Indonesia: Islamistene er vokterne av folkemordet

0

Av Andre Vltchek /NEO

Det var atter en varm, fuktig dag i Jakarta. Luften var full av forurensning og gigantiske trafikk-korker som blokkerte hele sentrum av byen. Biasa, som lokalbefolkningen kaller det, en omtrentlig oversettelse er ‘alt er som vanlig’.


Denne artikkelen av Andre Vltchek er oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen


Det er den fredag 29. september 2017, bare en dag før det mest uhyggelige jubileet i hele Sørøst-Asia.

Indonesiske islamister med anti-kommunistiske plakater

Den 30. september 1965 styrtet det indonesiske militæret, som adlød ordre fra utenlandske makter (hovedsakelig USA og Storbritannia) den progressive og anti-imperialistiske regjeringen til president Sukarno. De myrdet mellom 1 og 3 millioner menn, kvinner og barn (inkludert nesten alle medlemmer av det kommunistiske partiet i Indonesia – fra nå av forkortet PKI). Dette ble gjort med direkte hjelp fra nesten alle de store religiøse organisasjonene (muslimske, protestantiske, katolske og hinduistiske). Blodbadet fortsatte en god stund inn i 1966, og «elvene ble tilstoppet med lik og løp rødt med blod», som jeg ble fortalt av Pramoedya Ananta Toer, den største indonesiske forfatteren. Alle forhåpninger om et sosialistisk, rettferdig og egalitært moderland ble ødelagt.

Før kuppet, pleide Indonesia å være en ekte internasjonalistisk nasjon, og var en av de stolte grunnleggerne av Den alliansefrie bevegelsen (den vest-javanesiske byen Bandung var vert for etableringen av konferansen i 1955). President Sukarno og hans progressive og patriotiske regjering pleide ha kontroll over nesten alle naturressursene. De prøvde å bygge en stolt, kunstnerisk og produktiv nasjon. For eksempel, Sukarno ydmyket engang USAs ambassadør foran en stor folkemengde på en fullpakket stadion: «Til helvete med din hjelp!» Han trengte ikke noen vestlig hjelp. Han var president i en av de potensielt rikeste nasjonene i verden.

Det kommunistiske partiet i Indonesia (PKI), det tredje største i verden etter Sovjetunionen og Kina, ville vinne valget, komfortabelt og demokratisk, i 1966, mens det ble støttet fullt ut av president Sukarno. Deres manifest var klart: anti-imperialisme, sosial rettferdighet og landreformer.

Men hvem var noen av de største grunneierne i Indonesia i denne perioden? Religiøse ledere! Og de bestemte seg for, sammen med de militære og korrupte eliter: «Nei! Dette må stoppes! Ingen rettferdighet. Ingen internasjonalisme. Ingen sosialisme.» De forrådte nasjonen og dens folk; De begikk forræderi, og den 30. september 1965 styrtet de et sosialistisk demokrati.

Resultatene var forferdelige. Kanskje de verste massakrene i det 20. århundre fant sted. Massedrap, voldtekt, avskjærte bryst, tortur, og kort tid etter de første grusomhetene, overfylte fengsler og konsentrasjonsleirer. Om lag 40% av alle lærerne på Java ble drept, og militæret gikk inn som erstatting i skolens klasserom. Filmstudioer og tradisjonelle teatre ble stengt, og forfattere ble sendt til konsentrasjonsleir på øya Buru. Intellektuell virksomhet ble absolutt ikke oppfordret, mens kommunismen, det kinesiske språket og kulturen, men også all progressiv kunst og kreativitet, ble enten latterliggjort eller direkte forbudt. Det som ble fremmet i stedet, var turbokapitalisme i vestlig stil (den som ble oppfunnet for koloniene, ikke den for lokal bruk i Europa og Nord-Amerika), «religioner» (basert på repeterende ritualer, ikke på intellektuell eller åndelig søken etter Gud) , «familieverdier» (dvs: patriarkalsk undertrykkelse), en tom populærkultur og egoisme, forsterket av en forbrukermentalitet. Alt dette kombinert, var årsaken til noen av de verste korrupsjonsnivåene i verden.

