To taler som varsler en ny fase i verdens utvikling

0

Både den kinesiske og den russiske presidenten har holdt viktige taler. Vladimir Putin talte til Valdai-klubben, Russlands viktigste strategiforum. Og Xi Jinping talte til partikongressen i KKP. Talene er stort sett oversett i vestlige medier, men la deg ikke lure. Begge hører antakelig med blant de viktigste talene som er holdt i 2017.

Nå skal det innrømmes at Xis tale er en maratonaffære på over tre timer, så den er litt tung å fordøye. Men det lar seg gjøre å forstå den gjennom de utdragene som er publisert. Putins tale var vesentlig kortere og er publisert her i sin helhet.

Vi møter to ledere som på hver sin måte signaliserer at de har kontroll over situasjonen. Russland er rammet av drakoniske vestlige sanksjoner. Men Putin later ikke til å miste nattesøvnen av det. Sanksjonene nevnes én gang nærmest i forbifarten, før Putin inviterer til internasjonalt samarbeid om å møte de store utfordringene menneskeheten står overfor.
Putin kan se tilbake på en lang rekke forandringer til det bedre, sett med Russlands øyne. Det at Russland gikk inn i Syria-krigen har vendt seierslykken slik at den syriske regjeringshæren i samarbeid med Russland og Iran nå er på god vei til å frigjøre hele Syria fra de terroristiske leiesoldatenes grep.

Syria ble ikke et nytt Libya, og det skyldes ikke minst at Russland gikk inn på regjeringas side. Etter en serie med ødeleggende kriger har USA plutselig blitt spilt ut over sidelinja. Det markerer en avgjørende vending i verdenssituasjonen. At både Tyrkia og Saudi-Arabia, i prinsippet lojale allierte med USA, nå kjøper det russiske missilsystemet S-400 er et tegn i tida.
Putin kan også vise til at Russland har klart å komme ut av sanksjonsregimet med en økonomi i markant vekst. Det er derfor troverdig når Putin inviterer verden til samarbeid.
Han nevner ikke alliansen med Kina, men den ligger der som en klangbunn til alt han sier. De to stormaktene samarbeider så tett som aldri før og det er de som sammen definerer kursen på det eurasiaiske kontinentet.

Denne sjølsikkerheten blir enda tydeligere i Xi Jinpings tale. Den kinesiske presidenten legger fram intet mindre enn Kinas forslag om hvordan verden bør uyvikles etter at USAs hegemoni er brutt. Xi legger ikke skjul på at Kina ruster opp militært til det punktet at ingen med vettet i behold vil forsøke å angripe Kina. Russia Today siterer ham slik:

China “will build a powerful and modernized army, navy, air force, rocket force, and strategic support force, develop strong and efficient joint operations commanding institutions for theater commands, and create a modern combat system with distinctive Chinese characteristics,” Xi announced.
The Chinese President also warned that “no one should expect China to swallow anything that undermines its interests.”

Men det er ikke militære spørsmål som er sentrale i den kinesiske presidentens tale. Det sentrale er at han inviterer hele verden til å bli med på det gigantiske One Belt One Road-prosjektet, også USA.

Det Kina satser på er å bryte med USAs hegemoni, men ikke for å erstatte det med kinesisk hegemoni. I motsetning til under den kalde krigen, er Kina og Russland på samme side og kan ikke på samme måte settes opp mot hverandre, slik USA gjorde da.

OBOR er et prosjekt som forutsetter at de ulike landene som er med på det, ikke avstår noen sjølstendighet, men deltar fordi de synes det tjener deres egne interesser. «Mange politiske systemer, felles vekst og velstand.»

Kina er i ferd med å legge om fra en lavinntektsmodell til en modell som øker det innenlandske markedet og øke arbeidernes og middelklassens velstand. Og de har lagd et opplegg som andre land kan hekte seg på og dra nytte av.

Adam Garrie spør om Kina kan lykkes med dette, og svarer sjøl at dette vil Kina kunne klare. Dels er fundamentet allerede lagt, og dels har Kina de musklene som skal til for å realisere dette prosjektet, eller dette omfattende knippe av prosjekter som OBOR er.
OBOR, Shanghai Coopération committee og den asiatiske utviklingsbanken AIIB drar alle i samme retning og underminerer USAs hegemoni så det holder. Kinas plan er ambisiøs, men realistisk.

Det Kina tilbyr land i nært og fjernt er samarbeid, fred og økonomisk utvikling. Det USA tilbyr er mer krig, enten det er i Afrika, Venezuela eller Nord-Korea. Det er ikke usannsynlig at de fleste land vil velge den mest fordelaktige veien.

Xi Jinpings plan går til 2035. På det tidspunktet vil Kina for lengst ha distansert USA og blitt verdensleder innen de fleste teknologier. For Europas del kan vi velge å være en del av dette eller forblir kanonføde for USAs katastrofale kriger. Valget burde ha vært lett, men med de lederne vi har, er det trolig at de vil fortsette å selge sine lands interesser mot høyt betalte retrettstillinger i det globalistiske apparatet.

Forrige artikkelStore økonomiske ulikheter i alle demografiske grupper i USA
Neste artikkelFakta, språk og føleri i Syria-debatten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).