oss 100 kroner!
Av Pål Steigan.
Som ventet erklærte Donald Trump 8. mai 2018 at USA for sin del sier opp atomavtalen om Iran og vil innføre et nytt sanksjonsregime. Og som ventet vakte dette begeistring i Israel, men knapt noen andre steder. Knapt før hadde Trump sagt sitt, så rettet Israel nye angrep mot Syria. USAs europeiske allierte er rystet over Trumps erklæring og Russland og Kina har kommet med en felles uttalelse om at de to landene står sammen om den.
Et svekket og mer isolert USA
Donald Trump innfridde altså sine løfter til Israel-lobbyen i USA og Benjamin Netanyahu, som har drevet en intens lobby for dette, er naturligvis fornøyd. Men det er et svekket USA som nå bryter atomavtalen. USAs europeiske allierte er kraftig uenige i dette avtalebruddet. Riktignok har Storbritannia, Tyskland og Frankrike forsøkt å komme Trump litt i møte ved å love nye sanksjoner mot Iran, bare USA lar være å si opp avtalen. Men Italia og andre europeiske land gjennomskuet dette spillet og var ikke villige til å ofre sine egne interesser og sin egen troverdighet på USAs alter.
Ved å bryte atomavtalen klarer ikke USA å komme tilbake til situasjonen før den ble inngått. Den gangen støttet ikke bare EU, men også Kina og Russland sanksjonsregimet mot Iran.
Det er utenkelig nå at Kina og Russland vil la seg presse til nye sanksjoner mot Iran. Iran spiller en altfor stor rolle i både Russlands og Kinas strategiske planer og forholdet mellom de tre landene er også nærmest for en allianse å regne. De bryter ikke den alliansen for å tekkes Trump. Sannsynligvis vil den tvert i mot forsterkes.
USAs vedtak om et nytt sanksjonsregime inneholder ikke bare sanksjoner mot Iran, men også mot land som fortsetter å samhandle med Iran, altså også mot USAs europeiske allierte. En skal ikke se bort fra at USA vil kunne true og tvinge EU til å være med på dette spillet, men i så fall blir det til en svært høy kostnad.
Faktisk forbereder EU seg på å skille lag med USA i denne saka. Unionen har utarbeidet planer for å beskytte interessene til europeiske selskaper, sier Maja Kocijancic, som er talsperson for EU i utenrikssaker.
Iran kan komme til å si opp
Det EU risikerer hvis de til sjuende og sist følger Trump, er at Iran erklærer avtalen for død og begravet. Landet har sagt at det vil opprettholde forpliktelsene i avtalen hvis EU fortsatt står ved den. I så fall er veien åpen for at Iran kan gjenoppta arbeidet med å skaffe seg atomvåpen.
Den nyliberale regjeringa til Rouhani, som gikk med på avtalen, vil bli svekket, og vil kanskje måtte gå av, og det vil være de konservative og mer nasjonalistiske kreftene i Iran som tar over. Og det vil være i et Iran som er betydelig militært og politisk styrket i Midtøsten de seinere årene, ikke minst fordi landet har vært med på å vinne krigen for å opprettholde Syria som en integrert og sjølstendig stat. Forholdet mellom Iran og Irak er styrket. Det samme er forholdet mellom Iran og Libanon ettersom Irans allierte Hezbollah nå har skaffet seg en svært sterk posisjon.
EU har tunge interesser i Iran
Alle store europeiske nasjoner har store investeringsplaner i Iran, planer som vil kunne bety store profitter for selskapene deres, og som landene har lagt mye arbeid og prestisje i. Det gjelder også Storbritannia, Tyskland og Frankrike, som altså var villige til å følge USA et langt stykke på vei.
Den tyske industrigiganten BASF, som er verdens største selskap innen kjemisk industri, har planer om å investere 12 milliarder dollar i Iran. Iran har signalisert et investeringsbehov på over 60 milliarder dollar fra utlandet og den kaka vil europeiske selskaper gjerne ha en stor del av. Storbritannia ser for seg investeringsmuligheter opp mot 600 milliarder dollar i Iran over de neste 10 årene, et marked som britiske selskaper sårt trenger.
Den franske oljegiganten Total har alt investert en milliard dollar i Iran for å åpne adgangen til ikke minst neste fase av gassfeltet South Pars. De får følge av Royal Dutch Shell og BP.
I januar 2018 undertegnet Italia og Iran en kredittavtale verdt 5 milliarder dollar. Det er den største finansieringsavtalen mellom Iran og noe europeisk land.
Ideologi til side, EU og europeisk kapital kan ikke og vil ikke kaste bort så store profitt- og investeringsmuligheter for å støtte opp om USAs vaklende hegemoni. EU og europeisk kapital her problemer nok som det er, om de ikke også skal ofre seg enda en gang for USA.
USA vil nok prøve å tvinge dem til det, men det vil drive enda en kile inn mellom USA og deres europeiske allierte. På et eller annet punkt ryker det.
