Det sosiale grunnlaget for høyre- og venstreglobalismen

0

Globaliseringa av verdensøkonomien har pågått lenge og har særlig skutt fart etter at USA ble eneste gjenværende supermakt. Røttene til globaliseringa kan gjerne trekkes tilbake til opprettelsen av det USA-dominerte økonomiske systemet fra og med Bretton-Woods-konferansen i 1944. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og naturligvis dollarens rolle som hegemonisk verdensvaluta har sørget for at korporasjonenes makt bare blir større og at folk og nasjoner blir stadig mer avmektige. I Europa er den særegne europeiske formen for globalisering vært uttrykt gjennom EUs fire prinsipper om fri flyt og kontinuerlig nedbygging av nasjonalstatene. Denne økonomiske virkeligheten er også utstyrt med sin egen ideologi, globalismen, som kommer i både en høyre- og en venstrevariant (Samme produkt, ulik farge). Det er viktig å forstå det sosiale grunnlaget for dem begge.

Globalismen som dominerende ideologi

Som begrep er globalisme ulike typer ideologi som anbefaler globalisering. Paul James, som er professor i Globalization and Cultural Diversity ved Western Sydney University, definerer globalisme som den dominerende ideologien i vår epoke.

Manfred B. Steger er enig i det og knytter den til framveksten av den internasjonale markedsliberalismen. Globalismen «framstiller globalisering av markeder og det nyliberale om globale sjølregulerende markeder som et naturlig fenomen som fremmer individuell frihet og materiell framgang i verden». Globalismen støtter det nyliberale synet at frie markeder og demokrati er synonyme begreper.

Steger har skrevet flere bøker om globalismen blant annet Globalism: the new market ideology, Rowman & Littlefield, 2002. En anmeldelse og et sammendrag finnes her.

Ifølge Steger er det fem trekk som er sentrale i globalismen som ideologi:

  1. Globalisering betyr avregulering av markedene og integrasjon
  2. Globalisering er uunngåelig og irreversibel
  3. Ingen står i spissen for globaliseringa
  4. Globaliseringa vil være til fordel for alle
  5. Globalisering vil fremme spredninga av demokrati i hele verden

Dette er en fruktbar definisjon, og hvis vi gjør noen stikkprøver vil vi fort oppdage at globalismen i denne betydninga finnes overalt i dag, fra dokumentene til World Economic Forum til de dominerende massemediene, til retningslinjene for EUs rammeprogrammer og helt over til populærkulturen – fra Goldman Sachs til Bono for å si det skjematisk.

World Economic Forum og globalismen

Hvis man studerer dokumentene til milliardærklubben World Economic Forum (WEF) vil man finne at dette er et tema som opptar de rikeste kapitalistiske selskapene i verden svært mye, og som de har holdt konferanser om og utviklet retningslinjer for. I 2011 holdt WEF for eksempel en konferanse i Indonesia der temaet var Responding to the New Globalism. Der ble det blant annet lagt ned noen føringer for hvordan mediene etter WEFs mening bør opptre:

Values

  • Global governance – Launch a wide-ranging debate on the values that should underpin modern global governance.
  • Enforcement – Strengthen laws against intolerance and discrimination and bolster their enforcement to combat extremism. The government has to be a strong arbiter of competing social forces, taking a robust stand against intolerance while promoting pluralism and acceptance.
  • Role models – Media can play a vital role in highlighting examples of tolerance and harmony, rather than reporting only instances of discord or terror acts. Social media tools can be used to promote tolerance and heighten vigilance to counter extremism.

Dette er altså det verdisettet milliardærklubben mener skal underbygge deres «global governance». WEF har til og med utarbeidet et strategidokument på 604 sider med tittelen Global Redesign Initiative (GRI) som handler om hvordan verden skal formes i deres bilde.

Kanadieren Don Tapscott, kjent næringslivsanalytiker og et av medlemmene i WEF, er en av dem som snakker i klartekst: «For å komme fram til nye modeller for å løse globale problemer, må vi overvinne en stor hindring: Verden er organisert på grunnlag av nasjonalstater med nasjonale økonomier, og det er lite trolig at dette vil endre seg i overskuelig framtid (min utheving).» (Les Erik Plahtes analyse av dette dokumentet.)

