Krimtatarenes urolige historie (1)

0
Tatarkhanens palass i Bakhchysaray, 1857, Carlo Bossoli. Wikipedia.

Av Astor Reigstad.

Krims løsrivelse fra Ukraina og gjenforeningen med Russland, har ført til at krimtatarenes situasjon har kommet i fokus. Deres vanskelige historie er ukjent for mange. Kjennskap til den kan imidlertid forklare deres nasjonale prosjekt og deres holdning til Ukraina og Russland.

Helt fra oldtiden har forskjellige folkeslag kommet til Krim. Grekerne anla en by der Sevastopol nå ligger 500 år fvt. Da det russiske tsarveldet overtok halvøya i 1783, markerte det slutten på Krim-khanatet som i lang tid hadde vært under osmansk overherredømme. Krimtatarene hadde lenge provosert Russland med lokale angrep mot slavisk land. Der tok de fanger som ble solgt på slavemarkedet i Det osmanske riket. Innbyggerne i khanatet som hadde sitt hovedsete i en borg i Bakhtsjisaraj, var sunnimuslimer og snakket tyrkisk. De var naturlig nok motstandere av de ortodokse kristne russerne og de andre slaviske folkeslagene som nå bosatte seg på Krim. I årene etter 1783 emigrerte mer enn 300 000 av en befolkning på om lag en million tatarer til Det osmanske riket rundt Svartehavet. Utover 1800-tallet fortsatte muslimene som bodde i innlandet, en bitter geriljakrig mot tsarregimet.

Fra Krimkrigen 1853 til 1941

I Krimkrigen fra 1853 til 1856 kjempet England, Frankrike og Sardinia sammen med Det osmanske riket for å redusere russisk innflytelse over Svartehavet og Bosporos. I etterkant emigrerte kanskje opptil 900 000 tatarer fra Russland, hvorav en tredjedel fra Krim. Oppmuntret av angriperne hadde Krimtatarene sloss på de alliertes side i kamphandlingene i håp om å bli kvitt det russiske styret over halvøya slik at de igjen kunne kunne slå seg sammen med osmanene. I siste halvdel av 1800-tallet økte bosetningen av russere, ukrainere og andre slaviske folkegrupper samt nasjonale grupper som tyskere, armenere, grekere og jøder. Derfor var andelen tatarer i befolkningen på Krim i 1897 redusert til 34 prosent. Russifiseringen fortsatte fram til Første verdenskrig, da tatarandelen på Krim var kommet ned i 19 prosent. I 1914 ble russiske muslimer oppfordret til hellig krig (jihad) av osmanske styresmakter, og Tyskland/Østerrike var også meget aktive for å få til et muslimsk opprør.

Under oppløsningen av tsarveldet i 1917 prøvde tatarene å danne en ”Krims demokratiske republikk”, men den fikk ingen tilslutning blant flertallsbefolkningen. I borgerkrigen som fulgte etter bolsjevikrevolusjonen, sloss tatarene sammen med «de hvite». Da bolsjevikregimet hadde stabilisert seg og ”Den autonome sosialistiske sovjetrepublikken” (CASSR) var opprettet på Krim, ble det en periode mellom 1921 og 1929 der samarbeidet mellom tatarene og bolsjevikene var ganske godt. Økonomisk var det framgang, og leveforholdene bedret seg for flere folkegrupper. Tatarene deltok i styringen av republikken, og bolsjevikene ga dem en viss oppreisning for undertrykkelsen de hadde vært utsatt for under tsaren.

Dette endret seg utover 1930-tallet. Tvangskollektivisering av jordbruket og Stalins undertrykkende regime forøvrig, som hevdes å ha vært verre for tatarene enn for andre folkegrupper, førte etter hvert til at den relativt positive opinionen blant tatarene til sovjetstyret snudde til motstand. Mange moskéer og bønnehus ble omgjort til lager og vanlige forsamlingshus, og religiøse skikker, som anvendelse av sharialover og praktisering av ramadan, ble forbudt. Myndighetene så på muslimene som føydale og bakstreverske nasjonalister som ikke var i stand til å tilpasse seg den nye sosiale og politiske orden. Flere tusen ble drept eller sendt i Gulag. Ved utbruddet av andre verdenskrig utgjorde tatarene fremdeles 19 % av befolkningen på Krim.

Fordelinga av krimtatarene på halvøya etter sovjetisk folketelling.

Andre verdenskrig

Straks etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941, ble de vel 60 000 tyskerne som bodde på Krim, tvangsflyttet til Kazakhstan under meget elendige forhold. Det hevdes at bare halvparten overlevde krigen. Nazistene var godt kjent med at muslimene i Sovjet var kritiske og til dels illojale til det de kalte det jødisk-bolsjevikiske styret i Sovjet. Det var lagt detaljerte planer fra tyskernes side hvordan de skulle utnytte dette motsetningsforholdet, slik andre makter som var i konflikt med Moskva hadde gjort ved tidligere historiske anledninger.

