oss 100 kroner!
Av Terje Alnes.
I takt med at reformer og overnasjonale avtaler dag for dag truer opparbeidede rettigheter og innsnevrer det borgerlige demokratiet, blir fagorganisering stadig viktigere for vanlige arbeidstakere.
Betydningen av å organisere seg kan ikke overvurderes. Alene og uten et solidarisk fellesskap taper arbeidstakerne klassekampen hver eneste dag, mens fagforeningsmedlemmer potensielt sett har hele den internasjonale arbeiderbevegelsen i ryggen hvis de tar kampen. Det gjør en forskjell.
Foto: Jan-Erik Østlie
Først publisert på bloggen til Terje Alnes.
Streik ga tariffavtale
Dette poenget ble tydelig i streiken hos fiskeforedlingsbedriften Norse Production på Sotra nylig. Der streiket 70 medlemmer av Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) for tariffavtale.
Konflikten synliggjorde hvordan arbeidslivet innenfor EØS-området er formet etter arbeidsgivernes behov. Etter anbefaling fra det internasjonale konsulentselskapet PwC opprettet lakseprodusenten Sekkingstad AS driftsselskapet Norse Production og registrerte det i Polen. De fleste produksjonsarbeiderne ble overført til dette ”polske” selskapet. På den måten håpet Sekkingstad å kunne gi de polske arbeiderne dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn de ville fått med en norsk tariffavtale.
Konflikten ved Norse Production inneholdt så mye: En kreativ selskapsstruktur laget for å pulverisere arbeidernes rettigheter, produksjon basert på østeuropeiske arbeidsinnvandrere, som i utgangspunktet ikke kjenner norske arbeidslivsregler og ofte er vanskelig å organisere, bruk av bemanningsselskaper, streikebryteri, og aktive forsøk på fagforeningsknusing.
Takket være NNN, og bred støtte fra hele fagbevegelsen, ble streiken vunnet og arbeidernes krav om tariffavtale innfridd. Konflikten motbeviste påstanden vi ofte møter om at streik er et utdatert kampmiddel.
Angrep på fagbevegelsen fra høyre og pseudo-venstre
I 40 år har en nyliberalistisk og arbeiderfiendtlig politikk bredd om seg. Ronald Reagan i USA og Margareth Thatcher i Storbritannia ble forbilder for konservative og liberale politikere over hele kloden. Med en politikk der hovedpunktene var mest mulig frie markeder, privatisering av offentlige tjenester og ”modernisering” av arbeidslivet, representerte de en ny kurs som har gått sin seiersgang siden.
”Modernisering” av arbeidslivet betydde i praksis å fjerne mest mulig av reguleringer og rettigheter som fagbevegelsen hadde kjempet frem. Denne politikken er gradvis adoptert av sosialdemokratiske og pseudo -sosialistiske partier i Europa. De fleste av disse har i dag endt opp som nyliberalistiske partier i rød forkledning.
Sosialdemokraten Gerhard Schröder innførte Hartz-reformen i Tyskland, en reform som i dag har ført til at millioner av tyskere er fratatt rettigheter og tvunget over i svært dårlig betalte jobber. Reformen fikk navnet sitt etter Peter Hartz, som var Volkswagens personaldirektør, og mannen bak reformen. Sammen har kapitalister og sosialdemokrater i Tyskland skapt horder av arbeidende fattige.
Slik kan man gå fra land til land i Europa. Som pseudo-sosialistisk minister forsøkte Emmanuel Macron å ”modernisere” fransk arbeidsliv på liknende vis. Han ble slått tilbake av fagbevegelsen i første omgang, men som president forsøker han nå å tvinge gjennom den samme ”moderniseringen”. Macron har fått sin ideologiske skolering i den næringsliberale tenketanken ”Institut Montaigne” og i investeringsbanken Rothschild, hvor han endte opp som partner.
Norske fagorganiserte må merke seg at Jonas Gahr Støre i valgkampen ønsket å sammenlikne seg med Emmanuel Macron. Med utdanning fra det franske eliteuniversitetet Institut d’études politiques de Paris (IEP), vil Støre være en norsk utgave av den franske presidenten. Også Støre ser det som helt nødvendig at arbeidslivet skal gjennomgå ”reformer”. (1)
Når fagbevegelsen svekkes synker lønningene
Det er et faktum at den internasjonale fagbevegelsen er kraftig svekket. Verst har det gått utover arbeidere i USA, der fagbevegelsen nærmest er knust og kun et fåtall arbeidstakere er organiserte. En rapport fra tenketanken Economic Policy Institute (EPI) viser at det er en nær sammenheng mellom tilbakegangen av antall fagorganiserte og lønnsnivået i USA, særlig for uorganiserte.
På 1950-tallet var hver tredje arbeider i privat sektor i USA fagorganisert, mens tallet i dag er 1 av 20. Konsekvensen er at arbeiderne nå tjener mindre enn de gjorde på 1970-tallet! (2)
Tall fra 2013 viste at kun 5 land i verden har en organisasjonsgrad over 50 %, dvs. at mer enn halvparten av de yrkesaktive er med i en fagforening. (3) Mange land har en organisasjonsgrad på rundt 20 % eller lavere. Dette gjelder store, europeiske land som Tyskland, Spania og Frankrike. Sistnevnte har under 10 % organiserte arbeidstakere.
