La oss begynne å gi medias manipulering den oppmerksomheten den fortjener

0

Av Kari Angelique Jaquesson.

I et innlegg i The Hill med ovennevnte tittel oppfordrer den prisbelønte journalisten Sharyl Attkisson oss om å ta alle nyhetssaker med en stor klype salt, og være klar over at en stor del av nyhetene, gjestene og ”ekspertene” media bruker er plassert der av spesialinteresser, det være seg politiske eller kommersielle.

” Enten det er en fredagslekkasje til pressen (ment å ta oppmerksomheten fra en skadelig fortelling på søndagsnyhetene) eller en “fredagsdump» av dokumenter med skadelig materiale (ment å overses av journalister klare for helg), er slike nyhetshendelser sjelden et resultat av en reporters fryktløse, uavhengige graving. De er orkestrert, lekket, plantet og taimet. Og altfor ofte, stiller vi i media opp som villige mottagere for propaganda, overskrifter og dagens “spin-historie”, generert enten av demokrater, republikanere eller bedriftsinteresser. Avtalene gjøres i det skjulte. Rygger blir klødd. En hånd vasker en annens.”

Èn ting er historiene som blir presentert, noe ganske annet, og nesten alltid meget viktigere, er de historiene som aldri blir fortalt.

Innlegget i The Hill kommer med eksempler fra USA, men det er ingen grunn til å tro at dette ikke eksisterer i Norge. Både de politiske partiene, regjeringen, organisasjoner og næringslivet bruker enorme summer på PR- og konsulenttjenester. Å ”selge inn” historier og vinklinger til media er blant oppgavene. Media og ”makta” det være seg politisk, kongelig eller kommersiell ser også ut til å ha en del nære forbindelser både profesjonelt og på fest.

Relasjonene mellom de som skaper nyhetene og media er basert på transaksjoner og dette gjør  gjøre det enkelt for spesialinteresser å fremme en fortelling eller sverte noen.  Noen ganger virker det om nyhetsmakerne har statseid media eller gratis reklame til disposisjon, forkledd som nyheter.”

Det har kommet mange avsløringer om hvordan storparten av hovedstrømsmediene samarbeider tett med det demokratiske partiet i USA. De ønsket Hillary Clinton som president. Før det siste presidentvalget i USA ble det avslørt at Donna Brazile, en meget erfaren CNN-kommentator hadde på forhånd gitt Hillary Clinton spørsmålene som skulle stilles i en TV-debatt mellom henne og Bernie Sanders som også var presidentkandidat for det demokratiske partiet Brazil nektet lenge hardnakket, men måtte til slutt innrømme at hun ga Hillary Clinton spørsmålene og lot henne dermed få en gigantisk fordel.

Et mer eller mindre samlet norsk pressekorps heiet frem Hillary Clinton og har ukritisk videreformidlet demokratenes fullstendig udokumenterte påstander om at Russland skal ha drevet med saboterende aktiviteter under den siste valgkampen mens de samme  mediene samtidig underrapporterer om alle de lovbruddene og lyssky aktivitetene til Hillary Clinton både som politiker og innehaver av Clinton-stiftelsen, det demokratiske partiet og hennes valgkamporganisasjon. I motsetning til anklagene mot Russland er Clintons & Cos; eskapader godt dokumentert gjennom deres egne e-poster.

Senest 31. oktober 2017 kunne vi på NRK lese det som må ha vært en avskrift av en pressemelding fra demokratene med ytterligere ved til konspirasjonsbålet om Russlands påståtte inngripen i amerikansk valgkamp via Google og andre sosiale medier. ”Russerne har lykkes utover sine villeste fantasier” var overskriften. Senere på dagen lar de riktignok Russlands utenriksminister Sergej Lavrov få kommentere. Han avviser anklagene. I  går kveld kommer enda en ny sak på NRK, nærmest en tvillingutgave av den første med de samme udokumenterte konspirasjonsteoriene. Og de lar den russiske utenriksministeren komme til orde.

