oss 100 kroner!
Av Astor Reigstad.
Strevet etter å komme tilbake
Dette er del 2 av Astor Reigstads artikkel om krimtatarene. Første del sto her.
På slutten av 1950-tallet begynte krimtatarene aktivt å arbeide for å vende hjem. Etter hvert ble representantene for tatarene mer pågående mot sovjetiske myndigheter med underskriftkampanjer, petisjoner og flere delegasjonsreiser til Moskva. Tonen og retorikken i henvendelsene var alltid korrekt sovjetisk-kommunistisk og de passet på å gå riktig tjenestevei uten å bruke media eller internasjonale kontakter. Allerede i 1966 fikk representanter for krimtatarene møte KGB-sjefen Jurij Andropov – senere partisjef og president i Sovjet. Han opplyste at saken om returnering hadde vært behandlet i Politbyrået, men flertallet der var fortsatt imot.
Denne varsomme taktikken ble endret da en radikal fløy brøt ut av tatarbevegelsen og allierte seg med forskjellige menneskerettsgrupper som ble stadig mer aktive under Sovjetunionens sluttfase. Mustafa Dzhemilev som var den mest kjente aktivisten for tatarenes returnering fra 1966 og utover, ble fengslet en rekke ganger for antisovjetisk aktivitet. Dissident og nobelprisvinner Andrej Sakharov var for eksempel til stede under en av rettsakene mot Dzhemilev. I 1967 ga Det øverste sovjet tatarene amnesti for høyforræderi under krigen og de fikk større rettigheter i Sovjet. En gruppe på flere tusen tatarer reiste på egen hånd til Krim i 1968, men de ble sendt tilbake til eksil. Det finnes lite dokumentasjon om tatarenes leveforhold i forvisningstiden, men det er grunn til å anta at de skilte seg lite fra forholdene til den øvrige befolkning i Kazakhstan og Usbekistan de siste 30-40 årene av eksilet.
Sovjetunionens sluttfase 1987 -1991
Etter at forbudet mot demonstrasjoner ble opphevet under perestrojka i 1987, var tatarene blant de mest aktive. Det nye lederskapet i Sovjet var nok temmelig brydd over uretten tatarene på Krim hadde vært utsatt for i 1944, men det var også en angst for reaksjonen fra Krims slaviske flertallsbefolkning mot en oppreising for tatarene på grunn av deres samarbeid med nazistene. President Gorbatsjov nedsatte i 1988 en kommisjon ledet av presidenten i Det øverste sovjet Andrey Gromyko – tidligere legendarisk utenriksminister. I en rapport foreslo han å fjerne det urettferdige forbudet mot å skifte bosted. Men rapporten imøtekom ikke de mange andre kravene tatarene hadde. Den nyvalgte Sovjetkongressen av folkevalgte fordømte i november 1989 deportasjonen. På dette tidspunkt hadde tatarene for lengst tatt skjeen i egen hånd, og våren 1989 hadde allerede 38 000 ankommet Krim.
I 1987 ble partiet NDKT (Krimtatarenes nasjonalbevegelse) startet. Det var en noe løs sammensatt organisasjon som ble ledet av folk som hadde vært aktive helt fra 1960-tallet. NDKT ble beskyldt for å være noe gammelmodig i sin virksomhet, siden den gikk inn for fredelig protest og ville samarbeide med myndighetene. Fra 1991 fikk NDKT konkurranse fra en langt mer ytterliggående bevegelse OKND (Organisasjonen for krimtatarenes bevegelse) som hadde vært under planlegging fra 1989 i Kazakhstan og som ble formelt dannet på Krim i 1991. Organisasjonen hadde som formål å ta seg av alle sosiale og politiske spørsmål og kontroverser tatarene hadde med myndigheter og øvrige lokalbefolkning på Krim. Hovedstrategien til OKND var å vekke til live et såkalt Qurultay – et mongolsk/tyrkisk begrep som krimtatrene hadde brukt under khanatet, og som fra gammelt av var en slags folkevalgt nasjonalforsamling.
Etter det første Quraltay-valget i juni 1991 ble de 33 medlemmene til «tatarregjeringen» Mejlis utpekt, 17 av disse kom fra OKND som heretter oppfattet seg som et politisk parti. NDKT var sterkt kritisk til Mejlis som de mente sto for en politikk som ville isolere tatarene fra det vanlige politiske livet på Krim. I 1993 ble lederen for NDKT, Yurii Osmanov, myrdet. Han ble etterfulgt av Vasvi Abduraimov som tidligere hadde arbeidet i Undervisningsdepartementet på Krim. Han hadde lenge gått inn for en slavo-tyrkisk samarbeidslinje mellom den kristne og den muslimske befolkning på Krim istedenfor den antislaviske og protyrkiske linje som OKNG og Mejlis representerte. Ved parlamentsvalget på Krim i 1994 gjorde NDKT det dårlig og mistet sin politiske betydning.
