Neocons vil ha krig – med et hvilket som helst påskudd

0

USA gir Theresa May full ryggdekning i hennes kampanje mot Russland i Skripal-saka. Det til tross for at ingen, verken Storbritannia eller USA har presentert noe som kan kalles bevis. May går i fotsporene til Tony Blair og hans påstander om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak. Heller ikke Blair hadde noen beviser, og som det viste seg, var det hele bygget på løgn. Forskjellen er at denne gangen er beskyldningene rettet mot verdens nest største atommakt. Men det virker som om det bare øker krigsappetitten til neocons og deres følgesvenner. De snakker om å gå til krig på grunn av Øst-Ghouta og om å «sparke Russland ut av Sikkerhetsrådet». Det er virkelig en spinnvill kampanje som utspiller seg.

Ingen beviser, men det er intet hinder

Hvis Theresa May virkelig mente at hun hadde beviser for at Russland sto bak et forsøk på gassmord på Skripal og hans datter, så finnes det prosedyrer for slikt som hun i så fall skulle ha fulgt.

Både Russland og Storbritannia har underskrevet Convention on the Prohibition of Chemical Weapons. Der finnes det mekanismer som Storbritannia kunne ha fulgt, men som ikke er brukt. Det som måtte finnes av bevismateriale skulle ha vært lagt fram til uavhengig granskning og den anklagede part, Russland, skulle ha vært forelagt dette materialet for å kunne avgi sitt svar.

Dette har ikke skjedd. Russland har bedt om å få utlevert prøver av det stoffet britene mener å ha funnet. Dette er i tråd med regelverket. Men det har de ikke fått. Bare det at man kommer med ultimatumer og trusler uten å være i stand til å følge avtalt internasjonal prosedyre, får det hele til å stinke enda mer.

Som den russiske ambassadøren Alexander Shugin, permanent representant til OPCW, sa i en erklæring:

Hvis London har seriøse grunner til å mistenke Russland for brudd på CWC (Kjemivåpenkonvensjonen, overs.anm.) – og uttalelsen som ble lest av den høyt ansette ambassadøren Peter Wilson tyder på at det er slik – foreslår vi at Storbritannia umiddelbart benytter seg av de prosedyrene som er beskrevet i Kjemivåpenkonvensjonens artikkel 9, paragraf 2. Disse gjør det mulig, på bilateralt grunnlag, å kontakte oss offisielt for avklaringer på ethvert spørsmål som skaper tvil eller bekymring.

Manglende bevis er intet hinder for at britisk presse går bananas og at USA gir sin fulle støtte til Theresa May. May har også erklært straffetiltak mot Russland, som riktignok er overraskende forsiktige i forhold til alvoret i anklagene. Men dette er antakelig bare begynnelsen på en eskalering.

Det kommende nederlaget i Øst-Ghouta

I Øst-Ghouta har Vesten og oljediktaturene bygd opp en terroristfestning slik at terroristene til enhver tid kan bombardere Syrias hovedstad. For ethvert land ville det være en fullstendig uholdbar situasjon. Så Syrias regjering har ikke noe annet alternativ til å renske ut disse terroriststillingene. Og det er nå i ferd med å skje. Dette gjør krigshisserne ganske desperate, for de ser at dette er begynnelsen på slutten for deres forsøk på å kontrollere Syria.

USAs FN-ambassadør Nikki Haley har truet med at USA vil angripe Syria:

“Vi advarer også enhver nasjon som er fast besluttet om å påtvinge andre sin vilje gjennom kjemiske angrep og inhumane lidelser, spesielt det lovløse syriske regimet, om at USA holder seg klar til å handle hvis vi må.»

Det lyder jo nesten som en bestilling på en ny gassprovokasjon fra terroristene. Men da Syrias hær fant en fabrikk for produksjon av kjemiske våpen i områder de hadde erobret fra terroristene, var den internasjonale interessen heller laber, eller mer korrekt: ikke-eksisterende.

Når Øst-Ghouta blir frigjort vil det være et stort nederlag for USA, Israel og oljediktaturene. I Israel mener man at det vil bety at Israel blir svekket og at Iran vil stå mye sterkere i regionen. Israel er misfonøyd med at USA ikke har gått direkte inn i krigen og ville utvilsomt hilse et angrep på Syria velkommen.

Men Russland har gjort det helt klart at landet ikke vil godta noe slikt. Skulle et slikt angrep komme, ville Russland bli nødt til å svare med de alvorlige konsekvensene det ville innebære.

Ukraina for full ryggdekning fra NATO

Samtidig med alt dette har NATO besluttet å ta Ukraina med sine korrupte oligarker og krigslystne fascister inn under sine vinger. NATO har offisielt gitt Ukraina status som søkerland.

Den sveitsiske avisa Le Temps skrev nylig at hundrevis av militærinstruktører fra USA og Canada har trent ukrainske rekrutter siden 2015. Nå har de også fått tilskudd av britiske og litauiske rådgivere. Styrker fra US Navy er nå fast stasjonert i Ukraina. Støtten til det naziinfiserte regimet i Kiev er massiv til tross for at USA er fullstendig klar over at korrupsjonen i landet også undergraver de væpnede styrkene der. Og Atlantic Council, som er en av de fremste tenketankene i USA/NATO, har slått fast at regimet i Kiev «omfavner en ekstremistisk ideologi».

Og likevel, eller nettopp derfor, har USA bestemt å væpne dette regimet og øke dets evne til å angripe utbryterrepublikkene i Donbass. Dette tjener naturligvis bare som eskalering mot Russland og må oppfattes som en provokasjon.

Krigskåte skrivebordsgeneraler

Neocons er stort sett folk som aldri har avtjent militærtjeneste og som også har sørget for at deres barn heller ikke gjør det. Men ingen er mer ivirge enn dem til å hisse til krig. Det at man nå kaster all saklighet, alle krav til bevisførsel og prosedyre til side og bare hisser seg opp i blodtåka, er i seg sjøl ekstremt farlig. Det må finnes generaler og strateger i USA som vet hvor crazy dette her, men hvor mye har de å si? Putin forklarte dem nylig at et hvilket som helst angrep på Russland ville bety at Russland ville slå tilbake med full styrke. Dersom det fantes edruelige ledere i Vesten, burde de nå foreslå forhandlinger om nedrustning og fredsavtaler. Men slike ledere finnes tydeligvis ikke. Det er skrivebordsgeneralene og deres ropertjournalister i de dominerende mediene som får rå grunnen. Og bak dem står oljegigantene og det militær-industrielle komplekset.

 

 

 

Forrige artikkelÄr Mays «bevis» mot Ryssland lika starka som Blairs mot Irak?
Neste artikkelHydros miljøskandale i Brasil
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).