Terroren i Egypt og USAs tapte krig i Syria

0

305 mennesker skal ha blitt drept da islamistiske terrorister gjennomførte et angrep på Bir al-Abed-moskeen på Sinaihalvøya i Egypt. Angrepet be gjennomført som en militæraksjon der terrorister på pickuper fyrte løs mot dem som var kommet for å be og så da ambulansene kom, skjøt de også mot dem. Dette er det største terrorangrepet i Egypt i nyere tid og det skjedde i en region der IS står sterkt. IS er i ferd med å bli utslettet i Irak og Syria, er Bir al-Abed et varsel om den neste fasen i krigen deres? USA hjalp IS-kadre å flykte fra Raqqa. De er kampherdede, profesjonelle krigere. De kan omgruppere seg og gjennomføre aksjoner som den i Sinai.

USAs tapte krig i Syria

Krigen i Syria har snart vart i sju år, altså lenger enn annen verdenskrig, og den har vært en slags «verdenskrig» siden leiekrigere fra over 100 land har deltatt og siden USA-koalisjonen som har kjempet mot Syria har bestått av over 60 land. USA og oljediktaturene investerte tungt i denne intervensjonskrigen og har påført Syria enorme skader og lidelser. Men nå er det åpenbart at de har tapt. Som Patrick Lawrence, utenrikskommentator i den venstreliberale USA-avisa Salon skriver:

American policy totally failed in Syria — let’s be thankful
Washington has lost in Syria. This is what the Times was mumbling about after Assad and Putin met. U.S. alliances with some of the world’s most reactionary despots may become a thing of the past. Its regime-change habit has been effectively challenged.

Lawrence finner grunn til å juble over Washingtons nederlag i Syria, og han har rett. Men om det betyr at USA og oljediktaturene gir opp regimeendringskriger, er en annen sak. Blant taperne er også Israel og Saudi-Arabia, som gjennom denne krigen har kommet ut av skapet som nære allierte, og som på ingen måte har gitt seg. Men de har mislykkes i å trekke USA direkte inn i en større krig mot Iran.

USAs nederlag er nesten komplett. Det gjenstår mye tautrekking, og USA har fortsatt ulovlige militære styrker i Syria i et forsøk på å få være med på å bestemme over Syrias framtid. Men USA må bare se på at det er Russlands president Vladimir Putin som sitter i førersetet og styrer fredsforhandlingene.

Fra USAs side har Syria-krigen vært et forsøk på å føre krig på avstand via allierte og ved hjelp av fremmedlegioner av jihadister. Konseptet ble prøvd ut allerede i Afghanistan og delvis også i krigene i det tidligere Jugoslavia, men aldri så omfattende som i Syria. Som propagandakrig har den vært ganske vellykket, siden USA lyktes i å framstille krigen som et «opprør», og i enkelte venstresekter en «revolusjon» mot «diktatoren i Damaskus». Men militært er nederlaget et faktum.

Kostnadene er det folket i Syria som har båret og fortsatt bærer. Krigen har kostet omkring 400.000 mennesker livet og har drevet over 5 millioner mennesker på flukt fra landet. Det å ødelegge så mye infrastruktur som mulig og drive millioner på flukt, ser ut til å ha vært en viktig del av den militre strategien. Syria skulle tømmes for folk, og ikke minst for kompetente folk og nøkkelpersonell.

Middle East Eye skriver at krigen har redusert Syria BNP fra 60 milliarder dollar i 2010 til 15 milliarder dollar i 2016. Dette bygger på tall fra Verdensbanken. En reduksjon av BNP på 75% er en uhyrlig katastrofe med enhver målestokk, og det skal bli forferdelig vanskelig for Syria å reise seg igjen etter denne krigen, særlig fordi de skyldige, deriblant Norge, nekter å hjelpe til. Men Syria har klart å overleve som sjølstendig stat og ser ut til å kunne hindre den oppsplittinga av staten som USA, Israel med flere har ønsket å få til. Det er ingen liten bragd i seg sjøl, og den skyldes ikke minst at Russland intervenerte på ønske fra Syria i 2015.

