oss 100 kroner!
Av Eva Thomassen.
Syria-kjenneren Eva Thomassen, som antakelig er den i Norge som har engasjert seg mest i kampen mot krigen mot Syria, og som har skrevet svært mange artikler om emnet, ble 20. juni 2018 slettet fra Facebook. Alt hun hadde skrevet, all dokumentasjon hun hadde lagt fram, alle bilder, aller lenker og alle kontakter ble slettet uten forvarsel og uten konkret begrunnelse. Eva Thomassen kommenterer dette her.
Fienden ? Facebook? Nei, ikke Facebook, men dem som har masserapportert meg til Facebook. Hvem er så fiendene mine? Det er det bare fiendene som vet. Facebook gir ikke svar, gir ikke tilsvar, gir ikke varsel, gir ingen nåde.
Den 20.juni gikk Facebook i svart. Helt plutselig. Med en nådeløs beskjed om at kontoen min er deaktivert Punktum.
Facebook har imidlertid en klageinstans ved brå død. Jeg ble sluset gjennom «Go To Help Center».
Høflig takker Facebook meg for fortvilelsen over at de har lagt man dø og vil raskt sende meg en mail om Facebook mener jeg bør stå opp fra de døde. For å forsikre meg om at Facebook forstår norsk sendte jeg denne klagen 4 ganger med forskjellig bønner om hvor snill jeg er og hvordan Facebook har gjort livet mitt verdt å leve…
Facebook svarte høflig 4 ganger, med identisk ordlyd.
Facebook ville ikke en gang holde meg kunstig i live ved å gi meg en sjanse til å hente mitt jordiske gods. Det Facebook imidlertid var vennlige å vise meg, var deres 6 bud.
De sendte meg til siden for «etiske retningslinjer».
Hvilken regel skal jeg ha brutt?
Mitt spørsmål som jeg aldri får svar på er hvilket av disse 6 budene har jeg brutt?…Hvilke av disse budene har fiendene mine bak masserapporteringen av meg til Facebook benyttet seg av?
Det jeg imidlertid skjønner er at tastaturet mitt er farlig eller brysomt for noen, for mange, for veldig mange. Men, hvem skulle bry seg om hva jeg skriver på Facebook? Plattformen for de plumpe «kattebildene» og for dem som ikke har fått med seg at Instagram er bedre sted å poste «kattebilder» på…
Artikler om kurderne
Hva gjorde jeg på Facebook i samme øyeblikk Facebook gikk i svart? Jeg postet artiklene om kurderne i Syria jeg nettopp hadde skrevet på steigan.no. Det å skrive om kurderne er ikke i seg selv nok til at Facebook avlivet meg. Mange skriver om akkurat det samme. Alt fra kurdereksperter i «Atlantic Council» til Folkvord til en rekke personer over hele verden som jeg har kontakt med på nettopp Facebook.
Så, hva annet har jeg skrevet om? Og, hvem er mine venner på Facebook? Siden min portefølge er Norges krig mot Syria, har jeg sett det som mitt ansvar å formidle og å avsløre våpnene og løgnene den norske regjeringen, politikerne, bistandsorganisasjonene bruker til å kvele det syriske folket langsomt. Det trehodete våpenet som vi borgere av Norge blir lurt til å tro er en gave fylt med menneskerettigheter og demokrati. Bistand, sanksjoner og militær trening av og direkte støtte til terrorgrupper.
Krigen blir avslørt på Facebook
Det finnes et stort nettverk av mennesker over hele verden som bruker Facebook til å avkle regjeringene Norge kriger sammen med mot den lovlig valgte presidenten i en suveren stat. Som snakker om det syriske folket i Syria. Som formidler deres stemme.
