oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Erling Folkvord er utvilsomt den i Norge som har engasjert seg sterkest og mest langvarig for kurdernes sak. Han har besøkt de kurdiske områdene et stort antall ganger og har skrevet bøker og artikler om emnet. Ingen kan trekke hans oppriktige engasjement i tvil. Men selv en oppriktig entusiast kan trekke feil slutninger. Erling Folkvord gjør seg i sin artikkel på steigan.no til talsperson for den såkalte Føderasjonen Nord-Syria, men han virker svært lite kritisk til at denne føderasjonen bare kan eksistere på grunnlag av USAs militærapparat og at den gir USA et påskudd til å ha minst ti ulovlige militærbaser i Syria.
Kurderne har legitime nasjonale krav
Denne diskusjonen handler ikke om hvorvidt kurderne har legitime nasjonale krav eller ei. Kurderne er en minoritet i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, men er i flertall og stort mindretall i store områder. Deres rettigheter er blitt overkjørt av stormaktene gang på gang, og ikke minst i Tyrkia har de blitt undertrykt gjennom massiv bruk av våpenmakt.
Men å støtte et folks rettigheter er ikke det samme som å støtte den politikken deres ledere til enhver tid måtte stå for, og det betyr heller ikke at man kan se bort fra andre legitime krav og interesser.
Erling Folkvord stiller det retoriske spørsmålet: Er det rett å gjøre opprør? Og naturligvis er det rett å gjøre opprør. Men det betyr ikke at ethvert opprør er rett til enhver tid. Historien er full av opprør som har blitt brukt til å tjene imperialistiske eller sjåvinistiske hensikter. Som Folkvord også sjøl sier: gang på gang har USA-imperialismen infiltrert og utløst opprør. Jeg kan føye til at dette noe som er blitt reindyrket og perfeksjonert gjennom det som kalles ”fargerevolusjoner” og ”soft power”. Det begynner å bli ganske mange ”opprør” som er styrt fra operasjonsrommet til CIA. Derfor må opprør analyseres konkret.
Politisk makt springer ut av geværløpene
Det er mye fascinerende ved de styringsprinsippene og metodene Folkvord forteller om fra det kurderne kaller Rojava. I et politisk vakuum framstår de som både spennende og progressive. Problemet er at ingenting eksisterer i et politisk vakuum. Det finnes også mye som isolert sett er spennende og progressivt ved den israelsk kibbutz-bevegelsen. Problemet er at den eksisterer innenfor en aggressiv og rasistisk stat. Eksemplet er ikke søkt. Mange norske sosialister var tilhengere av kibbutz-bevegelsen på sekstitallet og det tok dem tid å se den israelske statens karakter på grunn av at de hadde stirret seg blinde på de sosialistiske og nærmest kommunistiske prinsippene de fant i kibbutzene. Det virker nesten som om Folkvord er blitt nærsynt på samme måte, ikke på tross av, men nettopp på grunn av sitt store engasjement.
Men som Folkvord vil være enig i, så er det slik at politisk makt vokser ut av geværløpene. Og riktignok er det slik at kurderne har sine geværer. Men det tunge militære skytset i Nord-Syria er det USA som har. YPG og SDF er og blir infanteri for US Air Force. Det var USA som gjennomførte den bombinga av Raqqa som er blitt sammenliknet med bombinga av Dresden. Det var ikke YPG eller SDF. Og det var antakelig USA og ikke de kurdiske styrkene som ga IS-krigerne fritt leide ut av byen, men SDF bare måtte sitte og se på. Så satte USA SDF til å administrere det som var igjen av byen. Og det er denne militærmakta til USA som gjorde det mulig for Folkvord å besøke byen og den såkalte Føderasjonen Nord-Syria.