Russlands nye rolle

President Putin må ha hatt illusjoner om at det var mulig å snakke fornuft med Vesten, og Russland og Kina gjorde utvilsomt en alvorlig tabbe da de lot USA få en resolusjon i Sikkerhetsrådet i 2011 som ga en åpning for den katastrofale ødeleggelsen i Libya, der Norge var i første rekke blant forbryterne. Det var da også fra Libya en god del av jihadistene og en god del av deres våpen ble fraktet til Syria, via Sinai, for å føre krigen videre der.

Når innså Putin denne feilen? Det blir gjetning, men om han fortsatt skulle ha vært i tvil, ble Maidan i Ukraina og statskuppet der 22. februar 2014 det definitive vannskillet. Hadde USA lykkes i å drive ut Russland fra Krim og tatt over militærbasene der, hadde en krig mot Russland vært svært nær.

At Vesten i sin russofobi har gått så langt som til å innsette det naziinfiserte og gjennomkorrupte regimet i Kiev sier litt om hvor langt disse «demokratiets forkjempere» er villige til å gå. Og støtten til jihadistene i Syria har vist det enda tydeligere. Fra da av har Russland klart å vri seg ut av det som kunne ha blitt et strupetak til å bli den stormakta som inviterer til fredsforhandlinger og får parter til å møtes for få avsluttet krigen i Syria og samtidig definere Midtøsten på nytt.

Men det er ikke over

Washingtons nederlag i Syria er vel verdt en feiring. Men ingen skal ha illusjoner om at det betyr slutten på terrorismen eller intervensjonskrigene. IS ble skapt av Saudi-Arabia i full forståelse med USA. Våpen som CIA og Pentagon smuglet ved hjelp av østeuroeiske kriminelle nettverk og finensiert av oljepenger fra Gulfen, havnet hos IS og al-Qaida, og dette var Washington naturligvis fullstendig klar over. Uten denne støtten hadde jihadistene tapt for lenge siden. Når USA så hjleper IS-kadre i å flykte fra Raqqa er man med på å forberede neste fase i «den lange krigen». Det såkalte Kalifatet til IS er ikke mer, men IS kan mutere til en annen form. IS-cellene kan, som amdre kreftceller, gjennomføre en metastase, og oppstå andre steder. IS er ikke så mye en organisasjon som en franchise, som den israelske avisa Haaretz treffende skriver.

Vi vet ikke om det var krigere fra den tapte krigen i Syria som gjennomførte terroraksjonen ved Bir al-Abed, men det kan godt ha vært det.JIhadistgruppa Ansar Beit al-Maqdis, som har ført krig mot Egypt på Sinai-halvøya i noen år, erklærte seg i 2014 som en filial av IS. De har apparatet og med tilskudd av Syria-veteraner kan de ha sett seg i stand til å trappe opp.

Og hvis det var slik, kan det innevarsle den nye fasen i IS-prosjektet. Det at terrorsponsor nummer én i verden, Saudi-Arabia, har samlet sitt islam-NATO og erklært sin «globale krig mot terrorismen» betyr ikke noe annet enn at hodekapperne i Riyadh vil fortsette å støtte terrorisme over hele verden.

Israel har i denne omgangen også tapt i Syria, men Israels militære stabssjef, general Gadi Eisenkot, har nylig sagt at Israel og Saudi-Arabia er klare til å samarbeide for å bekjempe Iran.

Etter at George W. Bush erklærte «krigen mot terror» i 2001 har USA ført sammenhengende krig i seksten år. Supermakta har ikke klart å vinne en eneste av disse krigene, men det later ikke til å stoppe det militær-industrielle komplekset i Washington. De gjør enorme profitter på krigen, og deres strategiske vurderinger er at USA har kort tid på seg hvis landet skal redde sitt hegemoni.

Forrige artikkelRøkkes raid mot Norske Skog
Neste artikkelHindre Ap å dra LO med seg ned!
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).