Krimtatarer i 13. SS-divisjon under naziokkupasjonen i 1943. (Det tyske statsarkivet)

Under framrykkingen sommeren 1941 var krimtatarene det første muslimske samfunn tyskerne støtte på. En del krimtartarer var innrullert i sovjethæren og ble tatt som krigsfanger. Gestapooffiseren Heinrich Müller, som var sterkt engasjert i jødeutryddelsen etter hvert som felttoget skred fram, fikk en alvorlig reprimande av en oberst i den tyske hæren etter ordre fra spionsjefen admiral Canaris, fordi han hadde avrettet flere hundre krimtatarer. Müller forsvarte seg med at han ikke kjente til at også muslimene praktiserte omskjæring. Dette var tydeligvis en av måtene Gestapo identifiserte mannlige jøder på. Siden Krim hadde stor strategisk betydning både som frontsone i krigen og på grunn av sin lange Svartehavskyst, var det viktig for den tyske hærledelsen som administrerte Krim, å ha minst mulig problem med sivilbefolkningen. Nazistene med sin raseteori rangerte muslimene som et folkeslag på et etnisk høyere nivå enn slaverne.

Straks etter invasjonen sendte feltmarskalk von Manstein en ordre til soldatene om at de skulle respektere islam og ha respekt for skikkene til de «muhammedanske tatarene». I den samme ordren forlangte han at «det jødisk-bolsjevikiske system» måtte bli tilintetgjort en gang for alle. Tyskerne sentraliserte samarbeidet med krimtatarene i ”Den muslimske sentralkomité” som ble dannet i Sevastopol i begynnelsen av januar 1942. Det Religiøse Råd i komitéen ble den øverste autoritet og koordinator for de lokale komitéene og  for de muslimske levereglene på halvøya. Den ble ledet av Almiseit Jamilov. Stiftelsesmøtet i sentralkomitéen ble avsluttet med at alle deltakerne var med i en bønn om ”framgang og snarlig seier for et felles mål, samt at Føreren Adolf Hitler måtte få et langt liv». En uke senere vedtok komitéen en hellig forpliktelse til, i fellesskap med den tyske hær, å frigjøre alle muslimer i Sovjetunionen.

Om lag 20 000 sluttet seg til ”Krimtatarenes Legion”, som ble en del av Waffen SS etter en storstilt propagandaoffensiv rettet mot tatarene i byer og bygder på halvøya. I løpet av okkupasjonen var flere muslimske ledere på besøk hos Hitler i Berlin, og ved muslimske feiringer ble det avsagt bønner og samlet inn penger til Føreren. Besøk hos Hitler ble organisert også for andre muslimske ledere, blant dem var stormuftien av Jerusalem Amin al-Husseini.

Det ble påbegynt en storstilt nybygging og renovasjon av moskéer samt gjenoppretting av de religiøse madras-skolene. Tatarene presset på overfor tyskerne for å få helligdagen flyttet fra søndag til fredag og dette kom i stand fra mars 1943. De øvrige muslimske festdagene ble også gjort til fridager. Skolene og moskéene hadde mangel på religiøse bøker og muslimske ledere fikk tyskerne til å framskaffe slikt materiell. Spørsmålet om et såkalt «waqf» som var et mer politisk maktorgan for tatarene under tsartiden, og «mufti» som en øverste religiøs leder, ble diskusjonstema under hele okkupasjonen mellom tatarene og nazilederne på den ene siden, og den tyske hærledelsen på den andre. Diskusjonen stoppet ikke før Sovjethæren begynte å innta Krim. Da hadde det gode forholdet mellom tyskere og tatarer begynt å kjølne.

Sovjetiske partisaner hadde begynt å infiltrere tatarbosetninger, og de tyske reaksjonene var voldsomme. I områder der tyskerne hadde satt inn russiske kollaboratører som lokale ledere, var tatarene skeptiske til tyskerne. Tysk tilbaketrekning fra Kaukasus førte til panikk og kaos med tusenvis av flyktninger som ønsket å følge med tyskerne under retretten. Tatarledere prøvde å overtale tyskerne til å ta med de mest framtredende muslimlederne som hadde samarbeidet, men kun noen få fra sentralkomitéen i Sevastopol, inklusive Amilseit Jamilov kom seg ut.  Etter sovjetarmenéens gjenerobring av Krim i april 1944 ble mange muslimske kollaboratører henrettet av sovjeterne, spesielt i Sevastopol, der likene lå strødd i gatene eller hang i stolper og trær i de muslimske bydelene.

Som kollektiv straff for samarbeidet med nazistene beordret Stalin deportasjon av flere folkegrupper på Krim. I alt skal 228 000 personer ha blitt deportert, uansett om de hadde samarbeidet med tyskerne eller ikke. Blant disse var 191 000 tatarer. Tre dager i mai 1944 ble de samlet sammen etter Stalins ordre GKO 5859ss og sendt med tog under svært dårlige forhold østover, i hovedsak til Usbekistan, men en del også til Kazakhstan og andre områder i øst. NKVD-sjefen Beria meldte fjerde juli til Stalin at alle hadde fått ny boplass.

Det er uklart hvor mange som døde under transporten og de første årene i eksil. I en rapport som inkluderte alle forviste fra Krim, angir det hemmelige politiet NKVD at 32 107 døde fram til 1949, men en stor del av disse kan ha vært krimtyskere og andre minoriteter. Volgatatarene som utgjorde en atskillig større minoritet i Sovjetunionen enn krimtatarene, gikk også inn i Waffen SS med en legion, men befolkningen der ble ikke deportert. Etter Krustsjovs oppgjør med Stalins politikk på partikongressen i 1956, fikk flere grupper av deporterte vende hjem, men ikke krimtatarer og tyskere. Den spesielle overvåkningen av krimtatarerene ble imidlertid opphevet.

 

Del 2 av finnes her.

Forrige artikkelSyria og Norge: Spørsmålene som ikke blir stilt
Neste artikkelAre there ordinary people living in Syria?