USA og Israel vil dele opp Syria
Folkvord skriver helt korrekt at imperialismen ønsker å dele opp Syria. Helt presist er det særlig Israel som ønsker å ødelegge den flernasjonale og sekulære staten Syria. Israel er naturligvis ikke tilhengere av islamsk jihadisme. Når Israel likevel støtter jihadistiske grupper i Syria er det fordi de foretrekker et Syria delt opp i dysfunksjonelle enklaver framfor et samlet og sterkt Syria. Dette er også en grunn til Israels støtte til kurderne, ikke bare i Irak, slik vi har sett, men også i Syria.
Men der kan vi også snakke om israelsk sympati. Det skrives en rekke artikler i israelske medier om likheten mellom Israel og Kurdistan. Og det virker som om den sympatien går begge veier. Magasinet Israel Defense hadde 8. Juni 2018 et intervju med en kurdisk leder fra ”Føderasjonen Nord-Syria”. Han foretrakk å være anonym, men det hevdes at han er en av lederne der.
I intervjuet beskriver den kurdiske lederen systemet i føderasjonen omtrent slik Folkvord gjør.
«The situation now is that armed Kurdish groups under the name YPG defend the federation. These are our own military groups that defend our people against terrorists. These groups also endeavor to consolidate the civilian regime in the Kurdish federation in Syria. We have state institutions of sorts that are being run by Kurds: a judicial system, economics – everything we need to conduct a civil way of life, and it works. We have established a routine,» says the Kurdish leader.
Glede over israelsk støtte
Hvis vi kan gå ut fra at dette intervjuet er autentisk, et forbehold man alltid må ta i Midtøsten, så uttrykker denne kurdiske representanten for ”Føderasjonen Nord-Syria” en takknemlighet over Benjamin Netanyahus støtte til kurdisk uavhengighet og han ber om en sterkere og mer direkte støtte fra Israel i framtida:
”I dag er det et betydelig samfunn av kurdiske brødre i Israel. De lever i fred og demokrati. Vi forventer av Israel at landet etablerer forbindelser med kurderne. Vi forventer at Israel blir mer aktive i Midtøsten. Dere bør velge de rette folkene. Vi tror at hvis Israel kan hjelpe kurderne i Syria, vil det være en formel for en sikrere framtid for begge sider.”
Hvis vi kan ta dette intervjuet for god fisk, har denne kurdiske lederen omskrevet kurdernes parole til «Vi har ingen andre venner enn fjellene – og Israel.»
Skal vi være reine og røde?
Erling Folkvord spør igjen retorisk om revolusjonære skal være reine og røde eller om de skal splitte fiendene. Han innrømmer at YPG/YPJ har ”gått til sengs med fienden” USA, men han forsvarer dette ved noe han mener er en historisk parallell, nemlig Lenins avtale med det keiserlige Tyskland om å bli fraktet i en plombert jernbanevogn hjem til Russland. Historiske paralleller er farlige venner. Og denne halter så ille at den ramler over ende.
Det fulgte ingen tyske tropper med Lenin til Russland og Oktoberrevolusjonen ble ikke gjennomført med støtte av tysk panservåpen. Men likevel rir Folkvord denne liksom-parallellen så langt at han sier:
”Eg syns det var klokt av Lenin å ta i mot hjelp frå keisar Wilhelm våren 1917.
Eg syns og det var klokt av YPG/YPJ å godta militær hjelp frå USA mot IS frå oktober 2014.”
Altså: Fordi Lenin lot seg frakte med støtte av den tyske keiseren i 1917 så er det riktig i dag å gå i militær allianse med verdens største og eneste supermakt og basere ”demokratiet” sitt på deres fly, missiler og droner? Dette er ikke å svelge en kamel, det er å sluke karavaner på tvers. Med en slik logikk kan ”revolusjonære” alliere seg med hvem som helst med henvisning til den plomberte togvogna til Lenin og uten en konkret analyse av hvilke interesser dette faktisk er med på å styrke.
Beklager, Erling Folkvord. Dette holder ikke.
