanshovedstaden Frankfurt, på samme sted som sjefen for BlackRock, Larry Fink. Der Spiegel skrev allerede den 1. februar 1999 om denne lobbyistens innflytelse og hvor positivt han ble mottatt: «Stille flukt fra systemet«. Det var for 19 år siden, og de samme falske argumentene blir fortsatt gjentatt.
Vi har allerede rapportert om konsekvensene av privatiseringen av pensjonssystemet i Chile. Ingenting er lært, og vi rykker stadig lengre bakover. Og nå med en langt større økonomisk styrke i ryggen. BlackRock er 1000 ganger mektigere enn José Piñera.
Hele greia er en tragedie. Ofrene er de mange pensjonistene og massen av arbeidstakere. Vinnerne er finanssjefene og deres representanter i politikken.
Vi har forfalt mye lenger nå, innen områdene konkurransekontroll, avsløringer av skandaler og i kampen mot lobbyvirksomhet. Nå har vi allerede havnet så langt ned i forfallet at offentliggjøring av en åpenbar lobbyinnflytelse ikke lenger kommer til å få noen konsekvenser, selv ikke når det dreier seg om en svært grunnleggende politisk beslutning – beslutningen om hvilket pensjonssystem; selv ikke om det, som i dette tilfellet, fører til ødeleggelsen av et optimalt system, [pensjon garantert av staten] og ingenting taler for at systemet som nå fremmes vil skape en eller annen økonomisk fordel eller vil føre til mer effektiv organisasjon. Fisken råtner fra hodet, sier ordtaket. Det kunne brukes om Europakommisjonen. Hvorfor skulle den latviske kommissæren og visepresidenten oppføre seg annerledes enn president Juncker!?
Du vil forstå selvmotsigelsene i de nye forsøkene på å privatisere pensjonene enda bedre hvis du prøver å se det for deg hva de faktisk betyr:
Den arbeidende generasjonen vil alltid måtte ta vare på den gamle og den ennå ikke arbeidsdyktige unge generasjonen. Med en overgang fra dette til et system basert kapitaldekning, dvs. med privatisering av pensjonssystemet, kan man ikke unngå de virkelige sammenhengene. Tvert imot blir situasjonen forverret, fordi en del av den arbeidende generasjonen nå også blir stadig mer opptatt av organisering av sine egne private pensjonsordninger. Ressurser trekkes ut av systemet, de jobber så og si for BlackRock.
Bakgrunnen til forslaget fra BlackRock er ikke å skaffe europeiske arbeidere og pensjonister fordeler. Bakgrunnen at dette store finanskonsernet er på utkikk etter et nytt forretningsområde. Dette er ikke annerledes enn hos de tyske forsikringsselskapene og banker som begynte i 1997/1998, i forkant av den daværende valgkampen, med sin propaganda for privat pensjonssparing, og oppnådde dette under sosialdemokratiske kansler Schröder. Så BlackRock ønsker altså å tjene penger, BlackRock ønsker å få fatt i en del av – vurdert fra et realøkonomisk perspektiv – Europas ressurser.
For oss i Tyskland har denne prosessen også den ubehagelige bismaken at vi ikke engang har lært lærepengen fra de feile beslutningene som ble tatt i de første årene av århundret, hvis vi bøyer oss (eller må bøye oss) for BlackRock sine ønsker.
For det er nemlig i de siste par årene blitt klart at privatiseringen av pensjonssystemet var feil vei å gå. Vi har sjansen til å ta til vettet. Nå kommer en av de mektigste finansfolkene i verden på visitt, og bare se! – folk som er valgt eller utnevnt av oss til politiske embeder, som visepresidenten i Europakommisjonen, ruller ut den røde løperen.
Med velvillig tillatelse fra NachDenkSeiten. Albrecht Müller var i mange år sentral i Det sosialdemokratiske parti SPD. Han er bl.a. allment anerkjent som strategen bak Willy Brandts valgseier i 1972. Kronikken er litt forkortet.
PS:
Det norske Oljefondet har vært en av de aller største eierne i BlackRock, men har nå solgt seg noe ned. Men fortsatt rangerer fondet blant de største eierne i dette gigantiske finanskonsernet.
Les også:
Makt: Between a BlackRock and a hard place
Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock?
Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA
