oss 100 kroner!
Gjennom en menneskealder har USA kunne utvikle sitt hegemoni på kloden ikke minst basert på sine hangarskipsgrupper. De flytende festningene har kunnet flytte seg rundt på verdenshavene og være angrepsplattformer mot et hvilket som helst land på kloden. Bombefly har kunnet ta av og lande på disse mastodontene av noen skip og levere sine dødelig bombelaster hvor som helst, og ingen motstander har hatt noe våpen som kunne sette dem ut av spill.
Inntil nå. Ny våpenteknologi som både Kina og Russland satser på er i ferd med å omdanne disse krigsmaskinene til «sitting ducks» – sittende ender, flytende blinker for hypersoniske missiler eller undervannsdroner.
Kina, som historisk sett, har vært offer for kolonimaktenes kanonbåtdiplomati, vet hva det vil si å bli terrorisert fra havet. Og det ser ut som om landet har utviklet forsvarssystemer som kan parkere den amerikanske trusselen.
Denne uka meldte kinesiske medier at landet har etablert en ny brigade som er utstyrt med mellomdistansemissilene Dong Feng 26. Disse missilene regnes som hangarskipsdrepere, og er blant den serien med nye våpen Kina har utviklet som nettopp setter hele USA marine strategi på prøve.
Fra før av har Kina også DF-21, som også regnes som en stor trussel mot USAs hangarskipsgrupper.
Russland har også utviklet slike våpen, blant annet Zirkon-missilet, som kan komme opp i seks ganger lydhastigheten.
Kina har utviklet missilet PL-15 som kan stå imot et amerikansk luftangrep. Våpenet ser ut til å være utrustet et avansert elektronisk radarsystem som bare få andre land har maken til. Missilet har en rekkevidde på 300 km og kan komme opp i 5000 km/t. Det gjør det til et svært dødelig våpen for USAs bombefly og tankerfly. Dette gjør Kina i stand til å forsvare eget territorium på en helt annen måte enn før.
Et amerikansk luftangrep ville typisk bli iverksatt fra noen av de strategiske hangarskipsgruppene, og nå er altså både plattformene og flyene i ferd med å bli lite relevante.
Russland har dessuten utviklet undervannsdroner som også vil kunne utgjøre en dødelig trussel mot hangarskip.
I denne artikkelen som er oversatt av J. Bjoerkmo for Derimot.no skriver Dimitry Orlov om dette. Dimitry Orlov er best kjent for sin bok fra 2011 der han sammenligner Sovjet med USAs kollaps (Han mener at USAs vil bli verre). Han er en profilert forfatter med et bredt faglig spekter. Dimitry Orlov er bosatt i Boston.
Slutten på marineimperienes æra
av Dimitry Orlov.
De siste 500 år har europeiske stater – Portugal, Nederland, Spania, Storbritannia, Frankrike og til slutt Tyskland — vært i stand til å plyndre store deler av planeten ved å anvende sin makt og dermed kontroll over havene.
Armadaene kunne plyndre, pålegge skatter, straffe de ulydige, og etterpå bruke denne plyndringen og disse skattene til å bygge flere skip, som dermed økte omfanget av deres imperier. Dette tillot en liten region med få naturressurser og få fortrinn i eget land, ved hjelp av ekstraordinær ondskapsfullhet og mange smittsomme sykdommer, å dominere kloden i rundt 500 år.
Den siste arvtageren av dette oversjøiske imperialistiske prosjektet er USA, som med sitt nye tillegg av luftstyrke, og med sin enorme flåte av hangarskip og store nettverk av militærbaser over hele planeten, muligens ville ha vært i stand til å innføre «Pax Americana» over hele verden. Eller mer korrekt, som kunne ha gjort dette? — under den korte perioden mellom kollapsen av USSR og før framveksten av Russland og Kina, som de nye globale stormaktene med deres utvikling av nye anti-skips og anti-kampfly teknologier. Men nå er dette imperialistiske prosjektet ved veis ende.
Før Sovjet kollapset var USA aldri noen direkte trussel mot de landene som USSR (Sovjet) tidligere hadde under sine vinger. Ved å bruke sin maritime styrke for å dominere handelsrutene hvor råoljen ble fraktet, og ved å insistere på at denne oljen skulle handles i US-dollars, var imperiet i stand til å fungere på større fot enn egne ressurser tillot. I denne prosessen har USA akkumulert opp fantastiske nivåer av nasjonal gjeld. Når denne gjeldsbomben til slutt eksploderer, vil den spre økonomisk ødeleggelse langt utenfor USAs grenser. Og den vil eksplodere, så snart petrodollarens pengemaskin, som er pådyttet verden gjennom amerikansk overlegenhet i marinen og lufta, slutter å eksistere.
Ny missil-teknologi har gjort at et slikt maritimt imperium er lett å slå ut. Tidligere måtte man ha skip som ved hjelp av større hastighet eller artillerikraft kunne slå ut en maritim styrke. Helt frem til i dag betød dette at at bare de landene som hadde en industri som kanskje tilsvarte USA-imperiets kunne ha en drøm om å utfordre USA-imperiet militært.
