oss 100 kroner!
Av Graham Vanbergen
Det kom en dag da verden innså at den hadde fått nok av USA. Det skjedde ikke den dagen USA snudde ryggen til herkulesoppgaven det var å forsøke å forplikte verden til klimaavtalen i Paris, eller TTIP. Eller USAs kontinuerlige støtte til Israels morderiske handlinger i Gaza. Eller forskjellige andre avtaler det hadde tatt år å rydde av veien og forhandle, som siden hadde endt i søppelbøtta. Det var et øyeblikk vi visste ville komme, men som vi minst av alt forventet ville vise seg å bli så viktig.
Denne artikkelen av Graham Vanbergen ble først publisert på nettsida til Monthly Review. Den er oversatt til norsk av Anne Merethe Ertad.
Dette var en avtale som krevde den samlede innsatsen fra Den europeiske union, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Kina og Russland. Den tok tolv år å forhandle fram. USA var en nøkkelspiller, og avtalen ble signert, forseglet og var på plass 18. oktober 2015. Det var atomavtalen med Iran.
Denne milepælen av en avtale stanset eskaleringen av atomvåpenprogrammer, ikke bare i Iran, men faktisk i større skala i Midtøsten.
Uten bevis fra noen kilde om at Iran bryter vilkårene i atomavtalen, har Iran nå en rekke handelspartnere. USA var imidlertid ikke en av dem. Iran stoler, med rette, ikke på sin gamle fiende. Og slik gikk det til at Donald Trump trakk USA fra avtalen, som ventet, forrige måned.
Et sinne som var til å ta og føle på, for å beskytte avtalen og holde den på sporet, avfødte en fullstendig ny, global selvtillit til å bevege seg sammen, i én retning. EU hadde forberedt bank- og handelssystemer for å støtte selskaper i unionen som handlet med Iran. Kina var forpliktet etter å ha signert en gigantisk oljerør-avtale, og lanserte deretter petro-yuan. Russland har selvsagt mange grunner til å beskytte denne avtalen, og handler også med rubler – og ikke US dollar – gjennom et byttehandel-system. Så annonserte India for kort tid siden en handelsavtale med Iran – og igjen ble dollaren forbigått. Deretter offentliggjorde EU-diplomater, som hadde arbeidet med en samarbeidsavtale på Cuba siden 2016, at avtalen var klar for noen dager siden. Forrige uke annonserte 14 afrikanske land sin intensjon om å bytte fra US dollar til Kinas yuan. Alle har dumpet dollaren som hovedvaluta for handel – av ulike grunner.
10. mai erklærte EU at USA var blitt hovedtrusselen mot Europas økonomi. EUs økonomikommisær, Pierre Moscovici, advarte om at Trumps proteksjonisme representerte en «farlig forbindelse». Med dette som for øyet fortsetter Den europeiske union å trekke seg tilbake fra USA. EuActiv rapporterer at:
«EU og Kina annonserte fredag (1. juni) at de ville utvide handel- og investeringssamarbeid midt under den globale handelskonflikten, som ble utløst av USAs tollsatser.»
Kinas utenriksminister Wang Yi bekrefter:
«I en kontekst der usikkerhetene i verden øker, er det enda viktigere for Kina og EU å forsterke vårt strategiske partnerskap.»
Det som egentlig har skjedd her, er en global forflytting av tyngdepunkt. Ledere smir mens jernet er varmt. Wangs besøk i Brüssel, innenfor rammen av EU og Kinas årlige strategiske dialog på høyt nivå, kom rett i hælene på president Donald Trumps bekreftelse av ytterligere tollsatser mot Europas og andre nasjoners stål- og aluminiumseksport. Trump har, mot sin hensikt, endt opp med å egge andre verdensledere til reell handling.
Det kan ta tid før dette øyeblikket, der tyngdepunktet flyttet seg, slår ut i sin fulle konsekvens. Kanskje tiår.
I mellomtiden er Kinas “Ett belte, én vei»-initiativ, som koster nesten en trillion omregnet i dollar, godt i gang og ikke til å overse. En moderne Silkevei, som forbinder Kina, Russland, Europa og Afrika til handelsruter gjennom land og over hav.
Utenriksminister Wang Yi har beskrevet initiativet som «en symfoni for alle relevante parter». Beijing tror det vil sparke i gang «en ny æra av globalisering». En part som ikke er inkludert i denne symfonien, er USA.
Ifølge det globale konsulentfirmaet McKinsey, har BRI («Ett belte, én vei»-initiativet) potensial til å sette etterkrigstidens Marshall-plan fra USA, ettertrykkelig i skyggen. BRI involverer rundt 65 prosent av verdens befolkning, en tredjedel av verdens bruttonasjonalprodukt og vil bidra til å flytte på rundt en fjerdedel av verdens varer og tjenester.
«Beltet» er en serie korridorer over land, som forbinder Kina med Europa, via Sentral-Asia og Midtøsten. For ett år siden sist mai, håpet Kina å skaffe initiativet litt kjøtt på beina under et internasjonalt forum i Beijing. Men initiativet ble møtt med en blanding av begeistring og mistenksomhet. Beijing møtte 28 statsledere og regjeringsoverhoder, men Tyslands statsminister, Angela Merkel, avslo invitasjonen. Det samme gjorde president Donald Trump.
I dag ser det ut for at initiativet kan begynne å kjøre. Europa har så godt som gitt grønt lys. Også Merkel.
USA har nettopp vist seg å være den nye busemannen på den internasjonale geopolitiske scenen. Landet er ledet av en ustabil administrasjon hvis fordreide verdensbilde, preget av paranoia, ikke ser annet enn fiender som gjemmer seg i mørket. Landet ønsker en destabilisert verden, for det er hva USA gjør best og profiterer mest fra. I mellomtiden ønsker alle andre simpelthen å drive handel, fortsette videre og tjene penger.
