USAs imperium synker fort (3) – vil det ta verden med seg i avgrunnen?

0
USAs fall som verdens hegemon er uunngåelig.

I juni 2017 publiserte Pentagon en rapport med tittelen At Our Own Peril: DoD Risk Assessment in a Post-Primacy World. Rapporten beskriver hvordan USAs makt forvitrer og svekkes, slik at landet «ikke lenger kan stole på å ha en uangripelig posisjon som er dominerende, overlegen og gir det overtaket det nøt godt av de første 20 årene etter Sovjetunionens fall.» I de innerste sirklene i maktapparatet i USA vet man at imperiet står for fall. Det er harde økonomiske og strategiske årsaker til dette, slik vi har pekt på i de to foregående artiklene. Del 1 her og del 2 her.

Social security og Medicare er ute av kontroll

I forrige artikkel viste vi hvordan USA enorme militærutgifter ødelegger landets egen økonomi og bidrar til en uløselig gjeldskrise. Men det er andre poster på USAs statsbudsjett som vokser enda raskere enn det gallopperende militærbudsjettet. I budsjettet for 2018 sto pensjonene (Social Security) for 24% av utgiftene. Etter prognosene vil disse utgiftene øke med 77% fram til 2028 og vil nå en sum av 1.748 milliarder dollar eller 28% av totalen. Helsekostnadene (Medicare) står også for 24% av budsjettet og vil øke med 89% til 1.824 milliarder dollar eller 29%.

Mange amerikanere tror at pensjonene deres er en slags kontrakt mellom dem og staten. Slik er det ikke. Pensjonene og helsekostnadene skulle i prinsippet være dekket av fondsoppbygging. Problemet er at de i realiteten er uten dekning i noe fond. Det er en gigantisk underdekning, som det statlige budsjettkontoret har beregnet til 46.700 milliarder dollar. (Se Financial Report of the U.S. Government, 2017, side 63.)

Ifølge Awaras beregning vil renter, pensjoner og helsekostnader tilsammen spise 59% av det føderale budsjettet i 2028. Andre beregninger kan gi noe mindre tall, men tendensen er det ingen tvil om. Dette lar seg ikke opprettholde.

Det vil naturligvis ikke finnes skatteinntekter til å tette dette hullet, eller denne avgrunnen. Det betyr at den amerikanske statens evne til å sørge for sine innbyggeres framtidige pensjoner og helse ikke finnes. Mange amerikanere har oppdaget dette allerede. Selv akademikere kan ikke slutte å jobbe sjøl om de har passert 70 or vel så det, fordi de ikke har noen pensjon å falle tilbake på. Men før utgangen av neste tiår vil det bli umulig å dekke over at det ikke finnes dekning for de utgiftene den amerikanske staten har påtatt seg.

Som tabellen vikser har USAs gjeld vokst fra ca. 8.000 milliarder dollar i 2007 til nesten 22.000 milliarder i 2018.

Pyramidespillet vil ta slutt

For å holde illusjonen om «det skinnende huset på toppen av åsen», so Hillary Clinton kalte USA, levende, har The Fed drevet en lånekarusell. Nye penger er blitt trykt og lånt ut til null prosent rente. Ideen var å kickstarte økonomien, men det har bare ført til at de 1% rikeste er blitt rikere. Men pengetrykking har sin begrensning, som vi har lært av Romerrikets og Weimarrepublikkens erfaringer.

USAs kreditorer vil ikke mer. Av-dollariseringa av verdensøkonomien er i gang, og USAs egen aggresjon mot den største av sine utenlandske kreditorer, nemlig Kina, har allerede gjort at petrodollarsystemet står for fall.

I denne situasjonen har USA valgt å ofre alt på den militær opprustningas alter.

Donald Trump øker militærbudsjettet med 320 milliarder dollar. Ifølge den pensjonerte oberstløytnanten Daniel L. Davis legger dette grunnen for en «større økonomisk katastrofe». Tidligere formann for Joint Chiefs of Staff, admiral Michael Mullen sa i 2010 at «den største trusselen mot vår nasjonale sikkerhet er vår gjeld», ikke Kina eller Russland.

Kan imperiet avvikle seg fredelig, eller må det gå ned i flammer?

Enhver som kan regne, og som kjenner trendene i internasjonal økonomi, kan se at imperiets dager er talte. Spørsmålet er ikke om USA vil bli forbigått av Kina, men når. Og svaret på det siste spørsmålet er: innen utgangen av neste tiår.

Spørsmålet da er: Vil imperiet kunne omstille seg til den nye virkeligheten, eller er det dømt til å gå til grunne, eventuelt sammen med resten av oss, i flammer?

Dette er et retorisk spørsmål. Imperier har det ikke med å avvikle seg. De eksploderer eller imploderer. USA er nå der Romerriket var før sammenbruddet. Landet har ei gjeld det ikke kan betale, som øker eksponentielt. Valutaen er de facto verdiløs, men holdes oppe av militært hegemoni. Landet fører krig på krig, men taper dem alle sammen. Landets egne borgere vil ikke lenger delta i disse krigene, derfor føres de med leiesoldater. Og utfordrerne går forbi USA på område etter område.

RAND Corporation som ble ble grunnlagt av Douglas Aircraft Company for å gi råd til USAs militære styrker, publiserte i 2016 en rapport som har tittelen War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Rapporten går ikke så langt som til å anbefale krig, men den sier at USA har et tidsvindu åpent fram til 2025. Etter den tid vil USAs eventuelle tap øke og Kinas minske.

Den herskende klassen i USA har valgt å pantsette huset og alt de eier og satse alt på rødt. Necons vil løse problemet med krig. Problemet deres er at en slik krig også vil utslette USA. Og det hjelper dem ikke stort at en del av de søkkrike nå kjøper seg atmbombesikre tilfluktsrom i luksusklassen.

Og det er ikke så enkelt å avvikle USAs hegemoni heller. Dagens verden er dominert av USAs imperium. Hele den globale produksjonsmåten, pengesystemet, verdenshandelen, jordbruket, energisystemet og så videre er preget av dette. Hvis USA bryter sammen, er det et globalt system som bryter sammen. Etter at Romerriket gikk i oppløsning tok det 1400 år før produktiviteten i Europa var oppe igjen på samme nivå som i imperiets glansdager, slik vi har pekt på i artiikkelen Det gjør vondt når imperier brister.

 

Les også:

RAND Corp. tenker høyt om krig mot Kina

Forrige artikkelNye avsløringer om den britiske regjeringens samarbeid med terrorister i Libya
Neste artikkelSjarken – en bærebjelke for kysten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).