oss 100 kroner!
Det var i mars 2014 at Kinas president Xi Jinping for første gang presenterte tyske ledere for Kinas store plan om å skape en ny silkevei. Xi sa at Kinas forslag er å bygge det han kalte «Silkeveien økonomiske belte» for å forbinde de asiatsiek og europeiske markedene og der Tyskland og Kina som to store økonomier i hver sin ende av dette belte vil kunne være drivkrefter i en økonomisk vekst over hele det eurasiske kontinentet. Dette henger også sammen med prosjektet «Made in China 2025», som vi omtalte i forrige artikkel.
Belte og vei
Seinere er denne strategien blitt komplettert og bygd ut. Det snakkes nå om Belt and Road Initiative (BRI) og det er blitt konkretisert hva slags prosjekter dette handler om. Det er det landbaserte økonomiske beltet og den maritime silkeveien. Det handler om investeringer i produksjon, transport og annen infrastruktur til mer enn tusen milliarder dollar, og vil, dersom det blir gjennomført, være det største infrastrukturprosjektet i historien.
Det er etablert finansielle instrumenter for å virkeliggjøre dette prosjektet, og helt sentralt står Den asiatiske utviklings- og invetseringsbanken AIIB, som foreløpig har et investeringsfond på 160 milliarder dollar, og som på tross av advarsler fra USA med ett sveip fikk med seg også USAs allierte i Europa. Kall det gjerne den uimotsåelige duften av penger.
Det er også utviklet et Silk Road Fund med en kapital på 40 milliarder dollar, som skal bistå med investeringene. Det er også klart at dette prosjektet har forgreininger særlig til Afrika, men også til Latin-Amerika.
Afrika er utprøvingsområde for Kinas utenlandsinvesteringer, skriver Financial Times. Kinas handel med Afrika er 20 ganger større nå enn den var i 2000. Kinas handel med Afrika har gått forbi USAs og Kinas investeringer i Afrika har distansert USA ganske voldsom de siste par årene.
Aksen Berlin-Moskva-Beijing
Er det noe som får USAs geopolitiske strateger til å sove dårlig om natta, så er det utsiktene til en akse fra Tyskland via Russland til Kina. USA har tvunget Tyskland til å være med på en serie sanksjoner mot Russland, som først og fremst har skadet tysk industri og økonomi. Tyskland er riktignok en amerikansk vasall, men tysk kapital er tysk kapital. Den kan ikke i det lange løp gi avkall på profittmuligheter i en slik skala som det her er snakk om.
I 2017 møtte Angela Merkel Kinas statsminister Li Keqiang på innovasjonsforumet i Berlin. De slo fast at de to landa skal samarbeide tett om forskning og utvikling. Det tyske forskningsdepartementet vil satse 20 millioner euro i året på sin China-Strategie 2015-2020, og dette utfyller det «strategiske partnerskapet» som Tyskland og Kina etablerte allerede i 2014. Kina er Tysklands viktigste handelspartner, og samhandelen har i det siste vokst med 10% i året.
Det er vanskelig å se hva USA skal gjøre på fredelig vis for å hindre denne aksen i å styrke seg og videreutvikles. Det ligger i egeninteressene til tysk kapital å være med på dette prosjektet. Og som om det ikke var nok, så driver også Kina et betydelig oppkjøp av tyske teknologibedrifter.
I den neste artikkelen i denne lille serien skal vi se på Russlands rolle i dette prosjektet, og vi skal se på om det hele kan veltes av krig.