Krim under Ukraina 1992 – 2014
I 1992 hadde 166 000 tatarer kommet tilbake til Krim. På dette tidspunkt var Sovjetunionen oppløst og tatarene, som resten av befolkningen på Krim, befant seg nå som borgere av den nye staten Ukraina. Allerede i de siste årene under Sovjet var det betydelige konflikter mellom lokale styresmakter representert ved ”Krims autonome sosialistiske sovjetrepublikk” (CASSR) og talsmenn for tatarene. På de stedene der tatarene slo seg ned, oppsto det til dels voldelige kontroverser om boliger, tomter og jordbruksområder med den øvrige befolkning, som i hovedsak besto av russere og ukrainere samt en rekke andre minoriteter.
Ukraina erklærte seg uavhengig 24. august 1991 og ved folkeavstemmingen i desember samme år fikk uavhengighetserklæringen 93 % oppslutning fra velgerne etter et frammøte på 81 %. Men på Krim stemte ikke mer enn 67 %, og flertallet for selvstendighet var bare på 54 %. Quraltay og Mejlis hadde for lengst valgt side for Ukraina og hadde mobilisert sterkt blant tatarene før valget. Selv om de bare utgjorde om lag 140 000 velgere, mener Mejlis at dette reddet flertallet for Ukraina på Krim. Krimhalvøya beholdt imidlertid sin autonome status med navnet ”Den autonome krimrepublikken”. Parlamentet (Verkhova Rada) som fikk 98 plasser utnevnte regjeringen (Council of Ministers) og statsministeren.
Tatarenes ledere hadde valgt Ukraina framfor Russland, og de hadde store forventninger. Det de neppe hadde regnet med var at Ukraina-regjeringen i stor grad overlot tatarspørsmålet til de lokale myndigheter på Krim som tatarene oppfattet som russofile. Derfor fortsatte konfrontasjonene omtrent som under sovjettiden.
I 1991 vedtok Qurultay/Mejlis ”Deklarasjonen om nasjonal suverenitet for det krimtatarske folk” der det ble fastslått at Krim skulle være nasjonalt territorium for tatarene. De alene skulle ha selvbestemmelse over Krims naturresurser og potensielle rekreasjonsområder. På dette tidspunkt utgjorde tatarene under 10 % av befolkningen på Krim, og det var uklart hvilke rettigheter de ville gi til de resterende 90 % av lokalbefolkningen. Ukrainske myndighetene avslo både dette og andre ytterliggående konstitusjonelle krav fra Qurultay som at tatarrekrutter ikke skulle avlegge trosskapsed til Ukrainas nye hær, at Mejlis skulle ha suverenitet over alle tatarer og det at den krimtatariske nasjonen skulle ha sitt eget flagg og nasjonalhymne. Tatarene som hadde ankommet Krim før selvstendigheten i 1991, fikk automatisk statsborgerskap i Ukraina på linje med den øvrige befolkning på Krim. Mejlis krevde imidlertid at også de mange som kom etterpå, skulle få det. Men myndighetene i Kiev greide ikke å ordne dette, og det ble en ventetid på opptil 5 år.
Foran parlamentsvalget på Krim i 1994 stilte Mejlis krav om omorganisering av parlamentet til et to-kammersystem med en svær overrepresentasjon og vetorett for tatarene. Tatarene utgjorde 10 % av befolkningen, og et vanlig proporsjonalt system ville sannsynligvis ikke kunne gi tatarene et eneste mandat. I forhandlingene ble de tilbudt 14 av de 98 mandatene, mens 4 gikk til de andre minoritetene, noe tatarene til slutt gikk med på, etter at de hadde gitt opp kravet om en tredjedel av representantene. Qurultay vant alle 14 mandatene fra de utpekte tatarområdene, og alle deres representanter måtte sverge troskap både til ”Suverenitetserklæringen” og alle bestemmelser fra Mejlis. Valget ellers gikk dårlig for dem, spesielt siden Mejlis anså nesten alle de øvrige representantene som russofile.
