Ny Afghanistan-strategi

1. november 2017

Av Arnljot Ask.

Forslag til statsbudsjett for 2018 setter av flere hundre millioner til å forlenge Norges deltakelse i krigen i Afghanistan. Regjeringen syns heller ikke det er nok med å forlenge oppholdet for de 50 spesialsoldatene som har vært der siden ISAF ble avslutta for snart tre år siden. Nå skal antallet plusses på med 10 nye fra nyttåret av, som Trump og Stoltenberg ber om.

Dette til tross for at regjeringens eget utvalg, Godal-utvalget, sommeren 2016 konkluderte med at hovedmålene som berørte utviklingen i Afghanistan ikke ble oppnådd. Snarere at strategien som var valgt forverret forholdene der. Krigslysten er heller ikke dempet av at Godal sjøl, og flere andre utvalgsmedlemmer, har advart mot å fortsette med å prøve å få til en militær løsning.

Begrunnelsen for regjeringens, og APs, standhaftighet finner vi nok også i Godal-utvalgets evaluering. Når de peker på at det første og viktigste hovedmålet var allianseforpliktelsen overfor USA. I tillegg kommer så at terrorkrigen, som NATO spissa sin nye strategi mot på Washington toppmøtet i 1999, har fått innpass i opinionen. Den har bidratt til å legitimere også kriger som avler nettopp terrorisme. Med et unntak for vinteren/våren 2003, har også partier som tidligere var motstandere av slike kriger også fulgt med på krigstoktene.

Kan erfaringene vi nå har fått, sammen med den politiske uroen som også hjemsøker vår del av verden, åpne muligheten for en ny norsk Afghanistanpolitikk? Som kan gjøre seg gjeldende ved behandlingen av fornya krigsbevilgninger nå under budsjettbehandlinga? Når det nå, vel for første gang, blir reist forslag om å nulle ut militærinnsatsen i Afghanistan? SV og forhåpentligvis MDG og flere bør kunne bli med Rødt i å få en debatt rundt dette.

Krigen mot terror

Det å bidra til at Afghanistan ikke lengre skulle være «arnested for internasjonal terrorisme», var den 2.målsettingen Godal-utvalget pekte på som begrunnelse for at Norge gikk med i krigen.

Rapporten fra 2016 gir et for positivt syn her. Riktignok ble al Qaida-baser ødelagt og bin Laden jaget ut, men videreføringen av krigen mot Taliban har ført til at ikke bare Taliban har gjenvunnet sin innflytelse, men også at IS nå er betydelig tilstede i Afghanistan. Det siste året har IS stått bak flere store aksjoner i Kabul med tilsammen over 100 døde .(New York Times 23.8.2017) Utvalget kan si at IS-oppblomstringa har kommet etter at de leverte sin rapport. Men uansett er argumentet med terrorbekjempelse for å fortsette krigen underminert. Er det noe denne krigen, som krigene i Irak, Libya og Syria har vist, så er det at de fremmer den globale terrortrusselen, også mot Norge. Dette må komme klarere fram i debatten.

Mindre stabilitet og flere døde afghanere

Det tredje målet var å bidra til å skape et «stabilt og demokratisk Afghanistan». Her tegnet allerede Godal-utvalget et pessimistisk bilde. Og utviklingen siden er ganske dyster.

Sikkerhetssituasjonen forverres år for år. Allerede utvalget pekte på at drepte sivile i 2015 var rekordstort. Første halvår i år ble 1.662 sivile drept og over 3.500 såret. Flere enn noensinne siden FN begynte å føre statistikk i 2009. (NTB-AFP 17.juli).

Nesten halvparten av landets 34 provinser opplevde en økning i antall drepte sivile i løpet av dette halvåret. Det er spesielt barn og kvinner som nå blir rammet hardere enn tidligere, ifølge FN, som forklarer økningen med bruken av improviserte eksplosiver og luftangrep mot tett befolkede områder.

Kabul, som de norske soldatene skal være med å sikre, er særlig utsatt for angrep. Både fra Taliban, men også fra IS. Som i slutten av mai i år, da Taliban angrep et av Kabuls mest bevoktede områder og en tankbil lastet med eksplosiver gikk i luften like ved den tyske ambassaden. Over 150 personer ble drept og hundrevis såret i angrepet. Og ukentlig nå blir titalls drept i stadige angrep mot politistasjoner og andre mål som rammer styresmaktene.

Det er også lite som tyder på at demokratiske styreformer utvikler seg i landet. De utenlandske styrkene, ikke bare USAs president Trump, har da også gitt opp sin målsetning om demokratisering. Det dreier seg «først og fremst om å ruste opp afghanske sikkerhetsstyrker, i håp om at de en dag skal klare jobben på egen hånd». Men ingen ting tyder på at fortsatt krig vil føre til dette. Snarere til at Taliban styrker seg. De kontroller nå sannsynligvis mesteparten av provinsene i sør, som Helmand, Nimroz, Uruzgan, Zabul, og Ghazni, og kanskje halvparten av Kandahar (longwarjournal.org)

Samtidig brer korrupsjonen seg rundt krigsherrer og i det politiske sjiktet som bæres oppe av statene som fortsetter krigføringen. Bistandsmidlene og NGO-nettverket dras også inn i dette.

Afghanerne må ta styringa

Det finnes bare ett påskudd for å fortsette som USA og allierte som Norge nå har gjort i 16 år. Å avverge at de som jobber for det regimet som vi nå holdes oppe skal lide en grusom skjebne. Som en av de journalisten fra The Guardian nettopp intervjua i Helmand-provinsen sa: «Så lenge det er amerikanske fly i lufta kan vi føle oss noenlunde sikre, men når de forsvinner kan vi miste livet når som helst». (theguardian.com 3.august: «The war America can’t win» av Sune Engel Rasmussen)

Men dette dilemmaet må løses ved at USA og Norge slutter med å prøve å påtvinge Afghanistan et vasallstyre, og i stedet innvilger asyl til de som vi har satt i fare ved å gjøre dem til våre samarbeidspartnere.. Så må vi bidra til en politisk løsning ved å hente soldatene hjem, slik at dagens regjering i Afghanistan kan sette seg ned ved forhandlingsbordet med Taliban. Norge og resten av intervensjonalliansen må så forhandle om krigsskadeerstatninger og øvrige humanitære og økonomiske samarbeidsprosjekt med de framtidige myndighetene.

Arnljot Ask

internasjonalt utvalg i Rødt