Syrialeaks: Et hemmelig britisk dokument avslører den «vestlige strategien» …

0
USAs spesialstyrker på ulovlig oppdrag i Syria

Av Richard Labévière

Benjamin Norman – en diplomat med ansvar for Midtøsten-mappa ved den britiske ambassaden i Washington – oppsummerte presist (men med en uvant ordlyd) det første møtet i «Den lille amerikanske gruppen om Syria» (USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi Arabia og Jordan), i Washington den 11. januar 2018. Han gjorde dette i et konfidensielt diplomatisk telegram sendt den 12. januar 2018.


Denne artikkelen av Richard Labévière ble først publisert på  Investig’action. Den er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


I dette fem sider lange telegrammet avslører han detaljene i den vestlige Syria-strategien: deling av landet, sabotasje av fredsforhandlingene i Sotsji, begrensninger på Tyrkia og instruksjoner til FNs spesialrepresentant Staffan de Mistura som leder forhandlingene i Genève. Et såkalt non-paper [dvs. et uoffisielt notat] følger med dette telegrammet, som forberedelse til det andre møtet i ‘den lille gruppen’. Det andre møtet ble holdt i Paris den 23. januar, og dreide seg hovedsakelig om bruk av kjemiske våpen og «instruksjonene» sendt fra «den lille amerikanske gruppen» til Staffan de Mistura.

Deltagerne på møtet den 11. januar i Washington var Hugh Cleary (leder av Midtøsten-avdelingen i Storbritannias utenriksdepartement); Jérôme Bonnafont (direktør for Nord-Afrika og Midtøsten ved fransk UD); David Satterfield (USAs assisterende statssekretær for Midtøsten); Jordans Nawaf Tell og Saudi-Arabias Jamal al-Aqeel. Amerikaneren åpnet møtet med å si at det skulle holdes et annet møte i Paris den 23. januar.

David Satterfield bekreftet at president Trump har besluttet å opprettholde en stor amerikansk militær tilstedeværelse i Syria, til tross for seieren over Den islamske staten. Kostnaden av denne tilstedeværelsen ble anslått til 4 milliarder dollar årlig. Han sa at den amerikanske militære tilstedeværelsen burde være istand til å hindre at IS gjenoppstår, men fremfor alt hindre at «iranerne skal etablere seg på lang sikt og vinne i forsøket på å oppnå en politisk løsning». For det tredje insisterte han på at det første møtet i ‘den lille gruppen’ også skulle gi «materiell og politisk støtte» til Staffan de Mistura for å» konsolidere Genève-prosessen».

Alle deltakerne var svært positive til denne utviklingen, for å kunne «gjøre betydelige framskritt i Syria i løpet av 2018» og «reagere på propagandaen av en russisk seier». Som følge, insisterte deltakerne på det «russiske ønsket om å nå en politisk løsning» skulle brukes til å gjøre målene til den lille gruppen «mer operative».

Konsolidering av Genève-prosessen

Amerikanerne noterte at de ikke lenger ville delta i Astana-møtene, og reduserte «sin deltakelse til et svært lavt nivå, for å understreke sitt engasjement i Genève»; Det ble definitivt bestemt å «tegne en konseptuell plan om Astana for å gjenoppvekke Genève». De anslo da at så langt har «Genève forblitt en fiasko, til tross for Staffan de Misturas innsats». De var veldig forsiktige med å inkludere en våpenhvile i Genève-samtalene: «Sannheten er at vi rett og slett ikke har muligheten til å hindre regimet fra å knuse opposisjonens gjenværende lommer i Idlib og øst for Ghouta».

Telegrammet rapporterer store fremskritt «gjort av opposisjonen de siste månedene», og påpekte at «det vil fortsatt være behov for en stor fleksibilitet for å sikre at regimet ikke forlater Genève (…) mens amerikanerne ikke støtter opprettelsen av en overgangsregjering som fastsatt i FNs Sikkerhetsråds resolusjon 2254». Teksten legger til at «det vil fortsatt være nyttig for opposisjonen å slutte å agitere for denne antagelsen hele tiden …»

Det ble også avtalt at «opposisjonen burde være mer fleksibel og slutte å agitere for en usannsynlig overgangsregjering», og legger til at uten å endre det endelige målet om en oppstykking av Syria og Bashar al-Assads avgang, var det først nødvendig å «komme i gang, ved å fortsette å «forsiktig manipulere» opposisjonen.

