oss 100 kroner!
Av Robert Fisk.
Han forventet helt klart ikke det som skjedde med ham. Faktisk hadde Hariri planlagt møter i Beirut den påfølgende mandagen – med IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken og en serie diskusjoner om forbedring av vannkvalitet; ikke akkurat handlingene til en mann som hadde planer om å trekke seg fra statsministerembetet.
Da Saad Hariris jetfly landet i Riyadh om kvelden 3. november, var det første han så en gruppe saudiske politimenn som omringet flyet. Da de kom om bord, konfiskerte de mobiltelefonen hans samt mobiltelefonene til livvaktene. På den måten ble Libanons statsminister brakt til taushet.
Denne artikkelen av Robert Fisk ble først publisert i The Independent. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.
Det var et dramatisk øyeblikk i rene såpeopera-stil som utspilte seg i Saudi-Arabia sist uke: 11 prinser i husarrest – inkludert den umåtelig rike Alwaleed bin Talal – sammen med fire ministre og massevis av andre tidligere regjerings-lakeier. For ikke å glemme frysingen av opp til 1700 bankkontoer. Kronprins Mohamed bin Salmans «De lange knivers natt» begynte faktisk om natten, bare timer etter Hariris ankomst i Riyadh. Så hva i all verden holder kronprinsen på med?
For å si det rett ut, han klorer ned alle sine rivaler og – det frykter libaneserne – forsøker å ødelegge regjeringen i Beirut, tvinge shia-muslimske Hizbollah ut av regjeringen og starte opp igjen en borgerkrig i Libanon. Det kommer ikke til å virke, for libaneserne er – om ikke like rike – mye smartere enn saudierne. Alle politiske grupperinger i landet, inkludert Hizbollah, krever bare én ting: Hariri må komme tilbake. Når det gjelder Saudi-Arabia, de som sa at den arabiske revolusjonen en dag ville nå Riyadh – ikke gjennom et opprør fra minoritetsgruppen av shia-muslimer, men gjennom en krig innenfor den sunni-wahhabist-muslimske kongelige familie – betrakter siste ukes begivenheter i både sjokk og ærefrykt.
Men tilbake til Hariri. Fredag 3. november var han i et regjeringsmøte i Beirut. Så mottok han en telefon, der han blir bedt om å besøke kong Salman av Saudi-Arabia. Hariri, som i likhet med sin snikmyrdede far, Rafiq, har både saudisk og libanenisk statsborgerskap, dro avgårde umiddelbart. Du sier ikke nei til en konge, selv om du har sett ham bare noen få dager tidligere, slik Hariri hadde. Og spesielt ikke når kongeriket skylder Hariris «Oger»-selskap så mye som 9 milliarder dollar, for slik er de alminnelige ryktene om tilstandene i det vil nå kaller «et pengelens Saudi-Arabia».
Men mer ekstraordinære ting skulle skje. Ut av det blå og til fullstendig sjokk for libanesiske ministre, erklærte Hariri, mens han leste fra en skrevet tekst, annonsert lørdag på den arabiske TV-kanalen – lesere kan gjette hvilket kongedømme i Golfen som eier det – at han gikk av som statsminister i Libanon. Det forelå trusler mot hans liv, sa han – selv om dette var nytt for sikkerhetstjenestene i Beirut – og Hizbollah måtte bli avvæpnet og uansett hvor Iran blandet seg inn i Midtøsten var det kaos. Rent bortsett fra det faktum at Hizbollah ikke kan bli avvæpnet uten en ny borgerkrig – forventes den libanesiske hæren å angripe dem når shia-muslimene er den største minoritetsgruppen i landet (mange av dem er i hæren)? Dette var ikke ord Hariri noen sinne hadde brukt tidligere. Med andre ord, de var ikke skrevet av ham. Som en som kjenner ham godt sa denne uken, «det var ikke han som snakket». Med andre ord, saudierne hadde beordret Libanons statsminister til å fratre sin stilling og å lese opp sin egen avgang høyt fra Riyadh.
Jeg burde selvsagt legge til at Hariris kone og familie er i Riyadh, så selv om han dro tilbake til Beirut, ville det være gisler igjen. Følgelig, etter en uke med denne uhyrlige, politiske skandalen, er det til og med snakk i Beirut om å spørre Saad Hariris eldre bror Bahaa om å overta hans plass i regjeringen. Men hva med Saad selv? Folk har nådd ham på telefon i hans hjem i Riyadh, men han sier bare noen få ord. «Han sier «Jeg kommer tilbake» eller «Jeg har det bra», det er alt, bare disse ordene, noe som er veldig ulikt ham,» sier en som burde vite. Og hvis Hariri faktisk skulle komme tilbake? Ville han hevde at avgangen var blitt tvunget på ham? Tør saudierne risikere dette?
Han forventet helt klart ikke det som skjedde med ham. Faktisk hadde Hariri planlagt møter i Beirut den påfølgende mandagen – med IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken og en serie diskusjoner om forbedring av vannkvalitet; ikke akkurat handlingene til en mann som hadde planer om å trekke seg fra statsministerembetet. Ordene han leste høyt er imidlertid fullstendig på linje med talene til kronprins Mohamed bin Salman og til den gale presidenten i USA, som snakker om Iran med det samme raseriet, og det gjør også USAs forsvarsminister.
Den virkelige historien er selvsagt det som foregår innad i Saudi-Arabia, for kronprinsen har for alltid brutt med det store kompromisset som finnes i kongedømmet: mellom den kongelige familien og presteskapet, og mellom stammene. Dette var alltid fundamentet som landet sto eller falt på. Og Mohamed bin Salman har nå brukket dette fra hverandre. Han tilintetgjør fiendene sine – det skulle være unødvendig å nevne at arrestasjonene visstnok er del av en «anti-korrupsjonsjakt», en metode arabiske diktatorer alltid har brukt når de ødelegger sine politiske motstandere.
Det vil ikke komme noen klager fra Washington eller London, hvis begjær etter en andel i oppdelingen av saudiske Aramco (enda en av kronprinsens prosjekter) vil kvele enhver tanke om protest eller advarsel. Og gitt den glattfriserte rapporteringen fra kronprinsens siste taler i New York Times, har jeg mine mistanker om at selv dette gamle journalistiske organet vil være tilsvarende ubekymret over det saudiske statskuppet. For det er hva det er. Han fjernet innenriksministeren tidligere dette året og nå fjerner Mohamed bin Salman sine motstanderes finansielle makt.
Men nådeløse menn kan også være ydmyke. Hariri fikk lov til å møte kongen – som han opprinnelig trodde var årsaken til at han dro til Riyadh – og besøkte til og med kronprinsen i De forente arabiske emirater denne uka, en nasjon alliert med saudierne, som ville forhindret at han hoppet på et fly til Beirut. Men hvorfor i all verden skulle Hariri ønske å reise til Emiratene? For å bevise at han fortsatt er fri til å reise når han ikke en gang kan dra tilbake til landet han er ment å styre?
Libanon er alltid inne i den største krisen siden den forrige største krisen. Men den gangen er det alvor.