Den prorussiske stemningen ved valget på Krim førte til at myndighetene i Kiev inntok en mer positiv holdning til tatarene. Det ble lovet betydelige beløp fra Kiev til de forviste folkegruppene og Ukraina gjorde krav både til Uzbekistan og Russland om erstatning. Det er uklart hvor mye av dette som kom tatarene til gode, og de mislikte sterkt at lokalmyndighetene skulle dele ut midlene. Regjeringen i Kiev diskuterte også kravet fra Mejlis om å være eneste politiske organ for krimtatarene uten at det ble gjort noe vedtak. Et nyopprettet ukrainsk departement for nasjonaliteter og migrasjon utarbeidet et forslag om rettigheter for de deporterte, men forslaget ble motarbeidet i parlamentet og ble aldri vedtatt. Mejlis hadde imidlertid stående invitasjon fra Justisdepartementet i Ukraina om å la seg registrere på linje med andre organisasjoner, noe som automatisk ville føre til legitim status, men ledelsen ønsket ikke dette. Årsaken var nok at programdokumentet inneholdt en passus om at «krimtatarenes gjenreisning bare kan skje innenfor rammene av sin egen nasjonalstat», og dette hadde ukrainske myndigheter neppe akseptert.
Qurultay/Mejlis var sterkt mot at det skulle holdes presidentvalg på Krim fordi de visste at en minoritetsgruppe i motsetningsforhold til majoritetsbefolkningen neppe noen gang ville vinne et slikt valg. Dertil kom at en kandidat måtte ha 10 års botid på Krim for å kunne stille, noe ingen av de aktuelle tatar-kandidatene hadde. Etter først å ha anbefalt boikott gikk Mejlis inn for Mykola Bagrov. Han var Kievs foretrukne kandidat. Yurii Meskov fra Den russiske blokk vant imidlertid med 73 % av stemmene i annen valgomgang. Med prorussisk parlament og president på Krim i 1994 syntes tatarenes ambisjoner om en egen nasjonalstat å ha små utsikter. Qurultay hadde visjoner om Krim som et samarbeidsområde mellom Ukraina og Tyrkia, men uten Russland. De følte fortsatt en sterk historisk tilhørighet til Tyrkia, siden de hadde nesten samme språk og samme sunnimuslimske tro. Tyrkia hadde også vært krimtatarenes tilfluktsland i vanskelige perioder.
I parlamentet gikk det bedre for tatarene enn de hadde fryktet. Den prorussiske majoriteten gikk i oppløsning, noe på grunn av manglende støtte fra Moskva, men mest på grunn av oppløsningstendensene i Russland under president Jeltsin. Krigen i Tsjetsjenia var også problematisk på Krim der tatarene tok klart standpunkt for sine trosfeller i Tsjetsjenia. I parlamentet greide tatarene etter en tid å samarbeide med andre grupper, og de hadde en stund to ministre i Krimregjeringen. Men i juni 1995 brøt det ut et voldelig tataropprør i fire byer mot det de kalte for «mafiosi», som de mente hadde utnyttet dem. Det dreide seg imidlertid om tilbakeføring og legalisering av eiendommer som tatarene ulovlig hadde overtatt på slutten av 1980-tallet. Opprøret førte til fire døde og mange skadede – hvorav flere fra det ukrainske Innenriksdepartementets styrker. Dette satte støkk i myndighetene i Kiev, og president Leonid Kutsjma hadde møte med Mejlis-lederen Mustafa Jemiloglu om tatarenes situasjon. Det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon, men denne synes ikke å ha ført til noe.
Likevel var det en forholdsvis god stemning mellom sentralmyndighetene i Ukraina og tatarene en stund, men den ble betydelig forverret i 1996. Årsaken var særlig at Kiev gikk inn for en omorganisering av Krimparlamentet der tatarene mistet sin kvote på 14 mandater. Dette satte sinnet i kok, og tatarene krevde på ny en tredjedel av mandatene. På det tredje Quraltay i Sevastopol i 1996 uttalte den samme Jemiloglu at parlamentarikerne både i Kiev og på Krim var sjåvinistiske og semifascitiske. Det ble sendt en appell til FN med den samme kraftige språkbruken der Ukraina ble beskyldt for å oppmuntre til apartheid mot tatarene og oppføre seg på samme måte mot dem som det tidligere sovjetregimet. Det ble også truet med at «de parlamentariske virkemidlene var oppbrukt og at tiden var inne til å snakke med de politiske barbarene i et språk de ville forstå».
