Hvordan Tyrkia, Iran, Russland og India utnytter De nye silkeveiene

0
Fra Istanbul. Foto: Pål Steigan.

Et pasifisert Syria er nøkkelen til den økonomiske integrasjonen av Eurasia gjennom energi- og transportforbindelser.

Av Pepe Escobar.

Vladimir Putin, Recep Tayyip Erdogan og Hassan Rouhani skal holde et toppmøte i Sotsji for å diskutere Syria. Russland, Tyrkia og Iran er de tre mektigste aktørene i Astana-forhandlingene, hvor flere våpenhviler har vært undertegnet. Selv om våpenhvilene er vanskelige å implementere, går de i alle fall sakte men sikkert mot det endelige målet – en politisk løsning.


Denne artikkelen av Pepe Escobar er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.


Et stabilt Syria er avgjørende for alle parter som er involvert i eurasisk integrasjon. Som jeg rapporterte tidligere, har Kina gjort det klart at et pasifisert Syria til slutt vil bli et knutepunkt for De nye silkeveiene, kjent som ‘Belte og vei initiativet’. Dette bygger på de blomstrende forretningsforbindelsene av småhandlere som pendler mellom Yiwu og Levanten.

Tyrkia ligger strategisk godt til for å utnytte seg av silkeveiene

Utenom vanskelige spørsmål om krig og fred, er det enda mer opplysende å observere hvordan Tyrkia, Iran og Russland utnytter sine overlappende versjoner av eurasisk økonomisk integrasjon og/eller BRI-relatert virksomhet.

Det handler i stor grad om energi og jernbaneforbindelser – og på sikt, høyhastighetstog. Det er disse forbindelsene jeg har beskrevet, siden tidlig på 2000-tallet, som Rørledningstan.

Rørledningen Baku-Tblisi-Ceyhan (BTC) er en avtale som personlig ble meglet fram i Baku av den nå avdøde geostrategen Zbigniew Brzezinski. Den var et stort energi-/geopolitisk kupp av Clinton-administrasjonen, som lagde en navlestreng mellom Aserbajdsjan, Georgia og Tyrkia.

Nå kommer jernbanen Baku-Tblisi-Kars (BTK) – innviet med stor fanfare av Erdogan sammen med Aserbajdsjans president Ilham Aliyev og Georgias statsminister Giorgi Kvirikasjvili, men enda viktigere, også av Kasakhstans statsminister Bakhytzhan Sagintayev og Usbekistans statsminister Abdulla Aripov. Tross alt handler det om integrasjonen av Kaukasus med Sentral-Asia.

Erdogan gikk faktisk lenger: jernbanen er «en viktig kjede i Den nye silkeveien, som har som mål å koble sammen Asia, Afrika og Europa.» Den nye transportkorridoren er konfigurert som et viktig eurasisk knutepunkt som ikke bare knytter Kaukasus til Sentral-Asia, men også, i det store bildet, EU med Vest-Kina.

Denne jernbanestrekningen er bare begynnelsen når man vurderer den langsiktige strategien av kinesisk-byggete høyhastighetslinjer fra Xinjiang via Sentral-Asia helt til Iran, Tyrkia, og selvfølgelig drømmedestinasjonen: EU. Erdogan kan tydelig se hvordan Tyrkia er strategisk posisjonert for å tjene på dette.

Selvfølgelig er BTK ikke et løsningen på alt. Andre forbindelseslinjer mellom Iran og Tyrkia vil dukke opp, og andre viktige knutepunkt på Silkeveien vil skyte fart de neste årene, som f.eks. Den eurasiske landbroen over den oppgraderte transsibirske jernbanen og en iskald versjon av De maritime silkeveiene: Den nordlige sjøruten gjennom Arktis.

Det som er spesielt interessant med tilfellet BTK, er sammenhengen med Den trans-anatoliske gassrørledningen (TANAP), som forsyner naturgass fra det enorme aserbajdsjanske gassfeltet Shah Deniz-2 til Tyrkia og til slutt EU.

Den tyrkisk analytikeren Cemil Ertem understreker, «akkurat som TANAP, forbinder BTK-jernbanen ikke bare tre land, men er også en av de viktigste handels- og transportrutene i Asia og Europa, og spesielt havner i Kasakhstan og Turkmenistan. Den forbinder Sentral-Asia med med Marmaray-prosjektet i Istanbul, via den kaspiske regionen. Sammen med den sørlige gasskorridoren, som utgjør TANAPs ryggrad, vil den også forbinde havner på kysten av Sør-Kina til Europa via Tyrkia.»

