Kan kjønnet sitte i hodet?

0
Kajsa Ekis Ekman under et foredrag om kapitalismen i Athen.

Av Kajsa Ekis Ekman.

Den britiske regjeringen anbefalte nylig i et brev til FN at begrepet «gravide kvinner» ikke lenger bør brukes, i stedet bør det hete «gravide mennesker», da ordet kvinner kan krenke og utestenge gravide menn.


Først publisert i Aftonbladet. Oversatt av Kari Angelique Jaquesson. Vi har allerede publisert denne artikkelen på svensk, men vi syntes det er så viktig at den blir lest og diskutert av flest mulig, så vi bestemte oss for å publisere den på norsk også.


Og hvem vil vel krenke noen?

Vi fjerner altså ordet kvinne, som i økende grad betraktes som et smalt og ekskluderende ord. Men den som skriver under på en slik inkludering, finner snart ut at hen også har fått en ny definisjon av kjønn på kjøpet.

I følge denne definisjonen, som begynner å vinne terreng uten egentlig å ha blitt diskutert, er ikke kjønn noe som sitter i kroppen. Men i hodet. Flere land, inkludert Norge og Danmark, har allerede gjort lovendringer som gjør det mulig for folk å selv velge kjønn på identifikasjonspapirene sine uten at det er nødvendig med noen operasjon, og ifølge et lovforslag vil det samme snart gjelde i Sverige. Den internasjonale olympiske komité anbefaler at idrettsutøvere konkurrerer som det kjønnet de selv ønsker, bare de har levd som dette kjønnet i fire år og har tilpasset hormonnivå. Det britiske Labour Party har utstedt nye retningslinjer for sine kvoteringlister slik at alle som identifiserer seg som kvinne, kan få plass på kvinnelisten.

Det antas generelt at dette er en progressiv forandring: nå reduseres ikke kjønn til biologi, og nå kan transpersoner endelig bli anerkjent i lovverket! Formuleringen av kjønn som et spørsmål om identitet snarere enn ideologi har medført at diskusjonen har forsvunnet, til tross for at dette er et grunnleggende samfunnsspørsmål. For om hele samfunnet skal endre sin oppfatning av hva kjønn er, har det konsekvenser for alle. Hva skjer med statistikken på kjønnsbasert vold og lønn om vi ikke lenger kan snakke om biologisk kjønn? Hva skjer med synet på homoseksualitet? Hva skjer med kjønnsinndelte steder som fengsler, omkledningsrom og tilfluktsteder for kvinner? Ja, hva er egentlig kjønn?

«Det at kjønn blir noe man selv kan definere, har også ført til uventede konsekvenser»

Svenska Akademiens ordbok definerer en kvinne som «et voksent menneske av hunkjønn.» For å vite hva kjønn er, går vi til Karolinska Universitetslaboratoriet, som informerer oss om at med unntak av de som er født med kromosonavvik, er forskjellen at kvinner vanligvis har to X-kromosomer, XX, mens menn har et X- og Y-kromosom, XY. «I forlengingen av dette ligger den feministiske likestillingsdrømmen om at kjønn bare skal bety dét og ingenting annet. Men det er dog ikke tilfelle – i det patriarkalske samfunnet har kjønn også kommet til å medføre et «bør». En mann bør hete, være, se ut og oppføre seg på en bestemt måte og en kvinne på en annen. Det er disse kjønnsrollene som i genusforskning kalles «genus» i motsetning til «kjønn».

Den nye definisjonen snur om på dette. Kjønn er ikke lenger ikke en reproduktiv funksjon, det er en identitet. Det betyr ikke at det skulle være et fritt valg – ifølge noen leger og transaktivister er kjønnsidentitet en essens som eksisterer utover sosialisering og kropp. Transaktivisten og forfatteren Julia Serano hevder at det finnes aspekter av kvinnelighet som er «naturlige og kan gå foran sosialisering og eksistere bortenfor det biologiske kjønn».

