Military Balance 2018: USA har ikke lenger et militært overtak over alliansen Russland-Kina

0

USA er uten tvil den sterkeste militærmakta verden har sett, og landet bruker mer på militærapparatet enn de andre stormaktene til sammen. Men militær styrke måles ikke bare i dollar og antall bomber. Det avgjørende er hvor egnet den militære styrken er til å oppnå sine mål. Til nå har USA hatt et absolutt overtak i lufta. Det overtaket er ikke der lenger, heter det i Military Balance 2018.

Overtaket glipper

I presentasjonen av den siste utgaven av Military Balance, sa John Chipman, som er generaldirektør og leder for The International Institute for Strategic Studies i London: (pdf)

«China’s military programmes and activities garnered increased interest. In 2017 Beijing showcased more advanced military systems and deployed its armed forces further afield. Powers such as China and Russia are challenging the global predominance of the United States and its allies and while great-power war is not inevitable, states are systematically preparing for the possibility of conflict.

Indeed, the US National Defense Strategy, released in January, now recognises the possibility of great power conflict as the major challenge for the US.«

Sjøl om krigen ikke er uunngåelig, driver stormaktene systematisk og forbereder seg på den. Det er så mye som minner om tida før 1914 her, at det kan skremme vannet av den sterkeste. Vi har omtalt USAs nye militærdoktrine her, og har en tilsvarende vurdering av den.

Men USAs herredømme utfordres – av Kina og av alliansen Russland/Kina. Særlig Kina er ikke i en meget rask og omfattende militær omlegging og har oppnådd framganger som utfordrer USAs hegemoni.

Til nå har USAs herredømme i lufta vært uten utfordring, skriver IISS, men det overtaket kan ikke lenger tas for gitt. IISS mener at det nye luft-il-luft-missilet til Kina med typenavn PL-15 kan stå imot et amerikansk luftangrep. Våpenet ser ut til å være utrustet et avansert elektronisk radarsystem som bare få andre land har maken til. Missilet har en rekkevidde på 300 km og kan komme opp i 5000 km/t. Det gjør det til et svært dødelig våpen for USAs bombefly og tankerfly. Dette gjør Kina i stand til å forsvare eget territorium på en helt annen måte enn før. Hvis landet kan nekte USA å ta kontrollen over luftrommet og gjøre et slikt forsøk svært kostbart for USA, er det et kvantesprang i militærbalansen.

Kina bygger seg også voldsomt opp sjømilitært. Siden 2000 har Kina bygd flere u-båter, destroyere, fregatter og korvetter enn Japan, Sør-Korea og India til sammen. Tonnasjen på de nye marinefartøyene Kina har bygd de siste fire årene er større enn den samlede franske marinen. Som kjent har også Kina bygd kunstige øyer i Sørkinahavet, der det også er bygd militære flyplasser og havner. Kinas mål er å nekte USAs militære styrker å ta kontrollen over dette store havområdet.

USAs hegemoni til havs har vært den andre forutsetninga for USAs globale makt. Deres hangarskip har vært usåbare flytende festninger som på trygg avstand har kunnet legge fremmede land i grus. Den tida kan snart være over.

Det har vært skrevet mye om Kinas nye «carrier killer» – hangarskipdreper – Dong Feng 21 (DF21). (Dong Feng betyr østavinden.) Det er et missilvåpen som også kan komme opp ekstremt store hastigheter, mellom fem og ti ganger lydhastigheten. Og USAs militærstrateger frykter at våpenet kan senke deres «usårbare» hangarskip. I så fall er det et paradigmeskifte i sjøkrigshistorien.

Tar teknologisk føring

Noe annet som er nytt ved Kinas kraftige militæroppbygging er at landet i stadig større grad går over fra å kopiere til å drive teknologisk innovasjon, skriver IISS.

«China has also continued to pursue advanced technologies, including extremely high-performance computing and quantum communications. China’s emerging weapons developments and broader defence-technological progress mean that it has become a global defence innovator and is not merely ‘catching up’ with the West.»