Framveksten av en transnasjonal kapitalistklasse

Karl Marx sa at «de herskende tankene er den herskende klassens tanker». Det er en god rettesnor når man skal se på hvem globalismen tjener som ideologi. Tidligere kunne vi snakke om nasjonale kapitaler forankret innenfor hver sin nasjonalstat, og det gjaldt også for multinasjonale selskaper. Sånn er det delvis fortsatt, men jeg har argumentert for at dette er i ferd med å endre seg. Jeg mener vi ser framveksten av en transnasjonal kapitalistklasse, og at det for en del viktige konsekvenser.

WEF er sjøl et fint sted å starte, fordi World Economic Forum er en privat stiftelse grunnlagt av 1000 internasjonale selskaper med mer enn 5 milliarder dollar i omsetning.

På WEFs hjemmesider kan vi lese hvem som er strategiske partnere. Og vi kjenner straks igjen noen av de mektigste selskapene i verden. La meg bare kjapt nevne de 11 rikeste av dem, ifølge Forbes: JPMorgan Chase & Co., GE, Volkswagen AG, HSBC Holdings Plc, Chevron Corporation, Citi, Allianz SE, Bank of America Corporation, Microsoft Corporation, Nestlé SA, Google.

Dette er finans- og industrikapital i øverste divisjon. Går man lenger nedover lista, vil man finne det samme. (Sarek Skotåm har satt opp hele partnerlista og sammenliknet den med Forbes 2000, og resultatet er meget interessant. Se hele lista her, pdf)

Melinda og Bill Gates på World Economic Forum

De er der stort sett alle sammen, Bill Gates, George Soros, Larry Fink, Brett D. Begemann (Monsanto), Peter Brabeck-Letmathe (Nestlé), Dina H. Powell (Goldman Sachs), Carolyn Everson (Facebook), John Rice (General Electric), Jack Ma (Alibaba), Neill Coleman (The Rockefeller Foundation) og så videre.

Den rikeste gruppa, de med investerbare formuer på over 500 millioner dollar (3,2 milliarder kroner) utgjør 3100 individer eller 0,00004% av menneskeheten. For disse folkene er nasjonalstatene noe reaksjonært plunder og heft. Deres lekeplass er planeten.

Ultrakapitalistene trenger globalismen som ideologi fordi den framstiller deres klasseinteresser som et fellesgode for menneskeheten og en nøytral og udiskuterbar sannhet. Utfra dette spinner de en masse initiativer, sånn som dette Global Dignity Day, som kronprins Haakon har vært med på å starte.

Ultrakapitalistene står for det jeg vil kalle høyreglobalismen, fordi den er så nært knyttet til en nyliberal økonomi, til privatisering osv. Men siden ultrakapitalistene er så ekstremt få er de helt avhengige av at deres ideologi pakkes og markedsføres som noe som tjener det store flertallet, som noe progressivt, positivt og ønskelig. Til dette bruker de massemediene, popartistene, kongelige og andre frontfigurer.

Men om ikke annet, så innrømmer WEF at globaliseringa, stikk i strid med ideologien, ikke har kommet de 99% til gode og at det er et reelt grunnlag for folks raseri.

Venstregloballismen

Siden globalismen tydeligvis er blitt herskende ideologi er det også naturlig at den har funnet sin venstreform. Dette er ikke så vanskelig siden trotskismen allerede i prinsippet er venstreglobalistisk. I de fleste varianter av trotskismen er nasjonalstaten en reaksjonær uhyrlighet og den nasjonale organiseringa av arbeiderklassen er noe reaksjonært som må forkastes til fordel for «den internasjonale revolusjonen».

Eller som det heter på nettsidene til Internasjonale sosialister i Norge:

Nasjonalisme er gift. Det finnes ingen god eller positiv nasjonalisme. Dette henger sammen med hva som er nasjonalismens kjerne, nemlig det forestilte fellesskapet.

Den samme artikkelen hevder, helt i motstrid med de fakta vi ser rundt oss at:

Dagens kapitalisme er mer avhengig av nasjonalstatene og nasjonalismen enn noengang. Kapitalister er avhengig av velregulerte markeder, og en stat som sørger for infrastruktur som veier, skolegang, helsevesen. I sin utadrettede virksomhet trenger kapitalistene en stat som kan støtte deres interesser i en fiendtlig verden.