I denne perioden var flere vestlige menneskerettsorganisasjoner og NGO-er opptatt av tatarenes sak. De kritiserte ukrainske myndigheter som ikke kom opp med juridiske og politiske tiltak for å gjenopprette rettighetene til hjemvendte krimtatarer. Spesielt gjaldt dette sendrektigheten med å ordne ukrainsk statsborgerskap for dem som kom etter 1991, begrensninger i bruk av krimtatarsk språk, ignorering av økonomiske og sosiale problemer blant tatarene og manglende interesse for å løse de mange interreligiøse og interetniske konflikter rundt tatarene. Myndighetene i Ukraina hadde liten interesse for å diskutere hvilken legal status Mejlis skulle ha utover det å oppfordre organisasjonen til å la seg registrere. Konfliktene med myndighetene på Krim toppet seg i 2010 da parlamentet vedtok å forby Qurultay og Mejlis fordi de var ansett å være «organiserte kriminelle grupper» og at deres aktivitet var «ukonstitusjonell». Det er uklart hvilken betydning dette forbudet fikk. Det ble anket inn til president Viktor Janukovitsj i Kiev, men det virker ikke som Kiev foretok seg noe.
Ved parlamentsvalgene i Ukraina oppfordret Mejlis tatarene til å stemme på partier eller grupperinger som de oppfattet som russofobe. Ved den ekstraordinære valgomgangen etter den såkalte Oransjerevolusjonen i 2004 ble Mustafa Jemilev valgt som representant for Oransjeblokken i Ukrainas parlament. Ved det siste aktuelle parlamentsvalg under Ukraina i 2012 anbefalte Mejlis tatarene å stemme på gassprinsessen Julija Timosjenkos parti ”Fedreland”, der Mustafa Dzhemilov var oppført på tolvteplass på en liste. Under opptakten til Maidan-tumultene i februar 2014 var Mejlis meget aktiv. Flere av lederne var til stede der og samarbeidet tett med den såkalte ”Høyre sektor” og partiet Svoboda, som etterhvert var drivkraften i demonstrasjonene og volden.
Majoritetsbefolkningen på Krim så med tiltakende skepsis på det som skjedde på Maidanplassen. I motsetning til folk i Kiev, sluttet folk på Krim opp om det folkevalgte parlamentet. Mejlis som var sterkt i mot vedtak om Krims løsrivelse fra Ukraina, hadde mobilisert nesten ti tusen tatarer foran Parlamentet i Simferopol med hjelp av endel aktivister fra ”Høyre sektor”. De sto klare til å storme bygningen der parlamentarikerne var samlet for å forberede en folkeavstemning. Det ble alvorlige tumulter med en stor gruppe demonstranter fra lokalbefolkningen. Disse forhindret at Mejlis stormet Parlamentet. Men mange ble skadet og en eldre mann døde av hjerteinfarkt og en kvinne ble trampet i hjel under sammenstøtene.
Befolkningen på Krim som ved Sovjetunionens oppløsning var på omlag 2,2 millioner, hadde i løpet av noen få år tatt imot over 200 000 «innvandrere» med en annen religion og tildels forskjellig kultur og språk. I dette tilfellet var belastning på samfunnet ekstra stor, både fordi den kommunistiske samfunnsorden skulle erstattes av en mer kapitalistisk, og fordi folket hadde havnet i en ny nasjon som de stilte seg tvilende til. Når de innvandrende tatarene i tillegg, etter 50 års fravær, gjorde krav på bygninger og landområder, er det forståelig at konflikter kunne oppstå. Den nye staten Ukraina viste liten interesse og evne til å takle problemene som oppsto. Tatarlederne tok med seg sin antisovjetiske innstilling og overførte denne til det de oppfattet som en prorussisk befolkning på Krim. Det er alt beskrevet hvordan Qurultay/Mejlis som ganske snart ble førende organisasjoner for tatarene, stilte vidtrekkende ultimate krav, som hverken myndighetene sentralt i Ukraina eller lokalmyndighetene og befolkningen på Krim kunne akseptere. Dette førte til at Qurultay og Mejlis ble stadig mer radikalisert og i perioder oppfordret til vold. Politisk ble de marginalisert både i Ukraina og på Krim, slik at de var lite i stand til å få gjennom saker til beste for tatarene.
Tatarenes sunnimuslimske tro synes å være en lettvariant som kanskje er preget av at de som andre sovjetmennesker har levd i et ateistisk samfunn i over 75 år. Det er fortsatt meget sjelden å se en tatarkvinne med noen form for hodetildekning, i motsetning til kvinner i muslimske områder i det oppløste Jugoslavia eller muslimske innvandrerkvinner i Vest-Europa. Representanter for de rike arabiske oljenasjonene, har sammen med Tyrkia prøvd seg med pengene sine, men det kan virke som Qurultay og Mejlis – selv om de er glade for den politiske støtten – ikke har ønsket at tatarene overtar noen form for wahhabisme og lignende trosretninger. Finansiering av moskéer, bønnehus og midler til politisk aktivitet har nok forekommet.
Siste og tredje del av denne artikkelen kommer her.
