Tre selskaper eier de største korporasjonene i USA

0

Etter finanskrisa har eierskapet til de største korporasjonene, de største selskapene, i USA, endret seg dramatisk. Det er nå tre såkalte indeksfond som er de største eierne i 40% av alle børsnoterte selskaper i USA. På Standard&Poors indeks er disse tre fondene største eier i 90% av selskapene, inkludert selskaper som Apple, Microsoft, ExxonMobil, General Electric og Coca-Cola. Lesere av steigan.no vet allerede en del om dette, men nå er dette også tema for forskning.

«The Big Three»

Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.

Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Dette er såkalt passive formuesforvaltere. Det betyr at de ikke på samme måte som aktive fond prøver å slå markedet, men heller å følge det. De tar derfor et mye mindre gebyr fra investorene og siden finanskrisa i 2008 har det vært en flom av investorpenger fra aktive fond til indeksfond. Indeksfondene har fått en kapitaltilførsel på 1400 milliarder dollar etter 2008 ifølge  2017 Investment Factbook.

Bare i første kvartal 2017 fikk de en tilførsel på 200 milliarder dollar, noe som slår alle tidligere rekorder. De tre fondene som kommer ut som vinnere er BlackRock, Vanguard og State Street , de såkalte Big Three.

Tilsammen har disse tre nesten 11.000 milliarder dollar til forvaltning. Forskerne har kartlagt eierskapet til Big Three og påvist at hvis man ser på dem samlet er de største eier i 40% av alle børsnoterte selskaper. Dette har de gjort i et prosjekt som kalles CORPNET, og som har som mål å kartlegge de globale korporasjonene. Prosjektet styres fra universitetet i Amsterdam.

De har også studert S&P 500-indeksen, som er en indeks over de 500 største selskapene i USA, og der er konsentrasjonen enda mer ekstrem. Samlet sett er Big Three største eier i 90% av disse selskapene. 

Ledelsen i BlackRock har argumentert med at de ikke «eier» de aksjene de forvalter. Men det er et teknisk argument som forskerne ikke aksepterer. Faktum er at indeksfondene stemmer på generalforsamlingene i de selskpene der de har eierinteresser som om de skulle være eiere. Toppsjefen for Vanguard, William McNabb, har også sagt tydelig fra om dette:

“In the past, some have mistakenly assumed that our predominantly passive management style suggests a passive attitude with respect to corporate governance. Nothing could be further from the truth.”

De tre forskerne har studerte fondenes stemmegivning og avdekket hvor aktive de faktisk er. De har en koordinert og sentralisert stemmestrategi og utøver dermed eierskapskontroll.

Påstanden om at disse fondene er så passive, blir også motsagt av andre forhold, slik som da sjefen for BlackRock, Larry Fink, forut for valget i USA gjorde det klart at han ønsket å ta over finansdeparatementet i landet dersom Hillary Clinton vant valget.

Nettmagasinet The Intercept skrev at Larry Fink hadde samlet en veritabel skyggeregjering av tidligere ansatte i finansdepartementet i selskapet sitt. Han hadde lenge ønsket å bli finansminister, og han så en seier for Hillary Clinton som nøkkelen til å få ønsket oppfylt.

Han klargjorde også hvilken stab han vil ha tatt med seg inn i finansdepartementet hvis han skulle ha blitt oppnevnt av Clinton, skrev The Intercept. Dette er ikke et typisk tegn på et passiv eierskap. Les også denne analysen.

I løpet av særlig det siste tiåret er eierkonsentrasjonen i USAs store selskaper blitt enda mer konsentrert og monopolisert til en håndfull store selskaper. For luftfarten gjelder det American Airlines, Delta, og United Continental. For bankene dreier det seg om JPMorgan Chase, Wells Fargo, Bank of America og Citigroup. Big Three er samlet sett største eier i disse selskapene, og de har knapt nok noen konkurrenter. Dessuten eier også disse fondene hverandre. Vanguard og BlackRock er for eksempel store aksjonærer i State Street.

Andre analyser sier at et fond som BlackRock i realiteten indirekte kontrollerer langt mer kapital enn det de formelt forvalter. Selskapet forvalter direkte 4.500 milliarder dollar. Det vil si ca. fem norske oljefond eller mer enn bruttonasjonalproduktet til både Japan og Tyskland. Det forvalter indirekte 15.000 milliarder dollar. Det er bare Kinas og USAs BNP som er større. Det bør også noteres at Oljefondet er nest største eier i BlackRock, men lite tyder på at Oljefondet styrer dem. Det er heller slik at oljemilliardene er stilt til investorenes disposisjon.

Bekrefter analyse

De tre forskerne har naturligvis hatt adgang til helt andre bakgrunnsdata enn det jeg har hatt og de har helt andre dataverktøy til å analysere de store tallmengdene det er snakk om. Men det er svært interessant at de er kommet fram til nøyaktig samme analyse som jeg tidligere har lagt fram. Se for eksempel disse artiklene: Makt – Between A BlackRock and a Hard Place,  Hvem eier IT-gigantene og Masters of The Universe.

Denne ekstreme kapitalkonsentrasjonen må være uten tidligere sidestykke, og hva den vil bety i det lange løp gjenstår å se. Forskerne har heller ikke studert hvordan det har seg med kontrollen av Big Three, men skritt for skritt vil det også bli mulig å få en større innsikt i det. Det er opplagt at når disse selskapene har fått lov å stige til himmels slik de har  gjort, så er det fordi de største magnatene og de rikeste familiedynastiene har villet det slik.

(Denne artikkelen ble opprinnelig utgitt her 15. mai 2017.)

Forrige artikkelNår kunstig intelligens tar over kapitalforvaltninga
Neste artikkelKrigsforbrytelse: Islamistgruppe drepte 15 FN-soldater i Kongo
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).