Indonesia, som det pleide å være før den 30. september 1965, døde. Siden det ikke kunne produsere noe av virkelig verdi, begynte det i stedet den uhemmete plyndringen av egne naturressurser, hovedsakelig på vegne av utenlandske konglomerater. Hele de vakre og naturrike, enorme øyene, som Borneo (den største øya i Asia og den nest største i verden), Sumatra og Papua, ble omgjort til ødelagte, forgiftede og hel-privatiserte økologiske og sosiale mareritt.

Indonesia størrelse

Det ser ut som om å ha drept alt anstendig og lovende, ikke var nok for dette regimet. Selv minner må drepes, selv drømmer. Den store progressive fortiden i Indonesia blir svertet og forvridd, til det ikke er noe igjen, kun forvirring og mekaniske religiøse, familie- og kommersielle ritualer.

Nå trykker det indonesiske hovedstrøms-magasinet Tempo på sin forside for 25. september – 1. oktober 2017: «SEKALI LAGI HANTU PKI» («Spøkelset av PKI dukker opp på nytt»).

Når det passer de korrupte elitene, militæret og de religiøse kadrene (de tre grunnsøylene i det indonesiske undertrykkende regimet) blir det kommunistiske spøkelset fremkalt. Det avbildes som en monstrøs, stygg og morderisk skapning. Indonesiske barn ble lært at den kommunistiske hammeren var der for å smadre folks hoder, mens sigden var – for å kutte strupen.

Islamske organisasjoner, så vel som militæret og politiet, «vokter nasjonen» fra onde ateistiske religiøse gjenger, og sikkerhetsstyrkene har regelmessig spredt utallige møter. De som tør håndtere emner som sosial ulikhet, mangel på ordentlig medisinsk behandling, rimelig utdanning, boliger og andre grunnleggende tjenester, blir fysisk angrepet eller rettsforfulgt.

Parlamentsmedlemmer og enkelte regjeringstjenestemenn som tør å snakke om nødvendigheten av å omfordele rikdommen i landet og favorisere de fattige, blir angrepet, eller i det minste åpenlyst svertet, inkludert slike personer som dagens president, Joko Widodo.

Populære, ekstremt effektive og venstreorienterte folk, som guvernøren i Jakarta, ‘Ahok’, ble sperret inne for å «fornærmet islam» – på grundig falske anklager. Hans største synd viste seg å være hans vilje til å bygge et massesystem for kollektivtransport (i stedet for å tvinge folk til å bruke private kjøretøy, som alle tidligere administrasjoner føyelig har gjort), skape offentlige grøntområder, bygge kloakkledninger og renske tilstoppede og forurensede kanaler.

‘Ahok’ er av kinesisk opprinnelse, en stor ‘forbrytelse’ i den rase-intolerante Indonesia. President Widodo er det ikke. Uansett hva hans «blod» er, blir han gjentatte ganger anklaget for å være en «kommunist», spesielt etter hans tale til nasjonen tidligere i år. Han har snakket om problemer knyttet til sosial rettferdighet, noe som er virkelig uakseptabelt i det ekstremt næringslivsvennlige og vestlige Indonesia.

Å sette sitt folks interesser over interessene til utenlandske selskaper har skapt utallige fiender for ham, hjemme (fra elitene som tjener Vesten) og i utlandet. Hans erkerival og fiende, general Prabowo (tidligere kommandør for den beryktede spesialstyrken Kopassus under Suharto) utnytter situasjonen til det fulle.

Mange islamister kaller nå president Widodo «en kommunist». I Indonesia er dette synonymt med en trussel, og det kan også bety en dødsdom.

*

Og så er det fredag 29. september 2017 i Jakarta, hovedstaden i Indonesia. Tusenvis av demonstranter samler seg foran parlamentets hovedport. I dag er det varmt og fuktig, og luften er håpløst forurenset.

En elv av mennesker flyter sakte forbi. I dag består den overveiende av militante muslimer. Høyttalere kauker ut «Allahu Akbar!», og nesten samtidig:

«Ganyang, Ganyang, Ganyang PKI

Ganyang PKI, sekarang juga! «

(ødelegg, ødelegg, ødelegg PKI

Knus PKI nå!)

Demonstrantene er hovedsakelig menn, begeistrete og bestemte. Noen kvinner er også til stede. De fleste av dem er fullt tildekket. Og det er også noen barn som klamrer seg til foreldrene sine. Flere av dem skremte, men andre liker tydelig de høye ropene og øredøvende støyen.

