Putin blokkerer Tyrkias stormaktsambisjoner i Syria

0

Den tyrkiske presidenten Recep Taiyyp Erdoğan har hatt store drømmer om å gjenskape deler av det osmanske riket gjennom å sikre seg kontroll over deler av Syria. Dette er en av grunnene til at Tyrkia har vært en av de viktigste støttespillerne til jihadistene i Syria. Det har også kommet fram at Erdoğans egen familie har vært blant de store profitørene på oljehandelen med IS.

Men den vellykte russiske intervensjonen i Syria og de store nederlagene som jihadistene har lidd det siste året har tvunget Ankara til å endre sine planer.

President Vladimir Putin og utenriksminister Sergeij Lavrov har gjennom sitt diplomati bundet Tyrkia til den såkalte Astana-prosessen og sørget for at Tyrkia sammen med Iran er en av garantimaktene for denne fredsprosessen.

Erdoğan har tidligere sluttet seg til den politiske linja til den vestlig-arabiske alliansen om at ”Assad må gå”. Det har han nå gitt opp. Han har også gitt opp å skape en tyrkisk enklave i Nord-Syria.

Erdogan og Putin etter møtet i Sochi. Utenriksminister Sergeij Lavrov i forgrunnen.

På et fire timer langt møte i Sochi 13. november 2017 ble presidentene Putin og Erdoğan enige om å ”samarbeide om å løse konflikten i Syria”.

Ifølge RT.com sa den russiske presidenten:

«Jeg merker meg med tilfredshet at vårt felles arbeid med Tyrkia og Iran som garantister for Astana-prosessen fortsetter å gi konkrete resultater. Voldsnivået har absolutt blitt redusert og det er skapt gunstige forhold for å fremme inter-syrisk dialog under FNs regi.»

I virkeligheten har Russland plassert Tyrkia i en situasjon der landet ikke har noe annet valg, bemerker DWN.

Putin og Trump ble nylig enige om å ”samarbeide om å avslutte krigen i Syria”.

Hvor mye verdt en slik avtale er, står det igjen å se, men det betyr i det minste at USA har innsett at den krigsstrategien de hadde har lidd nederlag. Det gir lite manøvreringsrom for president Erdoğan.

Tyrkias militære rolle i Syria blir nå redusert til å bekjempe jihadistene i Idlib med støtte fra russiske bombefly. Angrepene rettes mot den såkalte Hayat Tahrir al-Sham (HTS), som er en videreføring av al-Nusra, som igjen er al-Qaida i Syria.

På møtet i Sochi ble Putin og Erdoğan enige om å samarbeide om «å sikre normalisering av situasjonen i Syria, i første rekke gjennom å fremme en politisk løsning og å bistå syrerne med gjenoppbygging etter krigen».

Et ledd i den russiske strategien har vært å selge de avansert S-400 missilene til Tyrkia, noe som setter landet i stand til å forsvare egne grenser. Noe slikt missilsystem har ikke Tyrkia fått adgang til gjennom NATO.

De russiske motreaksjonene mot de vestlige sanksjonene har rammet det tyrkiske landbruket hardt. Som et ledd i den diplomatiske offensiven overfor Tyrkia har Putin lovt Erdoğan en gradvis oppheving av de russiske importrestriksjonene.

Det private etterretningsinstituttet Stratfor skriver at Tyrkias endrede posisjon de siste 18 månedene kan forklares ut fra tre faktorer:

The first is the dawning realization in Ankara that the rebels it supported were on the losing end of a conflict with Iran- and Russia-backed loyalist forces. …

The second factor was the growing power of independently minded rebel groups such as Hayat Tahrir al-Sham in northern Syria, particularly in Idlib province.

Dette har redusert de pro-tyrkiske gruppenes posisjon og dermed også Tyrkias innflytelse.

Finally, and most important, Turkey has consistently prioritized its goal of undermining and pushing back against Kurdish empowerment in Syria over its desire for regime change in Damascus.

USAs støtte til kurderne i Syria har altså tvunget Tyrkia til å bytte side. Og dette er bare to år etter at Tyrkia og Russland var på randen av krig etter den tyrkiske nedskytinga av et russisk kampfly over Nord-Syria.

Krigen er ikke over, men den alliansen som har ført en ikke-erklært og ulovlig intervensjonskrig mot Syria siden 2011, har tapt, og Syria ser ut til å ville overleve som en intakt og sjølstendig stat. IS er nesten fullstendig nedkjempet og når også al-Nusra blir slått, vil det bli mulig for Syria å starte gjenoppbygging for alvor, og da med støtte fra Russland og Kina.

Israel og Saudi-Arabia leker riktignok med tanken om å trekke USA inn i en ny krig via Libanon og med Iran som mål, men forutsetningene for en slik krig er blitt svekket av jihadistenes strategiske nederlag i Syria og Russlands og Irans markante nærvær.

Forrige artikkelOverraskende kollaps i torskestammen utenfor Alaska
Neste artikkelL’ultima verità – Den slutliga sanningen?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).