Som kjent driver monopolborgerskapets representanter i Europa og bygger ned nasjonalstatene i hutigtogsfart, og vil helst avskaffe de nasjonale parlamentenes makt innen 2025. Men det tjener trotskistenes interesser å framstille det som om de kjemper mot kapitalens interesser. Hvis man undersøker fakta, så står trotskismen (eller mesteparten av den) på samme side som ultrakapitalistene. De er globalister, men med en venstreorientert retorikk. I praksis betyr ikke retorikken så mye. En vil stort sett finne dem igjen på samme side som finanskapitalistene når det gjelder brexit, uhemmet migrasjon, USAs kampanjer for regimeskifte og en latterliggjøring av den tradisjonelle arbeiderklassen («hvite, reaksjonære, rasistiske menn»).

Det sosiale grunnlaget

Det viktigste elementet for å forstå det sosiale grunnlaget for venstreglobalismen i Norge er virkningene av norsk oljeøkonomi. Oljeøkonomien har på kort tid skapt enorme formuer, både privat og offentlig. Dette har også gjort den norske staten i stand til å ta over og internalisere de frivillige organisasjonene, som Terje Tvedt sa i intervju med E24:

– Vi ser konturene av en helt ny type organisasjon som markedsføres som frivillig, men som i virkeligheten er en ny hybridorganisasjon mellom staten og markedet.

VG og E24 gjorde i 2014 en jobb med å analysere de norske bistandsorganisasjonene. I en serie artikler viste de hvordan disse organisasjonene er blitt store, både i antall ansatte og i form av den kapitalen de forvalter.

Her hjemme har landets største og mest profilerte hjelpeorganisasjoner i samme periode lagt seg opp en formue på totalt 3,7 milliarder kroner, ifølge regnskapene for 2012.

Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer.

Disse seks organisasjonene har i alt 800 ansatte, som er omtrent 20% av hva departementene har. De er altså ikke lenger frivillige organisasjoner i ordets egentlige betydning. De er profesjonelle byråkratier, som forvalter en del av statens inntekter, og som kan gjøre det så lenge de har statens gunst.

I tillegg er de politiske ungdomsorganisasjonene og NGOene gjennom statsstøtten gjort til vedheng til den norske imperialistiske staten.

EU forventer globalisme

En stadig større del av det norske statsbudsjettet, ikke minst innen kultur og forskning sirkuleres via EUs rammeplaner. Disse planen er i virkeligheten svært ideologisk betonte og de har til hensikt å fremme «den stadig sterkere integrasjonen» i EU. Sånn er det også med det gjeldende programmet som kalles Horisont 2020. Programmet for samfunnsforskning er formulert slik (utdrag):

Inkluderende samfunn

  • Mekanismer som fremmer smart, bærekraftig og inkluderende vekst
  • Tillitsvekkende organisasjoner, fremgangsmåter, tjenester og politikk som er nødvendige for å bygge motstandsdyktige, inkluderende, involverende, åpne og kreative samfunn i Europa, med spesiell vekt på migrasjon, integrasjon og demografisk endring
  • Europas rolle som global aktør, herunder menneskerettigheter og global rettferdighet

Reflekterende samfunn, kulturarv og identitet

  • Studere den europeiske arven, hukommelse, identitet, integrasjon og kulturell samhandling og oversettelse, inkludert kulturelle og vitenskapelige samlinger, arkiver og museer, for å bedre opplyse om og forstå nåtiden gjennom en rikere forståelse av fortiden
  • Forskning på europeiske lands og regioners historie, litteratur, kunst, filosofi og religioner og hvordan dette har innvirket på dagens europeiske mangfold
  • Forskning på Europas rolle i verden, den gjensidige påvirkningen og båndene mellom verdens regioner, og europeiske kulturer sett fra utsiden

Skal du gjøre deg håp om å få en bit av de 1,3 milliardene euro som er satt av til dette feltet, må du bekrefte og gjenspeile den felles, globalistiske EU-ideologien. Sånn er det også innen annen forskning og kultur. Dette gjør at tusenvis av folk i Norge, enten de ønsker det eller ikke, er forpliktet til å formidle og bekrefte denne ideologien. Og skulle forskninga deres komme opp med resultater som tvert imot svekker EUs doxa, så risikerer de å bli frosset ut, stigmatisert og miste bevilgninger.

Dette betyr at oljeNorge og EU har skapt et stort sosialt grunnlagt for globalistideologi i Norge. Dette er ikke helt ulikt hvordan Det britiske imperiet også gjenskapte sin ideologi i den middelklassen som hadde muligheter til å ta «noen år i India» for å starte karrieren.

 

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert 29. desember 2016.

Les også: Problemet med det nyliberale venstre

Forrige artikkel9 punkter om protesterna i Iran
Neste artikkelRiskkapitalister och råttor kalasar på det allmänna
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).