Det er en idealistisk definisjon i den forstand at sinnet hersker over kroppen, så følelsen skal altså bestemme hvilket kjønn noen tilhører, og kroppen skal omformes etter den. Det er ikke lenger snakk om kjønnsbytte, men om kjønnskorreksjon eller kjønnsbekreftende operasjoner. Å si «bytte» av kjønn antyder at det var et annet kjønn i kroppen før, mens den som bekrefter sitt kjønn, bare tillater kroppen å nikke bekreftende til det riktige kjønn – det som sitter i hodet.

Hvem kan da bestemme hvilket kjønn noen egentlig tilhører? Ofte blir de samme kjønnsrollene feminister vil vekk fra nå selve beviset på at noen tilhører et bestemt kjønn. I Läkartidningen hevder legene Louise Frisén, Per-Anders Rydelius og Arne Söder at kjønnsidentitet er medfødt, og at «7 prosent av guttene oppfattes som ekstremt jentete og litt færre jenter som ekstremt guttete». Hva søren menes med dét? Hvem oppfatter og kartlegger barns oppførsel etter kjønn?

Ifølge den amerikanske organisasjonen TransYouthProject, har en gutt som ikke avskyr prinsessekjoler «kjønnsavvik» og bør utredes for kjønnsidentitet. Hvis han i tillegg vil ha langt hår, leker med jenter og er tiltrukket av blinkende rosa sko, er han sannsynligvis en jente ifølge organisasjonen. Da kan han bli behandlet med pubertetblokkeren Depot Lupron som sprøytes inn i musklene hver tredje måned, eller få et Histrelinimplantat som skiller ut testosteronhemmere operert inn i overarmen.

Hittil har det vært aldersgrense for behandling, men flere leger vil fjerne den. Feministisk Initiativ vil avskaffe aldersgrensen for underlivskirurgi, og vil at det skal være tilstrekkelig med «barnets vilje og beste sammen med en formynders samtykke».

Få kan fornekte at det finnes barn som sterkt opplever å tilhøre det andre kjønnet, og som vantrives i kjønnsrollen sin, og at det kan være fryktelig grusomt å vokse opp i et samfunn som straffer avvikende barn. Den som avfeier dette, bør lese biografier av transpersoner, som 70-tallets Mario Martino eller samtidens Caitlyn Jenner, som beskriver en livslang følelse av å ikke passe inn og befrielsen den dagen de finner sitt riktige jeg.

Men her er det flere spørsmål. Hvor etisk er det å fjerne kjønnsorganene til barn som ikke har noen forutsetning til å kunne ha oversikt over konsekvensene? Og risikerer ikke denne «progressive» innstillingen til heller å bli til et ekstremt konservativt syn på kjønn – bare at da samfunnet tidligere fjernet kjolen fra barn med penis, beholdes kjolen nå på, men penis fjernes? Kjønnsrollene bevares, men underlivet skal vekk. Fast står dog idéen om at en person med penis ikke bør gå med kjole, hvilket ikke er en frigjøring fra biologien, snarere tvert imot.

At kjønn blir noe du selv kan definere, har også ført til uventede konsekvenser, for eksempel at voldtektsmenn kan blir plassert i kvinnefengsler – som har skjedd i England, der blant andre Martin Ponting, dømt for to voldtekter, ble plassert i kvinnefengsel etter å ha endret kjønn. Men fremfor alt har denne endringen ført til at personer født som menn har gått med stormsteg inn i kvinners verden. I amerikanske bokseringer, italienske volleyball-ligaer og kanadiske sykkelritt, konkurrerer folk som er født som menn i dameklassene.

«Kjønn må forstås både som en materiell virkelighet og som en sosial konstruksjon»

The Australian Weightlifting Championship 2017 ble vunnet av Laurel Hubbard, som for ti år siden var en mann og konkurrerte under navnet Gavin Hubbard. Som mann var ikke Hubbard særlig fremgangsrik – som kvinne løftet hun 19 kilo mer enn andreplassen. Caitlyn Jenner ble kåret til årets kvinne i USA i 2015, året før var hun en mann.