Den franske representanten – Jérôme Bonnafont – nevnte problemet med en mulig deltakelse av Bashar al-Assad i fremtidige valg. David Satterfield svarte at «målet var å skape forhold og institusjoner som ville tillate valg som Assad ikke kunne vinne.» Satterfield la til at «det er ingen åpenbar grunn» til å hindre Assad fra å være kandidat.

Under disse forholdene var det hovedsakelig et spørsmål om å teste Russlands hensikter, særlig slik at man kunne «få regimet til å diskutere en ny grunnlov, frie valg under FNs kontroll og opprettelsen av et miljø som sannsynligvis vil favorisere disse to prosessene». Alle møtedeltagerne fra ‘den lille gruppen’ var ubetinget enige i å «ikke lenger være fornøyd med Lavrovs søte ord, for å sette Moskva under press».

For Satterfield handler det om å få russerne til å overgi Assad, «gjennom møter i Sikkerhetsrådet og en bred offentlig kommunikasjons-kampanje». Han mente at det forventede gjenvalget av Vladimir Putin positivt gjorde den russiske posisjonen skjørere…

Sabotering og utnyttelse av Sotsji

En av konklusjonene fra det første møtet i ‘den lille gruppen’ er helt klart: «å gjenopplive Genève slik at Sotsji blir irrelevant»; Frankrike krever mer «åpenhet om den russiske posisjonen». Men de ønsker fortsatt ikke å motsette seg «frontalt» mot Sotsji, «som hadde fordelen at ‘[fredsforhandlingene] samlet en betydelig andel av det syriske sivilsamfunnet», for å bringe tilbake de «mest positive bidragene til Genève, for å fornye og gjenoppstarte dette formatet i Genève.

Saudierne advarte om en «risiko for fragmentering av forskjellige opposisjonsgrupper, og ba om hjelp til å opprettholde opposisjonens samhold». Satterfield reagerte på at deres representanter burde «være mer involvert i å finne en politisk løsning enn å nyte gode lønninger og lange opphold på flotte hotell.» Frankrike støttet denne merknaden ved å vektlegge «kommunikasjon». I den forbindelse kom den britiske representanten med følgende kommentar: «Dessverre har Frankrike ikke lyst til å finansiere denne innsatsen.» Den britiske representanter minnet på om «at opposisjonens kommunikasjon i utgangspunktet ble finansiert av … Storbritannia».

David Satterfield forklarte da at den tyrkiske motstanden mot «Det kurdiske folks beskyttelses-enheter (YPG)» forhindret kurderne fra å delta i Genève. Mens han forstod Ankaras posisjon, understreket han at «vi ikke kan ignorere en gruppe som kontrollerer en tredjedel av Syria og kjempet brorparten av kampen mot IS». Han forklarte at «amerikanerne forsøkte å etablere en multi-etnisk ledelse i nordøst-Syria for å fortynne YPGs hegemoni.» På den annen side var det nødvendig å introdusere SDF (Syria demokratiske styrker, hovedsakelig kurdere, og under amerikansk kontroll) i Genève-prosessen.

Kommentar fra telegram-forfatteren: «Jeg forstår at USA har til hensikt å utnevne William (Bill) Roebuck, deres tidligere ambassadør til Bahrain, som SDFs spesialrepresentant. Jeg er enig, men det er verdt å huske – i henhold til de separate diskusjonene vi hadde, for eksempel med Fiona Hill – at forholdet mellom USA og Tyrkia allerede er dårlig og sannsynligvis ikke vil bli bedre. Som et resultat er amerikanerne ikke i den beste posisjonen for å utføre – alene – den store jobben med FDS og Ankara.» Målet er klart definert: «å få Staffan de Mistura til å akseptere en tredelt struktur med opposisjonen Assad og SDF i Genève».

Videre viser statssekretæren at et [uformelt notat] – Reviving the Syrian Political Track in Geneva vil bli gitt til Staffan de Mistura før møtet 23. januar i Paris «for å sette russerne opp mot veggen». Dette dokumentet inneholder: «et politisk veikart, elementene i en konstitusjonell reform, FNs struktur for valgtilsyn og retningslinjer for etablering av et fredelig miljø».

Jordaneren kalte sesjonen i den lille gruppen for «det mest hemmelige offentlige møtet noensinne». Og forfatteren av telegrammet konkluderer med: «for øyeblikket må vi beholde en gruppe som bare består av USA, Storbritannia, Frankrike, Saudi-Arabia og Jordan. De neste som kan inviteres, er Egypt og Tyskland (som vi har bedt om). Tyrkia bør også bli med i gruppen, men diskusjonene med dem kan bli forgiftet av kurderne, noe som vil gjøre det vanskeligere å nøytralisere Astana. Det er haster derfor ikke å integrere disse tre siste landene.

