Bekjemp sykdommen. Ikke symptomene.

0

Av Chris Hegdes.

Sykdommen Globalisert Korporativ Kapitalisme har den samme effekten over hele planeten. Den svekker de demokratiske institusjoner, og underlegger dem korporativ oligarkisk makt. Den tvinger regjeringer i suverene land til å oppgi kontroll over egen økonomi til fordel for politikk diktert av globale selskap, banker, World Trade Organization og International Monetary Fund. Den skyver til side hundretalls millioner av arbeidere som nå er klassifisert som «overflødig». Den gjør underbetalte og ubeskyttede arbeidere maktesløse. Mange må slite i globale «sweatshops», kuet, bekymret og samarbeidsvillige. Den fører til finansialisering av økonomien, avstedkommer rovdyraktige institusjoner som suger penger fra individer, institusjoner og stater gjennom innføring av gjeldsslaveri. Den stilner en ærlig og redelig debatt i korporative medier. Spesielt med tanke på sosial ulikhet og det enorme spriket i befolkningens inntekter. Denne ødeleggelsen gir kraft til proto-fascistiske bevegelser og regjeringer.


Denne artikkelen av Chris Hedges ble først publisert på Truthdig. Oversatt til norssk av Jostein Hanssen.


Disse proto-fascistiske kreftene diskrediterer etterprøvbare historiske fakta og erstatter dem med myter. De framelsker nostalgi for fordums storhet. De angriper den moderne teknokratiske verden for dens åndelige fattigdom. De er fremmedfiendtlige. De fremholder «dydene» ved hyper-maskulinitet og krigskulter. De forkynner gjenoppstandelse med vold. De samler seg rundt demagoger som fritar sine følgere for moralske valg samtidig som de lover styrke og beskyttelse. De marginaliserer og ødelegger alle individer og institusjoner, inkludert skoler, som gjør selvkritikk og selvrefleksjon mulig. De ødelegger individer og institusjoner som framelsker empati for de demoniserte. Derfor blir kunstnere og intellektuelle latterliggjort og stilnet. Derfor blir dissens angrepet som om det var forræderi.

Disse bevegelsene er dypest sett svært kvinnefiendtlige. De fratar jenter og kvinner makt i sine egne liv og overfører denne i en pervertert form til menn som føler seg maktesløse i en globalisert økonomi. De anklager etniske og religiøse minoriteter for nedgangstidene i sine respektive land. De framelsker bisarre konspirasjonsteorier. Og de kommuniserer med Orwells nytale med alternative fakta. De krever enerett til å representere og bruke de innfødtes patriotiske og religiøse symboler.

India, fundamentert på slaveri gjennom kastesystemet, har blitt en av mange nyføydale stater. Blant disse er også Tyrkia, Polen, Russland og USA. Deres nyføydale strukturer fortsetter å utføre grusomheter mot Dalitene – forhenværende «urørbare» – og nå også i økende grad mot Muslimer. Indias statsminister Narendra Modi, som i kraft av å være øverste minister i den vestlige delstaten Gujarat, hadde overoppsyn med noe som kan karakteriseres som en anti-muslimsk pogrom. Til tross for en lunken erklæring om at «vi vil ikke tolerere vold i troens navn», har han allikevel forsvart sekterisk diskriminering og vold. Han har også kommet med flere appeller av liten troverdighet med tanke på fred mellom religioner. Som statsminister har han også kommet med trusler, trakassert og misbrukt makt for å bringe til taushet dem som kjemper mot brudd på menneskerettigheter og andre grusomheter som har funnet sted i India. Han angriper sine kritikere som «anti-nasjonale». Dette uttrykket kan sammenlignes med «upatriotisk» som ofte blir brukt i USA.

I likhet med demagoger i andre deler av verden, inkludert Donald Trump, snakker Modi med et moralsk puritansk språk som forsterker historiske myter som tjener ham selv. Indere som spiser biff – svært mange – blir målgruppe. Historiebøker på skolene blir omskrevet til å passe en høyrevridd Hindu ideologi og dens åpenbare beundring av fascismen. Entertainere som blir regnet for å være politiske eller slibrige blir også angrepet.

På innsiden av amerikansk korporativ maktstruktur finnes det individer som mener at de hysteriske, imbecile og irrasjonelle tiradene til demagoger som Donald Trump er frastøtende. De ønsker en tilbakekomst av de polerte løgnene til Hillary Clinton og Barack Obama. De håper å promotere interessene til den globale kapitalismen ved å opprettholde en oppdiktet historie om et fungerende demokrati og et åpent samfunn. Disse «moderate» eller «liberale» er uansett arkitektene av den globale korporative plyndringen som har funnet sted. De skapte et politisk vakuum som fylles av demagoger og proto-fascistiske bevegelser. De er blinde for sin egen medvirkning. De omfavner egne myter – for eksempel at FBI direktør James Comey og russerne er ansvarlige for Trumps valgseier – i den hensikt å vende fokus bort fra den sosiale ulikheten som er bakenforliggende årsak til den globale krisen og deres eget nederlag.

