En sementgigant i krigen mot Syria

0

Av Pål Steigan.

Den tidligere norske etterretningsmannen Jacob Wærness spiller en sentral rolle som vitne i saka om at sementselskapet Lafarge skal ha finansiert terrorgruppa IS i Syria, sier den franske journalisten Matthieu Fauroux til NRK.

Ut fra de forklaringene Wærness sjøl har gitt både i intervjuer og i sin egen bok om tida i Syria er det liten tvil om at Lafarge har betalt penger til terroristgrupper i Syria, inkludert Den islamske staten.

Lafarges anlegg i Syria. Innfelt NRKs oppslag om Jacob Wærness.

Men det forteller bare om en liten flik av den rolle Lafarge har spilt i Syria, og oppstyret rundt disse betalingene kan fungere som et røykteppe som dekker over en mye mer omfattende rolle. Sett dette i sammenheng med de veldige tunellanleggene som er avslørt i Øst-Ghouta og Douma. Dette er ingeniør- og konstruksjonsarbeid i verdensklasse. De enorme mengdene med betong og armeringsstål som trengtes for å bygge disse underjordiske festningene må ha kommet et sted fra, og alt tyder på at det må ha kommet nettopp fra Lafarge. Deres anlegg i Jalabiyya i det nordlige Syria hadde på det meste en produksjonskapasitet på 3 millioner tonn betong i året. For å få et begrep om hvor mye dette er kan man tenke på at det er mer enn hva Frankrike brukte på å bygge Maginot-linja og det et omtrent halvparten av den totale mengden betong Tyskland brukte på å bygge Siegfried-linja i 1938–39.

Alt tyder på at det er nettopp Lafarge som har vært utpekt til å gjøre jobben med å bygge de sterke militærbasene for vestmaktenes og oljediktaturenes leiehærer i Syria. Det er dette som forklarer hvorfor det har vært og fortsatt er så vanskelig for den syriske hæren å knekke jihadistene. Deres bunkere har vært nesten uinntakelige fordi de er konstruert av verdens fremste eksperter på sånt.

Kart som viser hvor Lafarges anlegg i Nord-Syria ligger.

Så enorme byggearbeider har også krevd ingeniører og andre typer spesialister, samt avansert utstyr av forskjellig slag. Også her må Lafarge ha spilt en nøkkelrolle. Rettssaka i Paris gir et inntrykk av at dette handler om dårlig dømmekraft og eventuelt økonomiske forbrytelser fra noen enkeltindivider. Det kan være, men i så fall er det bare en ørliten del av det hele. Lafarge kunne aldri ha gjennomført en så massiv operasjon dersom den ikke hadde vært samkjørt med fransk og amerikansk etterretning. Og her i Norge bør vi absolutt spørre og grave etter hva som har vært PSTs rolle i dette og hvor mye av den norske støtten til terroristene i Syria som har gått med.

Lafarge er ikke bare verdens største betong- og anleggsselskap. Selskapet hjalp til i krigen mot Irak i 1991 og hadde en periode en direktør ved navn Hillary Rodham Clinton.

Denne saka avslører enda en gang falskheten i fortellingene om det såkalte ”opprøret i Syria”. Det er ikke noe folkelig opprør vi her ser konturene av, men en imperialistisk megaoperasjon som har krevd utrolige mengder penger, våpen, ekspertise – og altså – betong og armeringsjern.

 

Les også:

Nordmannen Jacob Wærness arrestert i Paris for terrorfinansiering – hva har vært PSTs rolle?

Etter å ha finansiert IS vil LafargeHolcim bygge mur for Trump

Tunnelene under Douma og internasjonal betongkapital

Forrige artikkelKlart for regjering i Italia?
Neste artikkelAtomavtalen, straffeforfølgelse av Volkswagen-sjefer og økonomisk krig
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).