Men også i Norge er fagbevegelsen i tilbakegang. I 2016 falt organisasjonsgraden under 50 %, for første gang på flere tiår. Det er imidlertid store forskjeller på privat og offentlig sektor. I det offentlige er 80 % av arbeidstakerne organisert, mens andelen i privat sektor er kun 38 %. (4) Innenfor visse bransjer i privat sektor er organisasjonsgraden nede i rundt 20 %. Lav organisasjonsgrad gjør store utslag i lønnsutviklingen i de dårligst betalte yrkene. Bare én av fire som jobber i gruppen som tjener dårligst, jobber i bedrifter som har tariffavtale. De 10 % dårligst betalte har omtrent ikke hatt reallønnsvekst siden 2008. (5)
Det borgerlige demokratiet skrumper inn
Den uorganiserte arbeidstakerens innflytelse over egen livssituasjon er begrenset. I praksis er den avgrenset til å stemme ved valg. Bare de mest naive og uopplyste tror i dag at det er de folkevalgte som styrer samfunnsutviklingen. Faktum er at «demokratiske valg» har mindre og mindre betydning. Devalueringen av stemmeseddelens verdi har vært dramatisk de siste tiårene.
Dette skjer fordi flere og flere politikkområder flyttes over i en juridisk sfære, eller løftes ut av nasjonale, folkevalgte organer og over i internasjonale. Slik tømmes våre folkevalgte organer for makt, og handlingsrommet skrumper inn.
Dette er etter hvert blitt gammel kunnskap. Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner. (6)
For Norge er EØS-avtalen det fremste eksempelet. Nei til EU kom tidligere i år med en grundig rapport om konsekvensene for arbeids- og samfunnslivet, etter 25 år med denne avtalen. Rapporten viser bl.a. hvordan avtalen svekker fagbevegelsen og de faglige rettighetene. (7) Internasjonale avtaler som TISA og CETA vil svekke demokratiet ytterligere.
I omfang og konsekvens vil summen av en rekke internasjonale avtaler bety at nyliberalismen institusjonaliseres og trumfer nasjonal lovgivning. Våre folkevalgte er stilt sjakk matt. «There is no alternative», som Margareth Thatcher så treffende formulerte det.
Om ikke før så bør Lenins kritikk av det borgerlige demokratiet virke som den reneste åpenbaringen, snart hundre år etter.
Potensialet ved fagorganisering
En nylig publisert studie fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) viser at lønningene øker klart der hvor ansatte er fagorganiserte. Den enkeltes fagforeningsmedlemskap gjør ikke noen vesentlig forskjell, det er når flere på en arbeidsplass organiserer seg at lønna øker. Utslagene er store. Lønningene stiger med 14-15 % dersom halvparten av de ansatte er organiserte. (8)
Etter å ha streiket i 34 dager fikk de 70, hovedsakelig polske arbeiderne, gjennomslag for sine krav. De var lei av å jobbe uten trygghet og tok en modig og rettferdig kamp for tariffavtale. Seieren betyr at hver enkelt arbeider får 30.000,- kr. ekstra i skifttillegg, AFP-avtale og 37.5 timers arbeidsuke.
Streiken viste, til tross for bedriftsledelsens trusler om at arbeiderne kom til å stå alene og tape, at støtten var massiv. Flere fanemarkeringer sammen med LO-forbund, støtteuttalelser, og til slutt varsel om sympatistreik fra leverandøren av isoporkasser, tvang en isolert og kynisk arbeidsgiver på defensiven. Også i Polen fikk streiken stor oppmerksomhet i pressen, og støtteuttalelser fra polske fagforeninger ble sendt til Norge.
For arbeidstakere betyr fagorganisering en utvidelse av demokratiet. Når demokratiske institusjoner svinebindes av nyliberalistiske rettsregler og blir et instrument for arbeidsgivere og kapitaleierne, øker betydningen av fagforeningsmedlemskapet. I dag er fagorganisering demokratibygging nedenfra. Som ved Norse Production viser det seg at om et tilstrekkelig antall arbeidstakere står sammen, kan interessene til vanlige arbeidsfolk vinne frem.
Kilder:
1. ”Støre sammenlikner seg selv med Macron”, Aftenposten 16.juli 2017
https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/gqyna/Store-sammenligner-seg-selv-med-Macron
2. ”Arbeiderne blir fattigere av at færre er organisert”, frifagbevegelse.no 27. september 2016
https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/arbeiderne-blir-fattigere-av-at-farre-er-organisert-6.158.409218.835860892d
3. «Organisasjonsgrad i Norge og Europa», arbeidslivet.no 19. april 2016
http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Fagorganisering/Organisasjonsgrad-og-tariffavtaledekning/
4. «Antall fagorganiserte og organisasjonsgrad i Norge”, arbeidslivet.no 22. mai 2017
http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Fagorganisering/Antall-fagorganiserte-og-organisasjonsgrad-i-Norge/
5. «Derfor øker lønnsforskjellene i Norge», forskning.no 15. november 2016
http://forskning.no/2016/11/derfor-oker-lonnsforskjellene-i-norge
6. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/
7. «EØS-meldingen: 25 år med EØS – Konsekvenser for arbeidsliv og samfunn», Nei til EU 2. mai 2017
https://www.neitileu.no/media/publikasjoner/studiemateriell/eoes_meldingen_25_aar_med_eoes
8. «Det lønner seg å være fagorganisert», forskning.no 27. februar 2017
http://forskning.no/2017/02/lonnsomt-vaere-fagorganisert-i-norge/produsert-og-finansiert-av/norges-forskningsrad
