Hva slags spill driver Russland og Israel overfor Iran og Syria?

0

Av Pål Steigan.

Israels forsvarsminister Avigdor Lieberman møtte Russlands forsvarsminister Sergeij Shoigu i Moskva 31. mai 2018. Hensikten med møtet var å diskutere Irans militære posisjon i Syria, skriver Times of Israel. I Moskva har Russlands utenriksminister Sergeij Lavrov sagt at utenlandske militære styrker må forlate det sørvestlige Syria så snart som mulig. Benjamin Netanyahu har krevd at en avtale mellom USA, Russland og Jordan om styrkene i det sørlige Syria må omfatte tilbaketrekning av iranske styrker der.

Hva er det som foregår? Driver Russland et politisk spill bak ryggen på Syria og Iran? Selv vanligvis entusiastiske tilhengere av Vladimir Putin spør om han selger ut til Israel i Syria.

I intervjuet som Russia Today hadde med Bashar al-Assad var han veldig klar på at Syria ikke vil gi seg før hele landet er frigjort.

Russland er en stormakt med egne interesser

Situasjonen i Syria og resten av Midtøsten er svært kompleks. Det at Russland er alliert med Syria og Iran i krigen mot de utenlandske intervensjonsstyrkene må ikke forveksles med at de har identiske interesser. Det er riktigere å si at de har delvis overlappende interesser. Russland ønsker åpenbart å dyrke et godt forhold til Israel. Det går ikke an å tolke det annerledes når Benjamin får æresmottakelse i Moskva under seiersparaden 9. mai omtrent samtidig som Israel bombet djupt inne i Syria. Russland søker tydeligvis en mulighet til å kunne snakke med alle parter i Midtøsten, også med parter som går i strupen på hverandre.

Samtidig ønsker Russland tydeligvis å få til en løsning som USA på en eller annen måte kan akseptere. Kall det gjerne kynisk geopolitikk, for det er det jo. Samtidig er det klart at Russland verken har styrke til eller interesse av en langvarig militær strid via mellommenn med USA. Russland ønsker ikke å havne i Afghanistan-fella en gang til.

Og det er heller ikke å se bort fra at Russland har langvarige gode forbindelser med Israel. Dette vet Netanyahu å utnytte, som den absolutt hensynsløse maktpolitikeren han er.

Til kravet om at Iran må trekke seg tilbake fra Syria, sier iranske talsmenn at landet ikke har noen plan om å bli stående i Syria og at landets militære rådgivere og soldater er der på invitasjon fra Syria for å bekjempe terroristene.

Et sluttspill i Syria-krigen?

Den syriske hæren har seiret så å si på alle fronter mot terroristene det siste året, men det gjenstår noen alvorlige problemer. Ett problem er naturligvis de områdene nordøst for Eufrat som holdes av kurdiske styrker med USA som militær garantist. Et annet problem er terroristenklaven Idlib og et tredje de områdene i nord som Tyrkia har invadert i samarbeid med sine terrorister. Og det fjerde problemet er området rundt Daraa i sørvest inn mot grensa til de okkuperte Golan-høydene. Alle disse problemene må løses politisk-militært. Syria føler seg sterkt nok til å erklære at hele landet skal frigjøres, om nødvendig med militær makt. Men for å gjøre det er Syria fortsatt avhengig av iransk og russisk støtte.

Det kan virke som om spillet om Daraa og sørvest-Syria kan gå i retning av at USA og Israel kan gå med på at terroristene fordrives og at den såkalte deeskaleringssonen overtas av den syriske hæren, samtidig som det blir gitt garantier om at ikke iranskvennlige militser får bli stående nær Golan.

Russland FN-ambassadør Vasilij Nebenzyasa sa 1. juni 2018 at det var inngått en avtale der iranske styrker og Hezbollah skal trekke seg tilbake fra det sørlige Syria. Det blir også snart et forhandlingsmøte mellom Russland, USA og Jordan i Jordans hovedstad Amman der agendaen blir deeskaleringssonen i det sørlige Syria.

Lokale observatører tror at dette møtet kan hindre en opptrapping av de militære kampene i dette området. Dette kan igjen komme til å få en positiv virkning på situasjonen i hele Syria.

Det meldes også både fra Libanon og Jordan at syriske flyktninger forbereder seg på å vende hjem.

 

 

Forrige artikkel#Ukasnyheter4; De verste sanksjonene i historia, – om USA, Iran og Israel.
Neste artikkelFra falske nyheter til folkemord. Disse fem spørsmålene må besvares før Norge kan legge Libya-krigen bak seg
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).