Krigerske kommentarer

De avsluttende kommentarene i dette telegrammet sier meget om fremtiden til vestlig strategi i Syria. De tre hovedkonklusjonene understreker «en reell bekreftelse av amerikansk lederskap bak kulissene …». Den andre konklusjonen er å «opprettholde presset mot Russland, selv om Russland ikke kan overbevise Moskva om å gi slipp på regimet, som vi hadde håpet.»

«I den forbindelse må vi fortsette – det gjør vi allerede- å fordømme den fryktelige humanitære situasjonen, samt den russiske medskyldigheten i kampanjen for å bombe sivile mål.» Til slutt konkluderer forfatteren av telegrammet, «amerikanerne fortalte meg hvor mye de verdsatte vårt bidrag og støtte de siste månedene mens de ble ferdig med å utvikle strategien.»

Konklusjon

Dette betyr ikke en rask slutt på krisen i Syria, som eksisterer i en større sammenheng som er preget av fire store utviklinger.

1) USA har bestemt seg for å styrke og diversifisere sin atomstrategi. Pentagon har kunngjort at de vil utvikle miniatyriserte taktiske atomvåpen «for å tilpasse seg nye internasjonale trusler». Irans president Hassan Rouhani sa: «Hvordan kan noen snakke om fred i verden og samtidig kunngjøre at det utvikler nye atomvåpen rettet mot sine viktigste fiender?»

2) NATOs forsvarsministre ble enige om en ny revisjon av kommandostrukturene for Atlanterhavsalliansen den 14. og 15. februar i Brussel. Denne «tilpasningen – den største siden slutten av den kalde krigen», ifølge generalsekretær Jens Stoltenberg, ble foreslått av det amerikanske militæret. Det tar sikte på å gjøre alliansen mer effektiv i en krise med høy intensitet. I klartekst, betyr dette å «bedre avskrekke og reagere på nye trusler fra visse stater, først og fremst Russland.»

3) Dette skjer i kjølvannet av nedskytningen av et israelsk jagerfly i syrisk luftrom, samtidig som det israelske politiet ber om tiltale mot statsminister Benjamin Netanyahu for korrupsjon. Tel Aviv beskylder Iran for å etablere seg i Syria og truer med å øke sine militære operasjoner. Dette er ikke første gang at den israelske statsministeren – som nekter å gå av – utnytter regionale spenninger for å konsolidere sin personlige makt og en allianse med landets høyreekstremister.

4) Til slutt fortsetter Washingtons militære støtte til kurderne i Syria å provosere Ankaras sinne. Tillitskrisen sliter på den tyrkisk-amerikanske aksen, og ligger på nippet til et brudd. Den tyrkiske hæren er den nest største NATO-kontigenten, og har måttet lide som følge av den konservative og anti-vestlige tendensen etter det mislykkede statskuppet i juli 2016. En general med generelt konservative islamistiske tendenser har nettopp fått oppdraget med å restrukturere den tyrkiske hæren etter utrenskningene.

Til syvende og sist, reflekterer det britiske telegrammet perfekt den vestlige Syria-strategien. De saboterer fredsarbeidet Sotsji og legger to nye kriger til den syriske krisen: tyrkerne mot kurderne og israelere mot Iran og den libanesiske Hizbollah-bevegelsen. «Amerikanerne har aldri innrømmet sitt militære nederlag i Syria og ønsker ikke å gi slipp på [godbiten] og spesielt sitt viktigste strategiske mål», sier en høytstående fransk diplomat, «som er en oppstykking av Syria, av den typen som blitt gjort i Irak og Libya. Deres ønske er å bevæpne kurderne for å kontrollere oljeområdene i Øst-Syria. Hensikten er å påvirke den politiske og økonomiske gjenoppbyggingen av landet.»

Fred vil ikke komme i morgen.


Med velvillig tillatelse fra Investig’action. Sitatene oversatt to ganger (dvs. variasjoner i ordlyden av Normans notat kan forekomme). Richard Labévière har bl.a vært sjefredaktør for den offentlige sveitsiske fjernsynskanalen TSR og den franske offentlige radiokanalen RFI.

Forrige artikkelMueller vil finne «russiske hackere»
Neste artikkelTre nederlandske mediehus stevner EUs «task force»