Libya-krigen skal “evalueres”. Hva betyr det?

0
Illustrasjon: Bjørn Richter

Libya-krigen i 2011 er den største krigsforbrytelsen Norge har deltatt i. Uten demokratisk forankring bestemte en liten gruppe rundt Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre å sende Norge i spiss for NATOs bombekampanje mot landet. Vårt infanteri på bakken var de samme jihadistgruppene som driver terrorkrig i Libya og seinere har gjennomført terroraksjoner i Europa.

Og vi endte opp med å ødelegge det mest velfungerende landet i Afrika. Her på steigan.no har vi gjentatte ganger krevd at Libya-krigen må bli gjenstand for en grundig og uavhengig gransking. Det er neppe noen overdrivelse om vi sier at det er flere kritiske artikler mot Libya-krigen på steigan.no enn i resten av norske medier – til sammen.

Offisielt er Norge stolt av sin bombing av Libya.

Nå har regjeringa Solberg vedtatt å sette ned et utvalg som skal ”evaluere innsatsen i Libya”, eller som det heter i pressemeldinga fra utenriksdepartementet:

Regjeringa har satt ned eit uavhengig utval som skal evaluere den sivile og militære innsatsen under operasjonen i Libya i 2011.

Utvalet vil blir leia av tidligare utanriksminister Jan Petersen. Dei tre medlemmane i utvalet er Målfrid Braut-Hegghammer, Gjert Lage Dyndal og Christoffer Conrad Eriksen. Utvalet vil ha eit sekretariat med medlemmer frå Forsvarsdepartementet, Utanriksdepartementet og Forsvaret.

En annen som har krevd uavhengig granskning av Libya-krigen er professor Terje Tvedt. Han skriver om dette evalueringsutvalget på Facebook:

I går besluttet regjeringen endelig at det er tid for å granske hva som skjedde i 2011, da Norge slapp 588 bomber over Libya, og dessverre bidro til, mener flere og flere, å ødelegge et land. Den har satt ned et utvalg.
Men når regjeringen kaller det utvalget som skal ”granske” Norges bombing av Libya for uavhengig, hva er da et ”avhengig” utvalg i dette landet?
Utvalget skal ledes av Jan Petersen, tidligere utenriksminister fra Høyre, om hvem det er sagt at han selv under tortur ikke vil si ett ord som kan sette Norges forhold til USA på prøve; det var dypt ”innvevd” i hans ryggrad (”Irak-krigen skapte krise i regjeringen”, Aftenposten 20.10.2011). Han var den norske politikeren som helt til det siste var for å delta i USA intervensjon i Irak i 2003. Hovedproblemet er likevel ikke at det er en tydelig tilhenger av at Norge skal krige i andre land, som leder utvalget. Det viktigste er: Utvalget vil ha et sekretariat med medlemmer fra Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Forsvaret. Signalet kan vel neppe være tydeligere: Her skal ikke akkurat åpenheten råde.

Dette utvalget kan bare få en funksjon: å simulere læring, og å hindre at opinionen får vite hva som virkelig skjedde, og å sørge for at de folkevalgte heller ikke blir gitt mulighet til å lære noe.

I en gnistrende kronikk i Aftenposten 17. september 2015 tok Terje Tvedt et oppgjør med norsk Libya-politikk. Vi fulgte opp Tvedts ramsalte kritikk med en kronikk rettet mot daværende utenriksminister Jonas Gah Støre under tittelen Bombingens uutholdelige letthet.

Fra svært uventet hold er det også kommet en skarp kritikk av  Libya-krien.
Tidligere statsminister og AP-leder Thorbjørn Jagland har (12. juli 2016) kommet med en overraskende og skarp uttalelse om den norske deltakelsen i Libya-krigen og norsk presses behandling av NATO-toppmøtet. Han skrev på Facebook:

«Hvis Irak krigen var ulovlig, som den var slik Kofi Annan sier, hva var da bombingen i Libya, som gikk lenger enn mandatet som FNs sikkerhetsråd ga. En krig som hele den norske offentligheten tiljublet. Nå stille som i graven. Ikke et eneste forsøk på å sette ting i perspektiv under dekning av Nato toppmøtet. Kun propaganda i norsk presse, neste like ille som propagandaen fra russisk presse mot «vesten». Det på tide å ta til vettet som Mikhail Gorbatsjov sier.»

jagland Libya

 

Når Fanden ville at intet skulle skje…

… nedsatte han en komité.  Alt tyder på at Terje Tvedt har helt rett i sin vurdering. Dette uavhengige utvalget er nedsatt under ledelse av en utenriksminister som allerede har fortalt offentligheten hvordan Libya-krigen skal evalueres:

Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats.