Hvorfor bruker jeg Facebook når jeg vet at jeg kan ende opp med en brå død? Fordi det finnes ingen annen plattform for kritisk journalistikk i våre demokratier. For alternative stemmer. Stemmer som kanskje ligger litt nærmere sannheten enn de filtrerte og parfymerte godt betalte stemmene som representerer His Masters Voice. Stemmer som får og gir hverandre priser og nye stillinger som dekkoperasjoner, mens de i realiteten er påvirkningsagenter. Godt betalte påvirkningsagenter.
Påvirkningsagenten
Jan Egeland er en slik påvirkningsagent.
Egeland var frem til januar 2012 medlem av styret i International Crisis Group, en globalistisk tankesmie styrt av blant andre George Soros og Zbigniew Brzezinski.[6]
Jan Egeland var leder av Human Right Watch i 2012 da han ble intervjuet av Channel 4 og uttalte at «verdenssamfunnet» ga: «Assad’s licence to kill»?
Han har innehatt alle de viktigste stillingene under krigen mot Syria. Han har omtalt terrorister som «begge parter». Altså forledet oss til å tro at det i krigen mot Syria er offeret og gjerningsmannen likestilt.
I over 7 år har Egeland fått snakke uimotsagt om Syria. Egeland er mannen som forteller oss at «Assad» sulter egen befolkning. Som forteller oss at «Assad» hindrer mennesker å få mat og medisiner. Egeland har fått oss til å tro at krigen mot Syria er en krig mellom «Assad» og «mat og medisiner». Nærmest en krig mellom han selv som han omtaler som «vi» og «despoten».
Min stemme mot krigen
Jeg har tatt en titt på hvem som har formidlet min stemme under krigen mot Syria. Jeg har publisert en artikkel i Morgenbladet i 2016. Om sanksjonene mot det syriske folket. Jeg har publisert ca. 50 artikler hos steigan.no. Den første skrev jeg i 2015. Om sanksjonene mot Syria. Jeg har publisert et mindre antall artikler i Herland-Report og en i Resett. Om bistandsorganisasjonene og deres støtte til terrorgrupper. Jeg fikk 4 minutter i et URIX – program om White Helmets. Pål Refsdal som åpent støtter Al-Nusra, fikk rikelig med tid til å hylle propagandamaskinen til USA, England og andre land som bruker Al-Nusra- terrorister med hvite hjelmer.
18 artikler har jeg publisert i Klassekampen. Den første 15.september 2015. Den handlet om sanksjonene Norge påfører det syriske folket. De fleste artiklene har omhandlet norsk støtte til terrororganisasjoner i Syria. Støtte kanalisert gjennom sanksjoner, bistand og direkte militær invasjon.
Den siste artikkelen jeg skrev i Klassekampen var 1 mars i år. Den handlet om kildene Klassekampen brukte i rapporteringen fra Øst-Ghouta. Jeg har hatt 2 innlegg i Klassekampen i juni til Folkvords artikler som omhandler den norske terroristen Folkvord var sendebud for og hans forsvar av kurdernes rett til en føderasjon i Syria.
Hvorfor jeg har brukt Facebook
Resten av mitt politiske virke har foregått på Facebook. Mange undrer seg over hvorfor jeg ikke behandler mitt arbeid på en mer forsvarlig måte enn å satse på at Facebook ikke blander seg inn i min støtte til det syriske folket. Vel, i likhet med alle som stiller seg kritisk til mainstream-medier og som er avhengig av å bruke Facebook til å formidle bevis og dokumentasjon, er jeg en amatør. Jeg er i full jobb. Jeg har ingen redaksjon i ryggen, ingen medhjelper. Ingen har tatt meg på alvor.
Jeg har min PC. Mitt arkiv, mine kollegaer rundt i verden, mine kontakter i Syria, mine dokumenter, mine kilder har ingen annen kanal enn via Facebook. Grunnen til at jeg kan presentere ferske nyheter, bevis, oppdateringer fra frontlinjene i Syria, er at internett og Facebook i Syria har vært tilgjengelig gjennom hele denne krigen. (!) Altså «despoten» Assad har ikke lukket internett. Jeg har derfor kunne kommunisere med journalister i Syria, med venner som bor i Syria.