De 400 rikeste individene i USA har større formue enn 64 prosent av befolkningen nederst på den økonomiske rangstigen. De tre rikeste amerikanerne har større formuer enn de nederste 50 prosent av den amerikanske befolkningen. Denne sosiale ulikheten vil bare forverre seg så lenge vi svekker kontrollmekanismene som en gang regulerte økonomien og forkaster eller omskriver skattelovene for å berike de herskende oligarker. Historien har vist at sosial ulikhet på dette nivået alltid resulterer i denne patologien og politiske forvrengninger. Potensielt sett er det også forløperen til en revolusjon.

De siste tiårs kortsiktige økonomiske vinninger, utført av det Demokratiske Parti og den liberale samfunnsklasse, har gått på bekostning av arbeiderklassen. Den liberale samfunnsklasse har med sin deltagelse i globaliseringen ødelagt sin egen troverdighet og troverdigheten til de klassiske «liberale» verdien de påberoper seg å representere. Sinte arbeidere, løyet for i flere tiår av «liberale» politikere som Bill og Hillary Clinton og Obama, blir oppstemt av Trumps grove terging og fornærmelser myntet på elitene og maktstrukturene som de hater. Mange amerikanere er klar over at Tump er en lurendreier, men han ser i det minste ut til å dele deres forakt for de «liberale» eliter som har snudd ryggen til dem.

Til slutt vil det gå opp for noen, kanskje mange av Trumps tilhengere at han er en ihuga tjenestemann for den rikeste prosenten og har turboladet det korporative kleptokrati. Det demokratiske Parti er imidlertid fult opptatt med å luke ut tilhengere av Bernie Sanders fra deres rekker. De har også fått en åpenbaring om å gjenopplive sin politiske kapital.  Samtidig har de ingen annen strategisk plan enn å vente på at Trump sitt styre vil implodere. De støtter opposisjonsbevegelser som Indivisible, kvinnedemonstrasjoner og heksejakten på russisk innblanding i 2016 valgkampen. Alt dette har et snevert fokus på å fjerne Trump og få det Demokratiske Parti tilbake til makten. Denne formen for motstand er steril og ubrukelig.

Men det finnes også andre motstandsbevegelser. Den mest framtredende er kampen for beskyttelse av vannet ved Standing Rock for å blokkere Dakota Rørlinjen. Det er et reelt angrep på sykdommen. Det er lett å skille ekte motstand fra falsk motstand ved å se på statens reaksjon. I gjennomføringen av kvinneprotestene ble demokrater, inkludert Debbie Wasserman Schultz, beæret for sin deltagelse. Politiet var stort sett høflig og var behjelpelig med å gjennomføre demonstrasjonene. Det var få arrestasjoner og den korporative presse var i stor grad sympatisk innstilt. Dette i stor kontrast til beleiringen av Standing Rock, som fant sted under Obamas regjeringstid. De ikkevoldelige demonstrantene ble fysisk angrepet av politiet, Nasjonalgarden og innleide private sikkerhetsvakter. Disse styrkene brukte hunder, pepperspray og vannkanoner i temperaturer under frysepunktet. De brukte lydmaskiner, droner, armerte kjøretøy og hundrevis av arrestasjoner i deres forsøk på å knuse motstanden.

Angrip symptomene og staten vil forholde seg passiv. Angrip sykdommen og staten vil oppføre seg hensynsløst.

Når Trumps velgerbase forvitrer – så vil undertrykkelsen i Tyrkia under President Recep Tayyip Erdoğan være et godt eksempel på hva som vil skje – Det politiske landskap vil se svært stygt ut. Trump og hans allierte vil, i sitt desperate forsøk i å klamre seg til makten, åpenlyst utføre hat kriminalitet mot Muslimer, udokumenterte arbeidere, Afro-Amerikanere, progressive, intellektuelle, feminister og dissidenter. Trump og hans allierte i «alt-right» bevegelsen og på den kristne høyresiden vil gjøre hva de kan for å stilne all motstand. Dette vil også innbefatte korporative mediekanaler som prøver å gjenopprette et skinn av sivilisasjon ment for å tildekke korporativ plyndring. De vil tøyle nasjonens vidtrekkende interne sikkerhetsapparat for å knuse offentlige protester og fengsle sine motstandere. Til og med dem som deltar i falske motstand.

Tiden er ikke på vår side. Hvis vi klarer å bygge en mot-kapitalistisk bevegelse som inkluderer arbeiderklassen har vi muligens en sjanse. Hvis vi klarer, i likhet med protestantene ved Standing Rock, å bygge vedvarende protester, til tross for statlig undertrykkelse, har vi muligens en sjanse. Hvis vi greier å organisere nasjonale ikke-samarbeids kampanjer har vi muligens en sjanse. Vi kan ikke la oss distrahere av symptomene. Vi må kurere sykdommen.

Forrige artikkelSlutten på Imperiet
Neste artikkelSyria nedkjemper IS og sluttspillet begynner