oss 100 kroner!
Av Ove Bengt Berg.
Sosialdemokratiske partier både i Norden og i Europa går kraftig tilbake i oppslutning, som en sikker langsiktig trend. Alle disse partiene vil aldri lenger bli partier med en oppslutning på over tjue prosent i framtida. Tilbakegangen går helt parallelt med sosialdemokratenes kraftige høyredreining både i økonomi og internasjonal krigslyst.
Sosialdemokratene i hele Europa slåss intenst for retten til EU-kommisjonen til å kriminalisere sosialdemokratenes økonomiske utjamningspolitikk fra etterkrigstida. Samtidig kontrollerer sosialdemokratene i land som Norge en fortsatt relativt sterk fagbevegelse; sterk særlig målt i antall medlemmer. Men den kontrollen Ap i Norge har gjør jo at Aps politikk også blir LOs politikk. Og at Aps politiske tilbakegang, til dels degenerering, dermed også blir LOs tilbakegang. Det må forhindres. Og det kan bare skje ved at Arbeiderpartiet fratas kontrollen over LO.
Den stadig mer tøylesløse kapitalismen, karakterisert som nyliberalismen, har som hovedkrav å knuse all fagorganisering med streikeretter så mye som det går an. Ett sentralt krav i denne prosessen er nedskjæring av pensjonene. I Norge blir det ikke noe greie på slike nedskjæringer før Ap legger sin tyngde i dem. Slik Ap gjorde under sin mest høyreorienterte leder noensinne, Jens Stoltenberg. Aps representanter i LO prøvde dels å gjøre motstand, dels vakle og dels kjempe helt ut for nyliberalismen. Det siste gjorde Aps sentralstyremedlem og leder for de kommuneansattes forbund, Mette Nord i Fagforbundet. Da hun forlangte at landsmøtet ikke skulle skulle stå på kravet om fortsatt 66 prosents bruttopensjoner, trakk landsmøtedelegatene det kravet som ville sikre medlemmene en god pensjon.
Ved siste valg stemte 38 prosent av LO-medlemmene på Ap, etter at LO hadde brukt rekordstore 25 millioner kroner av medlemskontingenten, for å få Aps høyreorienterte og EU-underdanige politikere inn i regjering. Holmenkollåsens store politiske sønn, Ap-leder Jonas Gahr Støre, var likevel på LO Stat sin kartellkonferanse på Gol 22.11.17 sterkt misfornøyd med at LO-medlemmene ikke slutta godt nok opp om partiet hans. Snakk om misfornøyd mottaker av storgaven på 25 millioner!
Hvorfor skal så og si alle lederposisjonene i LO besettes av mer eller mindre framtredende Ap-medlemmer? Når så få av medlemmene slutter opp om Ap?
Uten noen særlig faglig bakgrunn, bortsett fra Aps partibok, kom Gerd Liv Valla tidlig i sin LO-karriere rett inn som nestleder i statstjenestemennenes fagforbund, Norsk Tjenestemannslag. Det er typisk for hvordan lederverv besettes i LO. Alle sliterne for organisering og faglige rettigheter på grunnplanet, rundt omkring på arbeidsplassene, får i praksis aldri lederjobber oppover i forbundene og i LO. Hvis de ikke kan blafre med partiboka til Ap.
27. november blei det klart at Støres nære håndtlanger, den overivrige tilhenger av EU-kommisjonens politikk med de fire «friheter», Jonas Bals, nå skal begynne i forhandlings- og HMS-avdelinga i LO. Han er Norges mest kjente malersvenn, men kommer fra ruteknuserne i Blitz og er utdanna historiker. Hovedårsaken til sosial dumping er nettopp den politikken malersvennen og historikeren bruker det meste av sitt engasjement på å forsvare, nemlig EU-kommisjonens økonomiske politikk som det norske arbeidslivet er underlagt gjennom EØS-avtalen. Det var ikke få innlegg Bals hadde i Klassekampen for å forsvare EU-kommisjonen og norsk EØS-medlemskap – og LO- og Ap-ledelsens politikk.
Det kan ikke herske tvil om at Bals er tilsatt fordi han skal forsvare LO-ledelsens kamp for norsk underordning av EU-kommisjonen, og fordi han har partiboka til Ap. Hvis LO-ledelsen hadde ment alvor med sin kamp mot sosial dumping, ville de helt klart valgt den enda dyktigere faglige tillitsvalgte Boye Ullmann til denne jobben. Men at Ullmann er dyktigere og har bedre resultater, er for LO-ledelsen underordna det viktigste: Ullmann er verken Ap-medlem eller ivrig tilhenger av EØS og EU-kommisjonens økonomiske politikk. Dette er et typiske eksempel på Arbeiderpartiets politiske kontroll over LO, brukt til å motarbeide medlemmenes interesser.
Det strider mot enhver statistisk sannsynlighet at Ap-medlemmene, som utgjør en så liten del av LOs medlemsmasse, skal være de eneste som er kvalifiserte til å ha lederverv i forbund og LO-sekretariatet.
Det er fagforeningsaktivister som har akseptert Aps stålkontroll over LO, sammen med vanlige medlemmer som ikke aktiviserer seg. Skal LO overleve som en faglig kraft, må Ap fratas kontrollen over LO. Ikke ved eksklusjoner av Ap-medlemmene slik Ap dreiv mot opposisjonen i LO på 1970-tallet og utover, men ved motstand mot deres faglige politikk. På 1970-tallet klarte medlemmene på LO-kongressen nesten å frata Ap kontrollen over LO. Formelt stod avstemninga om Aps kontroll over LO om det som kalles «det faglig-politiske samarbeidet» mellom Ap og LO. Med Aps aktive og så synlige underkastelse av EU-kommisjonenes grove høyreorienterte og fagforeningsfiendtlige politikk, er mulighetene større for å fravriste Aps kontroll med LO nå. Under valgkampen gikk Ap-leder Støre ut og ville ha regjeringssamarbeid med det mest høyreorienterte partiet i Norge i økonomiske spørsmål, og det klart mest fagforeningsfiendtlige, Venstre.
I stedet for at partiboka til Ap blir det viktigste kriteriet for å bli valgt inn i ledelsen i forbund og LO-sekretariatet, må det heretter bli sett på som en diskvalifikasjon for et slikt verv. Slik at det i høyden blir valgt inn Ap-ledere i slike lederverv bare på tross av Ap-medlemskap, ikke lenger på grunn av. Fagforeningsvennlige Ap-medlemmer i LO bør bruke sin tid til å radikalisere Ap, heller enn å bli brukt til å tilpasse LO til Aps høyreorienterte politikk.
Uten at Ap mister kontrollen over LO, vil ikke LO overleve som arbeideres og andre arbeidstakeres faglige forsvarsorganisasjon.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Ove Bengt Berg.