Israel ønsker krig, men hvem skal føre den?
Israel har igjen og igjen forsøkt å trekke USA inn i en krig mot Iran, og Netanyahu ser nok Trumps avtalebrudd som en delseier i den kampen. Men USA er ikke klar for å starte noen krig mot Iran. USA har tapt eller er i ferd med å tape alle de krigene de har satt i gang de seinere årene, og det er kriger mot langt svakere motstandere enn Iran. Iran er en stormakt og har nå mektige allierte. Antakelig har Iran allerede et antiluftskyts som nærmer seg Russlands S-400-missiler i kvalitet. Det vil si de har forgjengeren S-300, men de er antakelig oppgradert i det stille slik at de ikke står mye tilbake for sine etterkommere. Dette er et system som vil gjøre det svært kostbart for hvem som enn måtte prøve å angripe Iran fra lufta. Og Israel er nok smertelig klar over at dersom de skulle gå til full krig mot Iran, står Hezbollah i Libanon klar til å la det regne missiler ned over Tel Aviv.
Saudi-Arabia er nok mer enn villig til å finansiere en krig mot erkerivalen Iran, men de klarer jo ikke en gang å nedkjempe sitt fattige naboland Jemen, enda så brutalt de går fram. Og i den krigen er de avhengige av leiesoldater fra blant annet Sudan for å holde det gående.
En krig mot Iran vil raskt kunne utvikle seg til å bli den storkrigen som har vært fryktet de siste fem-seks årene, en krig som vil sette hele Midtøsten i brann. Men Israel og USA har ikke lenger de kortene eller de fordelene de en gang hadde.
Ikke før hadde Trump holdt sin tale, så gjennomførte israelske fly nye bombeangrep mot militærbaser i Syria, skriver Jerusalem Post. Men Russland har advart Israel mot å fortsette for langt den veien. Russland har konkrete planer om å utstyre Syria med S-300-missiler, noe som i så fall vil bryte Israels overtak i lufta over Midtøsten. Er Israel villig til å risikere dette? USAs forsvarsminister Jim Mattis sa til senatets militærkomité at han mener at en militær konfrontasjon mellom Israel og Iran er blitt mer sannsynlig. Mattis er av dem som har advart Trump mot å bryte Iran-avtalen. Sjøl Washington Post skriver på lederplass at Trumps beslutning bringer USA nærmere en krig. Israelske etterretningskilder melder om betydelige vestlige militære bevegelser i Midtøsten i timene rundt Trumps tale. Krigsforberedelsene er åpenbare.
Russland, Kina, SCO
Bare siden krigen mot Syria startet i 2011 har den eurasiske alliansen til Russland og Kinas driv for de nye silkeveiene fått en sånn tyngde at det er svært vanskelig å stoppe dem. Stedfortrederkrigene i Ukraina og Syria har fått Kina og Russland til å bli økonomiske og militære allierte. De koordinerer sine innsatser og de har en rekke mekanismer for å gjøre dett. Et viktig instrument er Shanghai Cooperation Organisation (SCO), der også Iran er medlem og som nå spenner over mesteparten av Asia. Et annet instrument er Den asiatiske investerings- og utviklingsbanken, som nå gjør IMF og Verdensbanken rangen stridig vår det gjelder finansiering av utviklingsprosjekter. Perspektivene om investeringer i 1000-milliarder dollar klassen er ikke lenger noen opiumsdrømmer. Der er harde realiteter som allerede er underveis.
Iran er et integrert ledd i disse alliansene. Kina trenger iransk olje og gass og er Irans fremste handelspartner. Kina har bygd en jernbane til Iran som ledd i silkeveibeltet, og har svært konkrete planer om å fortsette derfra. Kinas National Machinery Industry Corp har undertegnet en avtale verdt 845 millioner dollar for å bygge flere jernbaner i Iran. Kinas største oljeselskap skal være med europeerne og investere i South Pars. Xi Jinping har signalisert en kinesisk vilje til å øke samhandelen med Iran til det tidobbelte det kommende tiåret, til 600 milliarder dollar.
Og triangelet Iran-Russland-Kina er helt sentralt i arbeidet for å skape et alternativ til petrodollaren. Samhandelen mellom de tre landene vil tre fullstendig ut av dollarsystemet og slå enda noen solide spikre inn i petrodollarens likkiste.
USA taper i dette spillet. USA har ikke vist evne til å svare på investeringsdriven og handelsdriven fra Kina med noe annet enn militær opptrapping og krig. USAs hegemoni smuldrer opp mens vi ser på, og landet ser ingen andre muligheter enn mer krig for å bevare det. Dette er faren. Det er et sterkt svekket USA som bryter Iran-avtalen, men en såret tiger er ikke nødvendigvis mindre farlig enn en som ikke er såret. Men er virkelig Donald Trump og hans rådgivere så blottet for innsikt at de vil utløse en krig mot Iran for å tekkes Israel?
