Når nettet svikter åsfolket

0
Tolfa sett fra veien fra Santa Severa

Det ble ingen utgave av steigan.no 16. januar 2017. Internettet i Tolfa var nede. Lenge. Sånt skjer her innimellom. Akkurat som det av og til hender at vi ikke har vann, at vi ikke har gass eller at vi ikke har strøm. Nettet er blitt en infrastruktur som er like viktig for det moderne samfunnet som disse tre, og det vanskjøttes på samme måte. Privatisering – privatisering – privatisering.

De kaller oss collinari, «folk fra åsene» – eller åsfolket. Vi bor jo på disse åsene nordvest for Roma, så det er ikke så gærnt. Og sjøl om det bare er 20 minutter å kjøre med bil til havnebyen Civitavecchia, 20 minutter, 83 svinger og 500 høydemeter, så ser du forskjell på oss og dem. Der nede er temperaturen fire-fem grader høyere enn her oppe. Så når vi kommer dit med våre lange vinterfrakker, og jeg med min uunngåelige Stetson, møter vi folk i lettere byklær. Hvis vi da ikke møter horder av amerikanske turister fra en av cruisebåtene, de går gjerne i t-skjorte, bermudaskjorts og flipp-flopper – i februar.

Så vi er collinari, åsfolket. Pressa bruker ordet når fotballaget vårt vinner, I collinari vinciatori, skriver de. Vi har nemlig et godt fotballag. Da vi vant sjettedivisjon ble treneren intervjuet og spurt om framtida. «Nå er det bare å vinne fem finaler til,» sa han, og lot det henge i lufta, serie A, liksom. Men han representerte fortsatt oss collinari.

Når pressa bruker det, er det nok litt et kjælenavn, men det ligger en undertone som gir det en mening omtrent som når Vålerengafans sier bønder. Sånn er det også blant ungdommen. Jeg har kjørt noen ganger med den morrabussen som ungdommen herfra bruker for å komme på ungdomsskolen i Civitavecchia. Jeg har sett hvordan jenter og gutter andtrenger seg til det ytterste for å følge moten i klesdrakt og frisyre. Jentene doller seg opp og legger an det som skal være en passende blasert mine, og gutta har frisyrer som opplagt er etterlikninger av den eller den fotballhelten i serie A. Men problemet med å prøve å følge moten, er at det blir så veldig tydelig når du ligger akkurat tre måneder etter den. Da har du bomma, big time.

Jeg kjente et par ungdommer, en gutt og ei jente, og jeg spurte dem om dette. «Når dere kommer på skolen i Civitavecchia,» sa jeg, «hva kaller de dere da?» De så på hverandre og kniste. Jeg foreslo: «Contadini» – bønder! De gikk to hjerteslag, og så sa de JA i kor. Og de blir tatt på dialekten også. Tolfetansk er en brei romansk dialekt. I Civitavecchia prøver de å snakke normalisert riksitaliensk, og den avstanden er enorm, mye større enn ullern og totning.

Roma sett fra Tolfa, tatt med telelinse på et billig kamera

Riktignok kan vi se Roma herfra, og er det riktig klart, som når det er nordavind og lav ettermiddagssol, så kan vi se kuppelen på Peterskirken der inne. Verdensbyen, città eterna, den evige stad, er bare to skritt, due passi, unna, men det er en annen verden. Politikerne der inne bryr seg katten om oss.

For ikke lenge sia vurderte Roma å stenge en av de tre veiene som fører til Tolfa. Den begynner nemlig å skli ut, så her og der kan den være ganske farlig. I stedet for å reparere den, tenkte byråkratene der inne å stenge den. Det er jo uomtvistelig billigere. Da ble det bråk, så de har ikke stengt den. Men de har ikke reparert den heller. Så den fortsetter å skli ut. Landet som læte verden å bygge veier for et par tusen år siden, har nemlig glemt kunsten. Når veien sklir ut, legger man i beste fall på et nytt lag asfalt, som så umiddelbart sklir ut det også. Eller man gjør som på en av de to veiene til Civitavecchia. Der skle halve veibanen ut og ned i dalen for fire år siden. Da satte man opp et skilt med veiarbeid pågår og et skilt med 30-sone. Og dett var dett. Ikke noe annet er gjort på fire år. Snart sklir den andre halvdelen ut også.

Så infrastruktur for åsfolket er det ikke så nøye med. Det har hendt at vi har vært uten vann et par dager. (Vann var også etruskerne og romerne gode på.) Da oppdager du at det første ubehaget når det ikke er vann, ikke er at du blir tørst. Da oppdager du svakheten ved vannklosett! Når vannmangelen varer lenge, kjører kommunen fram tankbiler på piazzaen, så folk i hvert fall kan hente vann i kanner.

Eller en vinter da det var råkaldt, da frøs gassrørene i alle kjølesystemer i butikker og restauranter. De måtte stenge og kaste råtten mat. Og av og til slår lynet ned i La Rocca. Da hender det at hele byen blir mørklagt i timevis, og da er naturligvis også nettet nede.

Og snør det fem centimeter, stopper all transport så lenge snøen legger. Hva er ordet for brøytebil på italiensk? Jeg vet ikke, og det vet man knapt her også. Ungene blir glade, for skolebussen kommer ikke, og de får det som kalles vacanza bianca, hvit ferie. Og arbeidsfolk kommer ikke på jobb. Men det ordner seg etter en stund.

For det har vi lært, vi collinari, å ta det litt filosofisk. Folk blir litt forbanna, men de trekker på skuldrene, skuler mot Roma og tar en caffè ristretto, mens de skjeller ut politikerne «der inne». Og vi gjør det samme. Kanskje har vi nett i morgen.

Forrige artikkelBrexit baner vei for offentlig togdrift i Storbritannia
Neste artikkelJeløya-erklæringen – opprustning og imperialisme
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).