Det tar år å opprette et nettverk på Facebook. Jeg har vært nødt til å lete og bla meg gjennom utallige blogger, nettaviser, bli en del av et lukket nettverk. Jeg husker ikke navnene på alle disse fordi mange er utsatt for trusler- fra bl.a. Facebook. Mange har derfor gått under «jorden». Mange har mange fiender.
Hvordan skal jeg finne igjen alle mine kontakter? Mange med arabiske navn. Jeg kan ikke søke opp navn jeg ikke kan skrive.
Jeg har selvfølgelig lagret en mengde dokumenter, artikler jeg synes er viktige å ha i forbindelse med artikler jeg skriver og som skal brukes senere som kilder.
Vi har brukt Facebook som kontaktforum mot krigen
Vanessa Beeley har fått en stemme. Hennes stemme forteller oss at White Helmets ikke er annet enn Al-Nusra og Vestens propagandamaskin. Hun bruker Facebook som talerstol. Hun har fiender. Hun var imidlertid så heldig en gang å bli invitert til et møte arrangert av presseklubben i Genève. For å snakke om nettopp White Helmets. Møtet ble forsøkt stanset. Av hvem? Av White Helmets? Nei, av «Journalists Without Borders»…
Facebook er også en møteplass for planlegging av reiser til Syria. Det er ikke en vennegjeng som reiser til Syria. Det er ikke bare å kontakte et charterselskap…eller sette inn en annonse i alle aviser i alle vestlige land…
Det er mennesker fra hele verden som gjennom Facebook arrangerer private reiser til Syria. Reiser som krever enorm organisering og logistikk. Vi kjenner ikke hverandre fra før. Vi må planlegge alt via Facebook. Vi er ikke inviterte av noen.
Ingen av dem jeg nevner over ville ha interesse av å få Facebook til å fjerne meg fra deres liv og vårt felles arbeid. Ikke «vanlige» mennesker heller.
Hvem vil ha meg ut av Facebook?
Så hva er det som har fått Facebook til å stenge meg ute fra verden?
- Det kan umulig være fordi jeg skriver på Facebook at de samme terroristene Norge sier de bekjemper, får mat og medisiner av norske bistandsorganisasjoner i Idlib? Med tilskudd fra UD.
- Det kan umulig være fordi jeg skriver på Facebook at 10 milliarder kroner regjeringen hevder de har gitt til «Syria», er i realiteten gått til terror?
- Det kan umulig være fordi jeg skriver på Facebook at sykehusene Norge sier de støtter i Syria, brukes som ambulante privatsykehus for terrorgrupper? Privatklinikker som flytter sammen med terrorgrupper når områdene de oppholder seg på blir befridd av den syriske hæren? Også kalt «feltsykehus»
- Det kan umulig være fordi jeg skriver på Facebook at regjeringen lyver om hva oppdraget til disse 60 spesialsoldatene var?
Jeg får ingen svar
Hva kan det være? Jeg får ikke svar, men jeg vet det finnes noen der ute som har masserapportert meg til Facebook. Hvem er disse? Er det terrorister? Jeg vet ikke. I så fall er jeg totalt uten beskyttelse. Jeg kan ikke ringe politiet eller PST å be om beskyttelse. Ikke kan jeg anmelde noen? Bor de som har fått Facebook til å utestenge meg i Norge? Hvor mange er det? Nå har disse «noen» Facebook på sin side. Det er en stor seier for dem som ikke liker det jeg skriver. Kan det gi dem legitimitet til å ytterligere stanse min stemme? Bare Facebook vet.
Jeg tror nemlig at dette ikke kun handler om ytringsfrihet. Det handler om noe mye mer alvorlig skjult bak Facebooks «etiske retningslinjer». Facebook beskytter mine fiender, men hvem beskytter meg?