– Uten et eneste snev av bevis blir vi anklaget for å blande oss inn i ikke bare det amerikanske valget, men også i europeiske land. Fantasien har i det hele tatt ingen grenser, sier Lavrov. Og det finnes jo ikke noe annet enn fantasifulle fortellinger uten et fnugg av bevis selv etter et helt år med mas og kjas fra demokratene som ikke kan innse at Clinton har tapt valget.

Men NRK lar likevel USAs tidligere nasjonale etterretningssjef James Clapper få det siste ordet:

Vi har sett en fremmed makt som aktivt og aggressivt har forsøkt å påvirke politiske prosesser og undergrave vårt system, sier han. En kunne tro det var USA han beskrev.

At en amerikansk politiker kan få komme med en slik uttalelse uten at en balanserer artikkelen og helst konfronterer Clapper med det USA til en hver tid holder på med aggresjon av regimeskifter og annen innblanding i andre lands styre og stell vitner om at pressen opptrer som PR-apparat for den amerikanske administrasjonen og i særdeleshet det demokratiske partiet og Hillary Clinton.

Det NRK eller andre derimot ikke har viet noen særlig plass er avsløringene om at det er Hillary Clinton som har drevet kokkelimonke med Russland. I tillegg til at hun etter alt å dømme betalte en agent for å sette sammen den falske historien om at Trump skulle ha betalt to russiske prostituerte om å urinere i seng der ekteparet Obama. skal ha sovet er hun igjen i søkelyset for å tilrettelagt for at et russisk selskap skulle få rettigheter til å utvinne 20 % av USAs uranforekomster. Da det russiske selskapet hadde fått rettighetene ble Clintons familiens stiftelse mange millioner kroner rikere.

«Etter hvert som russerne gradvis tok kontroll over Uranium One gjennom tre separate transaksjoner fra 2009 til 2013, gikk det en pengestrøm til The Clinton Foundation»

Jeg fant en artikkel i Dagbladet fra 2015 da avsløringene kom. Det er mulig det finnes andre, men jeg fant ingen norske av nyere dato og det er jo ganske rart, for i USA er alle de samme mediene som drev valgkampanje for Clinton er nå i høygear med å forsøke å plukke historien fra hverandre.

Slik beskriver Attkisson hvordan slike skandaler ”angripes” av demokratenes organisasjon.

I oktober 2011 var det full oppstandelse i justisdepartementet og kontroversene kom lag på lag over et intrikat forsøk på å hemmeligholde Operation Fast and Furious, operasjonen der føderale agenter i hemmelighet tillot handel med tusenvis av våpen til meksikanske narkotikakarteller 

«Hvor er surrogatene våre?», spør daværende  justisminister Eric Holders pressesjef Tracy Schmaler i en e-post. (surrogatene = de i media en har en viss kontroll på, som spiller på samme lag)
«Ga våre ting til noen av de vanlige “dem pundits”(eksperter/nyhetsfolk på lag med det Demokratiske partiet) og bloggere på nyhetsbyråene,» svarer Schmaler. «Lanny D – var på
O’Reilly (TV-vert på republikanernes side, kjente for støyende stil og mye avbrytelser)
denne uken og presset på tilbake. Snakket lenge med ham i går kveld og ga ham våre ting … Tar kontakt med noen andre.»

I en annen e-post anbefalte rådgiver Matthew Miller Holder: «Finn en måte for deg å komme foran en reporter eller to om dette … du kan finne en måte å «støte på» et par journalister på vei til noe. Kanskje Pete Williams, Carrie, Pete Yost – den delen kan styres. Det viktigste er at du er foran et kamera på en avslappet måte og leverer et svar du har øvd inn.»

Også i Norge er det de innøvde svarere vi i publikum blir avspist med. Og journalistene stiller meget sjelden uventede oppfølgingsspørsmål.

”Du merker at de lirer av seg et budskap de egentlig ikke forstår. Ber du dem begrunne påstanden eller spør hvor de har faktagrunnlaget sitt fra, blir de svar skyldig. Debattene på TV er teater, ikke reflektert meningsbrytning.” Kommenterte Aksel Braanen Sterri i Dagsavisen.