Vil den USA-lojale forgjengeren til Søreide foreta seg noe som helst som vil underminere konklusjonen til bestilleren? Vil Forsvaret, UD og Forsvarsdepartementet sikre at de prinsipielle og vanskelig spørsmålene blir stilt og besvart på en troverdig måte?

Det nærmer seg jul, så å svare et tydelig Ja på dette spørsmålet, ville vel være som å tro på julenissen.

Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre bærer begge et stort personlig ansvar for Norges krigsforbrytelser mot Libya.

En mulighet likevel

Utvalget ser ut som en komité nedsatt av don Corleone for å granske mafiavirksomheten i Italia. Her skal man legge Libya-krigen bak seg og strø sand på forutinntatte konklusjoner. Men likevel: Dette er en mulighet til å reise debatten på nytt. Norsk presse og det store flertallet av norske utenriksjournalister lå i koma under og etter Libya-krigen. Men nå som den igjen blir tema, blir det en sjanse for det som eventuelt måtte finnes av kritiske stemmer til å stille de nødvendige spørsmålene og å søke uavhengige svar.

Et unntak i den servile tausheten fra 2011 var NRKs program om krigen, som med fordel kan sees på nytt.

”Hva skjedde når fredsnasjonen Norge plutselig tok et hovedansvar for å bombe Libya? Hvordan kunne det skje med full nasjonal oppslutning? To av de mest sentrale norske pilotene forteller åpenhjertig om det historiske vendepunktet da Norge for første gang slapp bomber over Afrika.”

Hvorfor ikke intervjue Saif Gaddafi?

Sjøl om regjeringa Solberg vil begrave Norges forbrytelser en gang for alle, så er det ikke Solberg, Søreide og Petersen som bestemmer dette. I Libya skjer det også ting.

Gaddafis sønn, Saif Gaddafi, er i live, og spiller en politisk rolle i den omgrupperinga som skjer i Libya. Det lar seg gjøre å intervjue ham.

Saif Gaddafi har skrevet et memorandum om Libya-krigen, som er publisert på Herlandrapporten, og som også er publisert i mange medier internasjonalt. Petersen-utvalget kan prøve så mye det vil å se en annen vei. Men det kommer ikke unna dette memorandumet.

Gaddafi kommer med gode argumenter for at påskuddet for NATOs bombekrig var fabrikkert og forfalsket.

Han kommer med en rekke eksempler på krigsforbrytelser som ble utført av de militsene som Norge og NATO ga flydekning for.

Gaddafi viser også flere eksempler på hvilke lidelser det libyske folket har måttet gjennomgå etter den bombekrigen som vår utenriksminister er så stolt av.

Unprecedented racial and ethnic cleansing, genocide was committed against five Libyan cities and its people. 55% of Libyan people were forced to flee their country to the neighbouring countries. In addition, hundreds of houses were burnt in Bani Walid (17) and five other cities in Warshafana (18).

Furthermore, the destruction and flattening of the city of Sirte (19) and bombardment of residential populated areas in Benghazi (20) and Dernah. Even the cosmopolitan Tripoli faced the same fate of ethnic and racial cleansing especially in the areas loyal to Qaddafi.

Besides the systematic human rights abuses, the militias and their leaders destroyed the Libyan essential infrastructures (21). In July 2014 (22), they set Tripoli airport (23) and the aviation fleet (24) on fire as well burning number 24 & 25 oil reservoirs (25). Despite the militias destructive actions and brutal torture, the international community and the UN legal bodies ignored all these crimes and failed to bring these warlords to justice (26).

Vi skal sørge for at Petersen-utvalget vil bli konfrontert med alt dette. Utvalget vil ikke få ro, og dersom hensikten er å gjennomføre en æresbegravelse av våre forbrytelser i Libya, vil noen av oss sørge for at dette ikke blir oppnådd.

 

Forrige artikkelGoogles sjef: Kina vil gå forbi USA på kunstig intelligens i 2025
Neste artikkelStorbritannia vil gi fritt leide til terrorister hvis de lover å ikke drepe de vantro
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).