Men dette har nå endret seg: Russlands nye missiler kan bli avfyrt fra et sted tusener av kilometer unna og de er ustoppelige. Det trengs bare en av dem til å senke en destroyer og kun to for å ta ut et helt hangarskip. Den amerikanske armada kan nå bli senket uten at man har en flåte selv. De relative størrelsene på den amerikanske og den russiske økonomiene, eller forsvarsbudsjettene, er irrelevante: Russerne kan bygge flere hypersoniske missiler og det mye fortere og billigere enn amerikanerne er i stand til å bygge nye hangarskip.
Tilsvarende betydningsfull er utviklingen av ny russisk luftforsvarskapasitet: S-300 og S-400 systemene kan grovt sagt forsegle et helt lands luftrom. Hvor som helst disse systemene er utplassert, slik som i Syria, er de amerikanske styrkene tvunget til å holde seg utenom deres rekkevidde. Med sin overlegenhet i luft og på sjø i rask oppløsning, er bruk av store invasjons-styrker alt USA kan falle tilbake på militært – en mulighet som nå er politisk «uspiselig» og som har vist seg å være ineffektiv både i Irak og Afghanistan. Det er også et kjernefysisk alternativ, og mens imperiets kjernefysiske arsenal sannsynligvis ikke kan nøytraliseres i nærmest fremtid, kan kjernefysiske våpen bare brukes til avskrekking. Deres helt spesielle verdi ligger i å forhindre kriger fra å eskalere.
Kjernefysiske våpen er mye vanskeligere å bruke og ubrukelige som middel for temme en aggressiv opptreden av en annen kjernefysisk væpnet opponent. Uten unntak vil noe slikt være en selvmordshandling. Det USA nå står overfor er et finansieringsproblem med ubetalelig gjeld og en sviktende pengemaskin. Det må være et helt åpenbart poeng for alle at det å smelle av atombomber uansett hvor i verden, ikke vil kunne løse problemene til et imperium som er blakk.
Hendelser som signaliserer vesentlige, epokegjørende endringer i verden virker ofte mindre når de vurderes isolert. Julius Cæsars kryssing av Rubicon var bare en enkel overfart av en elv. Sovjetiske og amerikanske troppers møter og forbrødring ved Elben var, relativt sett, en mindre hendelse, ikke i nærheten på skalaen av voldsomme begivenheter som f.eks. beleiringen av Leningrad, slaget ved Stalingrad eller Berlins fall. Likevel signaliserer de et tektonisk skifte i det historiske landskapet. Og kanskje vi akkurat nå har vært vitne til noe lignende under det nylige, lille slaget ved Østre-Ghouta i Syria. Her brukte USA en oppkonstruert kjemisk våpen-hendelse som påskudd til å starte et «liksomangrep» på noen flyplasser og bygninger i Syria. Folkene bak USAs utenrikspolitikk ville vise verden at de ennå må regnes med og har en rolle å spille. Men det som egentlig skjedde var at USAs marine- og luft-styrker demonstrerte at de var plassert på sidelinjen.
Selvsagt er alt dette forferdelige nyheter for USAs militære og utenrikspolitiske ledelse. Det er det også for de mange kongressrepresentantene som er valgt fra distrikter hvor det befinner seg store militære kontraktører eller militærbaser. Åpenbart er dette også dårlige nyheter for våpenprodusentene, for folkene på militærbasene, og for mange andre. Det er også ganske enkelt forferdelig nyheter økonomisk sett, siden penger brukt på forsvar omtrent er det eneste effektive middelet for økonomisk stimulans USAs regjering nå er i stand til å bruke.
Det foreligger også en vidunderlig plan om å kaste masse penger etter Elon Musks SpaceX (samtidig som man fortsetter med å kjøpe helt nødvendige rakettmotorer fra russerne – som for tiden diskuterer om de skal blokkere sin eksport til USA som et svar på flere USA-sanksjoner). Kort oppsummert: Ta vekk forsvars-stimuliene og USAs økonomi vil lage en høy poppende lyd fulgt av en gradvis avtagende hvesende lyd.
De involverte vil naturligvis gjøre sitt beste for å fornekte eller skjule dette så lenge som mulig, altså det faktum at den amerikanske utenrikspolitikken og deres forsvarsinnretninger nå har blitt nøytralisert. Min spådom er at Amerikas sjø- og luft-imperium ikke vil falle fordi det blir militært nedkjempet. Det vil heller ikke bli demontert umiddelbart etter at nyheten om at det er ubrukelig synker inn. I stedet vil det bli tvunget til å avgrense sine operasjoner på grunn av pengemangel. Det kan muligens ennå bli noen få høye smell før det gir opp, men det meste vi vil høre er en hel del jamring. Det var den veien det gikk med USSR, den samme veien det vil gå med USA også.
Oversatt, bearbeidet og forkortet av: J Bjoerkmo