Dette rimer godt med det vi har rapportert her tidligere:

Hvis innovasjon er en målestokk å vurdere styrken i en økonomi etter, har Kina allerede distansert USA med solid margin. Eller enda tydeligere: Siste oversikt fra World Intellectual Property Organization (WIPO) viser at Kina allerede kjører sirkler rundt USA når det gjelder anmeldte patentsøknader. Bare i 2016 økte antallet patensøknader i Kina med 21% i forhold til året før, og totalt godt over det dobbelte av det USA leverer. Det er utklassing.

Når en ser dette i sammenheng med at Kina også har overtatt ledelsen i forskning innen romfart, datateknologi og andre fag som er svært relevante for militærindustrien, ser en at det amerikanske overtaket har en svært kort tidshorisont. Se for eksempel antall forskningsartikler innen det som kalles aerospace engeneering eller computer science applications. Kina har alt gått forbi, og det gjelder alle realfagene.

Eric Schmidt, sjefen for Googles moderselskap Alphabet, advarer om at Kina  vil passere USA når det gjelder kunstig intelligens (AI) i 2025, og de vil «dominere industrien» i 2030 – dersom amerikanerne ikke tar seg sammen.

RAND Corporation som ble ble grunnlagt av Douglas Aircraft Company for å gi råd til USAs militære styrker, publiserte i 2016 en rapport som har tittelen War with China – Thinking Through the Unthinkable.

Rapporten går ikke så langt som til å anbefale krig, men den sier at USA har et tidsvindu åpent fram til 2025. Etter den tid vil USAs eventuelle tap øke og Kinas minske.

USAs strateger ser dette. De har et tidsvindu fram til omkring 2025. Etter den tid vil det antakelig bli umulig for USA å vinne en krig mot Kina. Det militær-industrielle komplekset og neocons mener derfor at USA må slå til før dette vinduet lukkes for godt.

Er Kina imperialistisk?

Vi har gitt svært mye dokumentasjon på at Kina ikke bare rykker innpå USA, men at landet allerede har gått forbi på en del områder, og om ikke lenge vil eie hele seierspallen. Noen lesere som ikke er trent i denne analysemåten oppfatter dette uriktig som at vi «heier på Kina». Det gjør vi ikke. Vi bare konstaterer hva som er i ferd med å skje.

For verdens undertrykte folk er det bedre med en multipolær verden enn med en unipolar en, fordi det da blir lettere å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene. Men det betyr ikke at vi har noen spesielle illusjoner om at et kinesisk herredømme er å foretrekke. Det som kynisk sett er fordelaktig er at USA ikke lenger vil kunne kontrollere verden på samme måte som før og at de ikke kan utløse en storkrig uten sjøl å lide meget store tap.

Men er Kina imperialistisk? Naturligvis er Kina imperialistisk. Imperialisme er per definisjon ikke et spørsmål om å være god eller ond. Imperialisme springer ut av kapitalens utvikling. Den beste definisjonen av imperialismen er fortseatt den Vladimir Lenin gir i boka Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium.

1) konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg til et så høyt nivå at den har skapt monopoler som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet: 2) sammensmeltinga av bankkapitalen og industrikapitalen til finanskapital med et finansielt oligarki; 3) kapitaleksporten, altså foruten vareeksporten, inntar en eksepsjonelt viktig rolle; 4) etableringa av internasjonale monopolkapitalistiske karteller som deler verden mellom seg; 5) den territorielle oppdelinga av verden mellom de største kapitalistiske maktene er fullført.

Noen av de største monopolkapitalistiske selskapene i verden i dag er kinesiske (4 av de 10 største), det samme gjelder de største bankene (3 av de 5 største). Etter Lenins kriterier er Kina derfor imperialistisk, og Kina er med sin enorme kapital i ferd med å revidere den økonomiske oppdelinga av verden. USA klarer ikke å bekjempe denne ekspansjonen ved hjelp av økonomi, handel eller innovasjon, men har – enn så lenge – et militært overtak, som kan brukes til eventuelt å stoppe den kommende kinesiske maktovertakelsen.

Og som Lenin også peker på: kapitalismen utvikler seg ujamnt, derfor vil en oppdeling av verden basert på det gamle økonomiske styrkeforholdet, stå for fall. Og den eneste måten å endre det på i vår epoke, er gjennom krig.

 

Forrige artikkelSharyl Attkisson: How Real Is Fake News?
Neste artikkelKajsa Ekis Ekman: «EU er en kapitalistisk superstat»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).