Tunnelene under Douma og internasjonal betongkapital

0

Frigjøringa av Douma har ført til at den syriske hæren har kunnet avdekket det enorme underjordiske tunnelsystemet i Douma. Store transportsystemer og depoter bygd med stål og armert betong og beregnet til å bli brukt av lastebiler og militære kjøretøyer. Man skal være svært naiv hvis man ikke innser at dette undergrunnsanlegget aldri hadde kunnet blit bygd uten nærmest ubegrenset tilgang til utenlandsk kapital og byggematerialer. Noen har skaffet stål og armert betong. Når det gjelder hvem som har levert betongen, kan vi ha en ganske sikker antakelse. Vi har tidligere vist hvordan det multinasjonale selskapet Lafarge, nå LafargeHolcim, har produsert betong for å i forståelse med IS.

Tunnellene under Douma er en by under byen, et sofistikert og påkostet system bygd med slavearbeid og store summer utenlandske penger.

Avisa VG skrev om dette i 2016.

«Lafarge Cement Syria, et datterselskap av det franske selskapet Lafarge, drev frem til september 2014 en sementfabrikk nord i Syria, mellom Raqqa og Manbij.
Da terrorgruppen IS rullet inn i området i 2013 trakk nesten alle internasjonale selskap seg raskt ut. Men Lafarge Cement opprettholdt driften. Det vil si: De trakk internasjonalt ansatte ut og fortsatte med lokalt ansatte syrere.
Dette har resultert i en anklage om å ha drevet forretninger med IS i Syria, og slik bidratt til å finansiere terrorgruppen. Anklagen dreier seg om medvirkning i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Syria.»

Det norske oljefondet er en av de største eierne i dette selskapet med en investering på 6,2 milliarder kroner, som er 2,2%. Det er forresten også vår gamle kjenning BlackRock, som Oljefondet er en stor eier i. De har 3,1%.

Den franske avisa Liberation har denne våren avslørt at Lafarge har samarbeidet tett med den franske staten og fransk etterretning når det gjelder sin virksomhet i Syria. I en annen artikkel viser avisa at det har dreid seg om en enorm betongproduksjon for IS, både i Irak og Syria.

Og som Liberation slår fast: Den franske staten har stått sentralt i dette. Syria var gammel fransk koloni, og som vi har sett har Frankrike prøvd å spille en offisiell rolle i krigen mot Syria. Noen har sørget for produksjonen, og det er i hvert fall Lafarge. Noen har klarert og tilrettelagt. Her har den franske staten vært deltaker sammen med USA, Tyrkia og andre. Og noen har finansiert, og det er i første rekke oljediktaturene, men også Norge, direkte og indirekte.

Tegninga begynner å bli ganske klar ettersom de velutsyrte undergrunnsfestningene til jihadistene faller. Krigen mot Syria er en krig der oljediktaturer, imperialistiske makter og internasjonal storfinans har brukt utrolig store ressurser for å rive landet i filler.

Det må være pinlig for visse sjølerklærte sosialister som i årevis har hevdet at dette dreier seg om en «folkelig revolusjon» mot «diktatoren Assad» når sannheten kommer på bordet og det viser seg i all sin grellhet at de har vært på parti med de verste imperialistiske kreftene i verden. Men har de moral til å innrømme at de har tatt så katastrofalt feil? Eller vil de bare glatte over det og håpe at folk vil glemme det?

Forrige artikkelVåpeninspektør Scott Ritter bestrider USAs påstander om kjemiske våpen
Neste artikkelMímir Kristjánsson og drømmen om Gerhardsen-staten
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).