Det er ikke rart at denne jernbanestrekningen har fått en ekstatisk mottagelse i Tyrkia – eller skal vi si, det som pleide å være kjent som Lilleasia. Det viser grafisk hvordan Ankara vender seg østover (f.eks. økende handel med Kina), samt et nytt skritt i den ekstremt komplekse strategiske gjensidige avhengigheten mellom Ankara og Moskva; De sentralasiatiske «stanene» faller tross alt inn under Russlands historiske innflytelsessfære.

Legg til det russiske salget av luftforsvarssystemet S-400 til Ankara og den russiske og kinesiske interessen i å ha Tyrkia som et fullverdig medlem av Shanghaigruppen (SCO).

Fra IPI til IP og deretter II

Sammenlign nå denne jernbaneforbindelsen med en av Rørledningstans kjennetegn, dramatiske såpeoperaer; rørledningen IPI (Iran-Pakistan-India), tidligere kalt «fredsrørledningen».

IPI skulle opprinnelig forbinde Sørøst-Iran med Nord-India via Baluchistan og den pakistanske havnen i Gwadar (nå en nøkkelknutepunkt i Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridoren, CPEC). Bush- og Obama-administrasjonene gjorde alt de kunne for å hindre at denne rørledningen skulle bli bygget, og satset i stedet på den konkurrerende TAPI-rørledningen (Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India) – som faktisk ville krysse en krigssone øst for Herat i Afghanistan.

TAPI kan etter hvert bli bygget – selv hvis man nekter Taliban sin andel (det var akkurat det som var stridens eple med Taliban for 20 år siden under den første Clinton-administrasjonen: transittrettigheter). I det siste har Russland økt sin deltagelse, og Gazprom forførte India til å bli partner i byggingen av TAPI.

Men så kom den nylige kunngjøringen fra Russlands energiminister Aleksandr Novak: Moskva og Teheran vil undertegne et samarbeidsavtale om å bygge en 1200 kilometer lang gassrørledning fra Iran til India. Vi kan kalle den del II. Og Gazprom, parallelt, vil investere i uutforskede iranske gassfelt langs traséen.

Bortsett fra det faktum at dette en stor seier for Gazprom – det utvider selskapets rekkevidde i Sør-Asia – er det avgjørende med prosjektet ikke den opprinnelige IPI-rørledningen (egentlig bare IP), der Iran allerede har bygd strekningen til Pakistans grense og tilbød hjelp til å bygge den pakistanske strekningen; en mulighet som var plaget av amerikanske sanksjoner. Gazprom-prosjektet skal være en undervannsrørledning fra Den persiske bukt til Det indiske hav.

Fra New Delhi sitt synspunkt er dette det beste som kan skje. TAPI er fortsatt et marerittt, og India trenger all den gassen landet kan få, og det fort. Forutsatt at den nye Trump-administrasjonen retorikk om «Indo-Stillehavet» holder vann, er inderne sikre på at de ikke vil bli rammet av sanksjoner bare fordi de driver forretninger med både Iran og Russland.

Og så er det en annen viktig utvikling som kom ut av Putins siste besøk i Teheran: ideen – hentet rett ut av Silkeveiene – å bygge en jernbaneforbindelse mellom St. Petersburg (ved Østersjøen) og havnen Chabahar i nærheten av Den persiske bukt. Chabahar er tilfeldigvis er nøkkelknutepunkt til Indias svar på Silkeveiene: en maritim handelsforbindelse til Afghanistan og Sentral-Asia som omgår Pakistan og er forbundet med Nord-Sør Transportkorridoren (INSTC), der Iran, India og Russland er nøkkelmedlemmer sammen med de kaukasiske og sentralasiatiske nasjonene.

Du trenger ikke meteorolog for å se hvilken vei vinden blåser i Eurasia; integrasjon så langt øyet kan se.

Med velvillig tillatelse fra forfatteren. Pepe Escobar er vandrende korrespondent for Asia Times i Hong Kong, analytiker for RT, Sputnik og TomDispatch og en hyppig bidragsyter til nettsteder og radioprogrammer som strekker seg fra USA til Asia. Han er født i Brasil, har vært utenrikskorrespondent siden 1985 og har bodd i London, Paris, Milano, Los Angeles, Washington, Bangkok og Hong Kong.

 

Forrige artikkelPensjoner: Ap-ledet LO: Gir opp krav før forhandlingene starter
Neste artikkelSocial media. Interview with Penzanews