Andre lekkede e-poster fra 2016-valgkampanjen viser at Hillary Clintons medarbeidere var skråsikre på at de kan plante historier og diktere vilkår for nyhetsdekning med flere riksdekkende nyhetskanaler.

I interne notater lekket til Wikileaks avslørte Clinton-SuperPAC’en  Correct The Record seg selv. De har drevet massivt påvirkningsarbeid mot pressen med over 10.000 direkte kontaktpunkter til tross for at slike grupper ikke har lov til å drive med den slags virksomhet. Dette systemet er gjennomgripende. Å plante og få spredd historier er meget utbredt.

Det en skal spørre seg er om nyhetssaker er: Hvem ønsket denne historien plassert på dette tidspunktet? Hvem vil at jeg skal tro på dette, og hvorfor?

Dette gjør seg høyst gjeldende når en leser lederen i dagens Adresseavisa med tittelen Assads bruk av sult som våpen må stanses . De skriver ”Verdenssamfunnet må legge press på Assad, så nødhjelpen kan komme fram til beleirede områder.”

Hvor kommer opplysningene om sult fra? Adresseavisa har jo ikke vært i Syria selv. Alle  nyhetene som kommer ut fra regionen som omtales er kontrollert av terroristfraksjoner som har beleiret området i mange år. Det er umulig for Adresseavisa å verifisere sannhetsgehalten i dette, likevel velger de å gå ut med dette i en leder.

Hvem ønsket denne historien plassert på dette tidspunktet? Hvem vil at jeg skal tro på dette, og hvorfor?

I følge Attkisson er det nettopp svarene på disse spørsmålene kan generere helt andre historier, de egentlige historiene, de som ikke blir presset frem av innflytelsesrike mennesker, selskaper eller politiske interesser. Tvert om er det historier som de mektige prøver å sensurere, stemple som «kontroversielle» eller tie ihjel. Min påstand er at nettopp disse historiene, kan være viktigere og mer innsiktsfulle. Og de blir ikke fortalt ofte nok.

Og nettopp fordi noen av leserne er våkne og opplyst kommer den egentlige historien frem, dog i kommentarfeltet.  “Adressa er fullstendig på villspor her. Disse styrkene som holder befolkningen i Ghouta i et jerngrep burde for lengst ha innsett at krigen er tapt og at de burde overgi seg, slik det er gjort mange steder i Syria. Enten får de stridende amnesti eller de blir busset til Idlib-provinsen. Terroristene i Ghouta har skutt granater mot Damaskus i mange år og drept mange sivile. De er støttet av Saudi Arabia.

Det er utrolig falskt av Adressa å skrike opp om mat og medisiner når Syria er rammet av sanksjoner som Adressa åpenbart støtter. Har Adressa noen gang tatt til motmæle mot sanksjonene som rammer Syrias sivile befolkning hardt?”

Publikum gjør altså den faktasjekken journalistene burde ta og gjør oppmerksom på historiene som ikke blir fortalt.

Atkisson avslutter:

Til syvende og sist klandrer jeg ikke PR-agentene, eller politikerne for å prøve å bearbeide oss. Det er oss i medias feil at vi er så utpreget mottagelige for manipulasjon.

Vel vitende om alt dette, ser jeg nyheter annerledes enn jeg pleide å gjøre. Jeg går ikke utfra at det er løgn, men jeg antar heller ikke at det er sant. Selv om det viser seg å være sant, antar jeg at det ikke er hele historien eller at den presenteres i sammenheng, før jeg kan finne ut mer. Oftere spør jeg meg selv:

Hvem ønsket denne historien plassert på dette tidspunktet?

Hvem vil at jeg skal tro på dette, og hvorfor?

 

Det må være en gyllen regel for oss alle.

 

Les også:
Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag

Forrige artikkelRøde Kors skrøt av helsesentre de aldri hadde bygd
Neste artikkelBetydningen av fagorganisering