oss 100 kroner!
Arbeiderpartiet var en gang «ørnen blant partiene», som Jens Arup Seip sa. Den moderne norske kapitalismen, slik den ble utviklet etter 1945 kan ikke forstås hvis man ikke ser på Arbeiderpartiets rolle. Ap var styringspartiet. Etter å ha nedkjempet kommunistene hadde Ap full kontroll over fagbevegelsen og var et masseparti med forankring på arbeidsplassene, samtidig som det la føringene for en nærmest planmessig utvikling av norsk kapitalisme.
Det er lenge siden nå. Den siste store sosiale reformen til Arbeiderpartiet var arbeidsmiljøloven i 1977. Kort etter begynte den sosiale nedbygginga, først gjennom gravlegginga av den sosiale boligbygginga i samspill med Høyre, og gjennom EØS-avtalen har AP gitt kapitalen et verktøy der arbeiderfiendtlige «reformer» kan drives gjennom som om de var naturlover. Nøkkelpersonene i denne prosessen har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre.
Klassepartiet erstattes med konsulentpartiet
Ap var et klasseparti, riktignok et borgerliggjort og sosialdemokratisk klasseparti, men et parti knyttet til og preget av arbeiderklassen. Men den epoken er over. Høyremannen Jonas Gahr Støre er ikke årsaken til at det er blitt slik, men han er symbolet på overgangen fra klasseparti til eliteparti, eller kanskje heller et konsulentparti. Partiet er blitt markedsliberalistisk, og da er det ikke noe rart at det velger en markedsliberalist som leder. I stedet for å bygge landet i fellesskap og samhold, som det het den gangen, har Ap kjørt lagtempo med Høyre for å privatisere bærebjelkene i den sosialdemokratiske «norske modellen».
«Noen har snakket sammen»
Krisa i Arbeiderpartiets ledelse som er blitt synlig gjennom Giske-saka, synliggjør en del av de indre mekanismene i partiet. Og det som tyter ut, er ikke vakkert. Nå må man ha fulgt dårlig med hvis man tror at brutale maktkamper og rå utstøting er noe nytt i Ap. «Jeg skal knekke deg som ei lus,» sa CIA-informanten Haakon Lie til Einar Gerhardsen. Og det å knekke sine interne motstandere ved bruk av de metodene som var tilgjengelige, har vært en del av Aps væremåte. «Noen har snakket sammen,» het det når de mektige hadde tatt en beslutning på kammerset. Og de som ble rammet av maktbruken, ble gjerne merket for livet.
Dette kunne fungere så lenge Ap-ledelsen hadde himmelens mandat, som man sier i Kina, så lenge de leverte varene. Folk glemmer sånt fort hvis de opplever at velstanden øker.
Men reformenes tid er for lengst over
Men Ap har vendt ryggen til arbeiderklassen. Støre må nærmest ha med tolk hvis han skal snakke med fagforeningsfolk «på gølvet». I resten av Europa sluttet «gullalderen» på begynnelsen av 1970-tallet. I Norge har Ap fått en galgenfrist gjennom oljeøkonomien. Oljemilliarder kunne smøre systemet og holde velstanden oppe lengre enn i våre naboland. Ap kunne også skaffe seg støtte i kulturlivet og i bistandorganisasjonene gjennom å dele ut statlige milliarder. Men under overflaten fortsatte demonteringa av velferdsstaten. EØS-avtalen har vært og er fagforeningsknusing på steroider. I ly av denne avtalen er det organiserte arbeidslivet, som var en del av den sosialdemokratiske merkevaren, langt på vei blitt knust. Vi har fått reine slavekontrakter og vidåpne muligheter for økonomisk kriminalitet og grov utnytting av migrantarbeidere. Og dette er ikke minst Aps verk. Partiet har sviktet grunnfjellet sitt, og det vet grunnfjellet. Ap har sviktet sine kjernevelgere til fordel for internasjonal finanskapital, og konsekvensene merkes allerede.
Det framgår av tall fra regjeringa at timelønnskostnadene i industrien har falt markant i Norge fra 2011 og at BNP per innbygger også har falt de siste årene. Våre naboland har opplevd dette lenge. Nå er det vår tur, og det blir særlig arbeiderklassen som må betale. Til dette har Ap ikke noe annet svar enn de andre globalistpartiene. EØS er helligere enn Bibelen og globaliseringa er det forbudt å kritisere. Ap er blitt et nyliberalt parti som de andre.
Veien mot undergangen?
Arbeiderpartiets søsterpartier i Europa sprekker som såpebobler. Greske PASOK gikk fra rundt 40% av stemmene til rundt 6-7%, og slik er det gått med mange andre av de partiene som var nærmest statsbærende partier. Franske Parti Socialiste døde for egen hånd ved valgene i fjor, og det tyske sosialdemokratiske partiet, sjølve bærebjelken i den sosialdemokratiske internasjonale er i ferd med å miste grepet. Partiet ligger nå under 20% i målingene og har problemer med å definere seg sjøl.
De sosialdemokratiske partienes kollaps er tema i mange diskusjoner i Europa for tida, og en gjennomgående forklaring er at disse partiene har gått fra å være sosialdemokratiske partier med en forankring i arbeiderklassen til å bli nyliberale partier som er svært lik sine borgerlige konkurrenter. Sosialdemokratene har sagt farvel til arbeiderklassen og styres av den samme typen konsulenter, rådgivere og karrierepolitikere som sine konkurrenter.
Rosene visner i Europa, skrev Aftenpostens Europa-korrepondent Øystein Kløvstad Lamberg i en kommentar til valget i Nederland. Det samme kunne vært skrevet etter valget i Frankrike der Sosialistpartiet nærmest ble utradert med sine 7,4%. Greske PASOK har 6,3%.
I mai 2017 svarte 55,1 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Arbeiderpartiet. I løpet av valgkampen forsvant nesten 17 prosentpoeng. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent av medlemmene i LO-forbund som stemte på Arbeiderpartiet.
Det er mest sannsynlig at Ap også vil gå den veien som søsterpartiene deres har gått. Krisa i Ap-ledelsen viser at det ikke går noen vei tilbake til det hardhendte, men vellykte styringspartiet. Ap har hatt en viss suksess med å omdefinere seg fra arbeiderparti til parti for kvinner i utdanningsyrkene. Men det er ikke veldig mye igjen av den tilliten etter desember 2017. Ap har ingen reformer eller prosjekter å tilby som kan få velgerne deres til å tilgi skittentøyet. Og partiet har ingen ledere som kan gjenreise tilliten i arbeiderklassen. Det handler ikke bare om personlige egenskaper. Det handler først og fremst om politikk. Og det er lenge siden Ap hadde en politikk som arbeiderklassen kunne kjenne seg hjemme i.
