USA, Jerusalem og Palestina

0

Donald Trump har erklært at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og at han planlegger å flytte USAs ambassade dit. Dette er et vedtak som sår vind og høster storm.

FNs delingsplan av 1947 erklærte Jerusalem for «en internasjonal by», siden den regnes som hellig av tre store verdensreligioner. Men i krigen som fulgte tok Israel kontroll over Vest-Jerusalem, mens den østlige og historisk viktige gamlebyen forble under kontroll av Jordan. Gjennom seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel også Øst-Jerusalem, og fikk dermed kontroll over hele byen. I 1980 erklærte så Israel Jerusalem som sin hovedstad, men sikkerhetsrådet i FN svarte med å fordømme anneksjonen av Øst-Jerusalem og erklærte dette som brudd på internasjonal lov. Ingen land har i dag ambassade i Jerusalem.

Donald Trumps erklæring er dermed i strid med internasjonal lov, slik både USA og FN så det i 1980. Kongressen i USA vedtok riktignok i 1995 å flytte ambassaden til Jerusalem, men ingen president har gjort noe med det, før nå.

Hans motkandidat i presidentvalget, Hillary Clinton, erklærte riktignok i 1999 at «Jerusalem er Israels evige og udelelige hovedstad.» Så det er vel grunn til å anta at hennes politikk ikke ville ha vært så veldig mye forskjellig fra Trumps på dette punktet.

Brannfakkel

Trump hadde naturligvis ikke rådført seg med sine allierte, les vasaller, før han gikk ut med sin erklæring. Det tar de ille opp, og for en gangs skyld sier de det også. En del av dem har krevd hastemøte om saka i FNs sikkerhetsråd. EUs utenrikssjef, Federica Mogherini, sier at «vedtaket vil undergrave fredsprosessen», hva nå det måtte være for noe.

Tysklands utenriksminister, Sigmar Gabriel, sier at vedtaket «skjerper konflikten» og kan «skape en veldig farlig utvikling».

FNs generalsekretær Antonio Guterres advarer mot «ensidige handlinger som kan undergrave to-statsløsningen». (Hva nå det måtte være.)

I regionen har statslederne forutsigbart tatt avstand fra vedtaket. Det gjelder Egypts president Abdel al-Sisi og Jordans kong Abdullah 2. Det gjelder også USAs og Israels allierte kong Salman i Saudi-Arabia, som sier at vedtaket «vil skade fredsforhandlingene og øke spenningen i regionen». Han sier også at vedtaket vil ildne til sinne blant muslimer over hele verden. Irans leder Ali Khamenei sier at USA fattet sitt vedtak på grunn av «innkompetanse og feilaktig politikk». Syrias utenriksminister sier at vedtaket er «en kulminasjon av forbrytelsene med å erobre palestinsk land og fordrive palestinerne.»

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan truet med å bryte de diplomatiske forbindelsene med Israel og erklærte Israel som «ei rød linje for muslimer» og oppfordret innstendig USA til ikke å ta dette skrittet.

Som diplomatisk trekk må man altså si at Trumps erklæring var en suksess, hvis hensikten var å splitte sine venner og forene dem med sine fiender. I Israel og i Israel-lobbyen i USA er det naturligvis jubel og glede. Men her har Trump altså lykkes i å komme på kant med sine NATO-allierte og har sørget for at sunnier og sjiaer er forente i sine fordømmelser av USA. Trump får neppe tilnavnet silkefot for dette, men der lå han vel ikke så godt an på forhånd.

I Midt-Østen har Trumps utspill sørget for at bitre fiender som Iran og Syria på den ene sida og Saudi-Arabia på den andre nå retorisk står på samme side. Israel og krigslobbyen i USA jobber overtid for å samle troppene til en krig mot Iran. Sjøl om de jubler over vedtaket, kan det ikke ha bidratt til å styrke samholdet i den alliansen de prøver å skape.

Avdekker hykleri

Samtidig avdekker både vedtaket og reaksjonene det internasjonale hykleriet overfor Palestina og Israel. Sannheten er at det finnes ingen fredsprosess. Israel driver en lavintensiv krig mot palestinerne hver eneste dag uten at «det internasjonale samfunnet» reagerer. Israels behandling av palestinerne er mye verre enn enn det sørafrikanske apatheidregimets behandling av svarte afrikanere.

De arabiske statslederne snakker om sin støtte til paletinerne ved høytidelige anledninger, men de allierer seg med Israel for alle praktiske formål. De gir fullstendig f… i palestinerne, unntatt når de kan bruke dem som politisk redskap. Det samme gjelder jo europeiske ledere. Deres erklæringer om fredsprosess og to-statsløsning er fullstendig hule. De godtar Israels okkupasjon, deres atomvåpen og deres aggresjonspolitikk, men bruker palestinernes skjebne til å gi seg sjøl et slags humanistisk image.

Det korrupte plaestinske lederskapet står heller ikke for noen frigjøringspolitikk for palestinerne. De har fullstendig underkastet seg imperialismen og Israels forgodtbefinnende.

Det finnes ingen «to-statsløsning». Den har Israel skutt i stykker for lenge siden. Palestinerne er sperret inne av piggtråd og murer og krenkes hver enste dag. Det som liksom skulle danne grunnlaget for en palestinsk stat er ynkelige bantustans uten noen som helst forutsetninger for å dane grunnlaget for noen stat. Den såkalte Oslo-avtalen ble for palestinerne veien inn i en permanent underordning under imperialismen og de sionistiske lederne i Israel.

Dessverre opprettholdes illusjonen om at det finnes noen to-statsløsning. Hadde palestinerne erklært nederlag og sagt at de gir opp en totatsløsning, og i stedet forlangt fulle statsborgerlige rettigheter i én stat, ville spillet ha raknet og hykleriet ville ha blitt avslørt som den svindelen det er.

Forrige artikkelVG og den ”faktiske” roturen
Neste artikkelMartin Schulz (SPD) krever Europas forente stater
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).