oss 100 kroner!
Av Arundhati Roy.
Non-Governemetal Organisation (NGO) – ‘ikke-statlig organisasjon’, oversettes vanligvis som frivillig organisasjon, hjelpeorganisasjon, stiftelse o.l. Dette er egentlig misvisende, da svært mange av dem har nære forbindelser til staten og mektige kapitalinteresser, f.eks. finansiering, personell, prioriteringer, reell innvirkning eller overordnete målsetninger. De brukes ofte som verktøy for å dominere, i stedet for å hva de gir seg ut som, de svakes stemme. (o.a)
Denne artikkelen av Arundhati Roy ble først publisert på InvestigAction. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Det vil være lett å forvri det jeg skal si til en anklage mot alle frivillige organisasjoner. Det ville være misvisende. I det grumsete farvannet av falske frivillige organisasjoner som er etablert for å suge til seg bistandsmidler eller unndra skatt (i indiske delstater som Bihar blir de gitt som medgift), finnes det selvfølgelig frivillige organisasjoner som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å vurdere NGO-fenomenet i en bredere politisk sammenheng.
I India begynte den velfinansierte boomen i frivillige organisasjoner på slutten av 1980-tallet og 1990-tallet. Den sammenfalt med åpningen av Indias markeder for nyliberalismen. På den tiden reduserte den indiske staten, i tråd med kravene til strukturtilpasning, finansiering av utvikling, landbruk, energi, transport og folkehelse. Mens staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, gikk frivillige organisasjoner inn i bresjen for å jobbe nettopp med disse områdene. Forskjellen er selvsagt at midlene som er tilgjengelige for dem, er en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlige budsjetter.
De fleste rike NGO-ene finansieres og brukes av større bistands- og utviklings-organisasjoner, som i sin tur er finansiert av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om de kanskje ikke er nøyaktig de samme organisasjonene, er de definitivt en del av den samme løse, politiske formasjonen som sørger for at det nyliberale prosjektet gjennomføres og som krever kutt i offentlige utgifter.
Hvorfor skulle disse statene og selskapene finansiere frivillige organisasjoner? Kan det bare være gammeldags misjons-trang? Skyldfølelse? Det ligger litt mer bak. Frivillige organisasjoner gir inntrykk av at de fyller vakuumet som skapes når staten reduserer sine oppgaver. Og de er det jo også, men på en materielt ubetydelig måte. Deres virkelige bidrag er at de nøytraliserer politisk sinne og deler ut som hjelp eller veldedighet hva folk burde ha som en rett. De endrer den offentlige psyken. De gjør folk til avhengige ofre og sløver eggen på politisk motstand. Frivillige organisasjoner danner en slags buffer mellom herrene og befolkningen. Mellom Imperiet og dets undersåtter. De har blitt dommerne, tolkene, tilretteleggerne.
I det lange løp, er de frivillige organisasjonene ansvarlig overfor sine finansiører, ikke menneskene de jobber blant. De er hva botanikere ville kalle en indikator-art. Det er nesten som om jo større ødeleggelsen forårsaket av nyliberalisme er, jo større er utbruddet av frivillige organisasjoner. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn fenomenet der USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig klargjør frivillige organisasjoner for å gå inn og rydde opp i ødeleggelsen.
For å sørge for at finansieringen ikke blir truet og at regjeringene i landene de jobber i vil tillate dem å virke, må frivillige organisasjoner presentere sitt arbeid i et overfladisk rammeverk, mer eller mindre uten en politisk eller historisk sammenheng. I alle fall en ubeleilig historisk eller politisk sammenheng.
Apolitiske (og derfor faktisk ekstremt politiske) rapporter fra fattige land og krigssoner gjør at de (mørke) menneskene i disse (mørke) landene virker som patologiske ofre. Atter en underernært inder, atter en sultende etiopier, atter en afghansk flyktningleir, atter en forkrøplet sudaneser … som trenger den hvite manns hjelp. De forsterker ubevisst rasistiske stereotypier og bekrefter den vestlige sivilisasjons prestasjoner, behagelighet og medfølelse (‘tøff kjærlighet’). De er den moderne verdens sekulære misjonærer.
Til slutt, i mindre skala, men mer lumsk, spiller kapitalen tilgjengelig for frivillige organisasjoner samme rolle i alternativ politikk som den spekulative kapitalen som flyter inn og ut av fattige lands økonomier. Finansieringen begynner å diktere dagsordenen. Den forvandler konfrontasjon til forhandlinger. Det avpolitiserer motstand. Den blander seg inn i lokale bevegelser som tradisjonelt har vært selvhjulpne. Frivillige organisasjoner har penger som kan ansette lokale folk som ellers kanskje ville ha vært aktivister i motstandsbevegelser, mens de nå kan føle at de gjør noe som både er umiddelbart og kreativt nyttig (og samtidg tjene til livets opphold).
Virkelig politisk motstand har ingen slike lette løsninger. De frivillige organisasjonenes overtakelse av politikken truer med å forvandle motstand til en velfungerende, rimelig og lønnsom 8-4 jobb. Med noen frynsegoder på kjøpet. Virkelig motstand har virkelige konsekvenser. Og ingen lønn.
Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Arundhati Roy er en indisk forfatter og aktivist. Hennes siste bok er «Capitalism – A Ghost Story». Denne teksten ble opprinnelig presentert på en konferanse i 2014.
