USA: Canada forrådte oss på G7

0
Trumps twitterdiplomati i full utfoldelse. Her er det Canada som får unngjelde.

Donald Trumps økonomiske rådgiver Larry Kudlow gikk til angrep på Canadas statsminister Justin Trudeau i et intervju på CNNs State of the Union-program. ”Han forrådte oss,” sa Kudlow og fulgte opp den kritikken sjefen hans hadde kommet med mot Trudeau. ”Han dolket oss i ryggen,” fortsatte Kudlow om Canadas statsminister.Trump-rådgiver Peter Navarro sa at «det er en spesiell plass i helvete» for folk som Trudeau.

G7-møtet ble ikke den demonstrasjonen av vestlig enhet som vertskapet hadde håpet. Det ble tvert om et brudd for åpen scene. Det har ikke skjedd før at USA nekter å undertegne forumets felleskommuniké, og det har heller aldri skjedd at USAs president så til de grader går i strupen på en av sine viktigste allierte.

Tysklands statsminister Angela Merkel sier at hun oppfattet angrepet fra Trump først da hun var på flyet hjem til Berlin. Hun kaller det ”deprimerende”.  Hun sier også at ”det atlantiske fellesskapet er verdt å kjempe for” og hun mener at den begynnende handelskrigen mellom USA og EU ikke betyr slutten på et partnerskap.

Men hva er et partnerskap hvis ”partneren” din beskylder deg for løgn og bakholdsangrep og så går til økonomisk krig mot deg? USAs allierte er fortsatt i sjokktilstand og vet ikke hva de skal si eller gjøre. De er så trent og dressert på å følge signalene fra Washington at de ikke vet hva de skal gjøre når USAs president angriper dem på denne måten.

I Canada er reaksjonene så negative som man kan vente. Holdningene til landets store allierte sør for grensa var ikke de mest positive før dette. En måling fra Pew Research i 2017 viste at bare 43 prosent av canadierne hadde et positivt syn på USA. Den samme undersøkelsen viste at bare 35 prosent av tyskerne hadde et positivt syn på USA.

Spørsmålet er hvor lenge en kan snakke om partnerskap og allianse når angrepene er så krasse og de vestlige lederne ikke en gang kan samle seg om å si ”god jul og godt nyttår”. For den såkalte Charlevoix Declaration var verken særlig forpliktende eller særlig konkret.

Når USAs president likevel kaster en skiftenøkkel inn i maskineriet ved å nekte å skrive under og gå til angrep på hele møtet, så demonstrere det en splittelse uten sidestykke så lenge det vestlige samarbeidet har pågått. Spørsmålet er hvor mye lenger dette kan fortsette mens man fortsatt kan kalle det en allianse. USA står for halvparten av økonomien i G7. Hvor lenge kan man snakke om G7 når USA stiller seg utenfor? Og hva vil det resterende «G6» ha å slå i bordet med?

Dette handler ikke bare om Trumps oppfarende temperament. USA er økonomisk på kollisjonskurs med sine allierte og har egentlig vært det lenge. Sanksjonene mot Russland har også vært en form for økonomisk krigføring mot USAs europeiske konkurrenter, for det er de og ikke USA, som har fått betale prisen. Og de europeiske lederne har lagt seg flate og ofret hundretusener av arbeidsplasser og milliarder i tapt handel og tapte investeringer på alteret for ”det transatlantiske samarbeidet”. De har heller ikke kunnet gjøre stort annet, siden USA har et økonomisk og militært nakketak på dem.

Men til sjuende og sist er ikke dette et spørsmål om ideologi eller holdninger. Det er knallharde økonomiske realiteter som ligger under. Tyskland er verdens nest største handelsnasjon, nest etter Kina. Tysk industri er verdensledende på mange områder og kan ikke i det lange løp tåle en politikk som går så til de grader i mot dens grunnleggende økonomiske interesser. Tyskland trenger handel og økonomisk samarbeid med Russland på grunn av de energiforsyningene som landet er desperat avhengig av og på grunn av at det russiske markedet er stort og ligger til rette for tysk kapital. Tysk kapital vil også være med på veksten i Kina og investeringsmulighetene i Iran. I det lange løp kan ikke den tyske overklassen la USA nekte seg disse mulighetene.

Det er altså bare et tidsspørsmål før splittelsen i Canada blir et fullstendig brudd. Kina og Russland vil naturligvis vite å utnytte dette, og ikke minst Kina har svært mange kort å spille på. Det skal bli svært interessant å følge fortsettelsen.

Forrige artikkelMDTV: World Cup Special – Intro
Neste artikkelKampen om offentlige tariffavtaler i Danmark ble en massiv demonstrasjon av solidaritet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).