Årets best betalte kvinnelige konsernsjef i USA i 2013 ble Martine Rothblatt, også født som mann. Imidlertid er det vanskelig å finne å finne motsatte eksempler. Få kvinnefødte mennesker gjør suksess i mennenes verden. I året som gikk var den vanligste overskriften om en transmann at han var gravid.

Signalene dette sender til kvinner, er at for å kunne bli Årets Kvinne, Årets best betalte kvinne, og så videre, burde vi ha blitt født som menn – nettopp det kvinner alltid har blitt fortalt, bare at nå kan vi forvises ned til andreplass selv i vår egen gruppe. Men å ta opp dette til diskusjon har blitt gjort til noe umulig. Å snakke om forskjeller mellom de som er født som menn og de som er født som kvinner – selve grunntesen i feminisme – er nå per definisjon ansett som transfobi.

Feminister som beskyldes for transfobi er utsatt for hetskampanjer, drapstrusler, voldtektstrusler, boikott og avskjed. Lesbiske kvinner som ikke vil ligge med personer med penis, kalles transfober på engelskspråklige sosiale medier, for en penis anses som en «kvinnelig penis» om den sitter på en transkvinne. Idrettskvinnene som har innvendinger mot urettferdige vilkår, får beskjed om at de må tie, fordi de har «cis privilegier» – som om det var en fordel å bli født som en kvinne.

Ofte unnskyldes disse aggresjonene med at transpersoner er en utrolig utsatt gruppe som har høye selvmordstall og har høy risiko for vold og hatkriminalitet. Helt sant. Men det er noe merkelig her – selv om det er menn som utfører så godt som all vold og hat mot transpersoner, er det kvinner som klandres, bare fordi de skriver og tenker rundt kjønn.

Må alle mennesker dermed skrive under på at kjønn sitter i hjernen, for at folk ikke skal føle seg uvel? Slik kan det ikke være. Å kreve respekt, menneskerettigheter og slutt på vold mot transpersoner er en forbannet selvfølge – at for dette å måtte late som at det er nøyaktig samme sak å være født som kvinne og ha blitt det i voksen alder er noe helt annet.

For om kropper ikke har noen betydning, hvis oppdragelse ikke betyr noe, hvorfor betyr kjønn noe? Forståelse av kjønn som både materiell virkelighet og sosial konstruksjon er sentralt for sosialistisk feminisme. Når kroppene våre produserer sæd eller egg, skjer dette uansett hva vi tenker eller kaller det, noe som gjør kjønn forskjellig fra rase / etnisitet, som helt mangler funksjon utover samfunnets dominanssystem.

Det er fullt mulig å tenke på et samfunn der etnisitet ikke er relevant, og det finnes like mange etnisiteter som det et samfunn bestemmer seg for. Likevel behandles etnisitet som noe fast og uovervinnelig i dagens vestlige diskurs. Bare se hva som skjedde da NAACP-lederen Rachel Dolezals foreldre gikk offentlig ut og fortalte at hun er hvit. Selv om hun levde som svart i mange år, forsket og holdt foredrag om det å være svart, var en samlet befolkningen bredt enige om at hun ”var ” ikke svart.

Men OK. Si at vi gjør kjønn, men ikke etnisitet, til noe vi velger selv. Vi spør barna våre hva de føler og sørger for at de er i riktig kategori, eller så skaper vi flere kategorier. Kanskje fører det til større frihet for alle. Spørsmålet er da hva vi gjør med den halvparten av menneskeheten som er født med XX kromosomer, og som har til felles at de får bryster, vagina, mens og kan (vanligvis) bli gravide. Gruppen som er mest utsatt for å bli abortert bort, kjønnslemlestes, nektet skolegang, voldtatt, giftet bort som barn, mishandlet i hjemmet, få lavere lønn, utsatt for seksuell trakassering, diskriminert på arbeidsmarkedet, utfører størstedelen av arbeidet i hjemmet, skal ikke denne gruppen ha noe eget navn i det hele tatt?

 

Forrige artikkel– Fullstendig galskap å avstå suverenitet over kraftressursene til Acer
Neste artikkelJemen: Saudi-Arabias allierte kriger mot hverandre
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).