Tallrike svarte bannere med arabiske tegn kan bli sett i hendene på demonstrantene, noen ligner mistenkelig IS sine. Andre flagg tilhører slike organisasjoner som den forbudte, men tolererte, Hizbut Tahrir Indonesia, som er fast bestemt på å etablere en kalifat over hele denne store øygruppen.

Teoretisk ulovlig, men også tolerert, er Forum Pembela Islam (FPI) – Islamsk forsvarsfront – som opererer åpent. De marsjerer rett forbi politi og andre sikkerhetsstyrker. Ingen ville våge, eller ta seg bryet, med plage dem eller hindre dem fra å holde taler eller offentlig vise sin styrke.

Det er åpenbart at loven kun tas alvorlig når det gjelder kommunister (som nå er praktisk talt ikke-eksisterende i dette landet), eller til sosiale eller folke-orienterte bevegelser. Radikal islam blir stadig mer urørbar, fordi den generelt sett forsvarer status quo, så vel som de politiske interessene til flere høytstående ekstremt høyreorienterte militære offiserer, næringslivseliter og vestlige imperialister.

Jeg ser meg rundt, og ser ikke en eneste vestlig reporter. De er sikkert opptatt med å sitte i sine klubber, luksushoteller og leiligheter, der de pliktoppfyllende skriver at Indonesia er et «levende demokrati» og «et land kjent for sin overveiende tolerante merkevare av islam»; et offisielt vestlig dogme siden kuppet i 1965.

På et tidspunkt nærmer jeg meg en gruppe unge menn med et lite kamera.

«Hva synes du om PKI?» blir jeg spurt på engelsk.

Jeg later som jeg er helt hjernedød. Jeg smiler. Vi håndhilser.

«Dere drepte PKI her, ikke sant?» svarer jeg med et spørsmål.

«Tror du det?» De flirer og snakker til meg som om jeg var barn. «Tror du virkelig det? Du tar feil. PKI er som rotter; de gjemmer seg under jorden … de er overalt. Men du trenger ikke bekymre deg, vi skal knerte dem alle, snart!»

«Islam er en fredelig religion. Indonesierne er fredelige mennesker, «avslutter hans venn. Han høres ut som BBC.

Da er det min tur å stille spørsmål. Jeg går fra person til person. Jeg vil vite hva de egentlig vet om PKI, om kommunismen? I mange år og årtier har indonesier blitt bombardert av grotesk propaganda som hadde som mål å diskrediterer alt stort og positivt som noen gang fant sted i de kommunistiske og sosialistiske landene

Etter 1965 var indonesiernes oppfatning av resten av verden aldri basert på kunnskap og velinformerte analyser, men i stedet på den laveste graden av vestlig og lokal propaganda, rasistiske klisjeer og hard sensur av alt som kunne utfordre offisielle dogmer.

Jeg snakker med et dusin «kommunisme-hatere», og jeg skjønner at de vet absolutt ingenting om emnet de roper høyt om. Noen av dem er åpenbart betalt for å være her. Enkelte har ikke noe bedre fore. Noen er kanskje ubevisst redd for livets tomhet i dagens Indonesia, og de trenger å oppmuntre hverandre med hatefulle taler og følelser, at de ikke er alene, at de er som hundrevis av millioner andre.

Fru Bode fra Gerakan Ibu Negeri (Bevegelsen av landets mødre):

«Vi protesterer her mot gjenoppblussingen av PKI! PKI er her; de finnes! Medlemmene deres er over alt på sosiale medier. De holdt til og med seminarer nylig.»

Noen seminarer ble arrangert nylig. Ikke av PKI, men av akademikere og aktivister som forsøkte å ta opp Indonesias historie, spesielt kuppet i 1965. Men militæret stoppet møtet. Ordrer ble gitt for å stanse slike møter. En ensidig tolkning av historien er den viktigste og hellige søylen til regimets propaganda.

Herr Wahnad fra Majelis Taklim Nurul Ikhlas (islamsk studiemøte) fra byen Bekasi:
«Vi er tilhenger av HTI, og vi er imot regjeringen som forbyr ekstremistiske masseorganisasjoner som vår. Men PKI er reell fare for vårt land. Vi ønsker at de skal forbys. Nå har vi selv dem representert i parlamentet. Ribka Tjiptaning, en parlamentsmedlem fra PDIP, sa stolt av at hun er datter av et tidligere PKI-medlem!»

Stakkars Ribka Tjiptaning er datter til et tidligere PKI-medlem (og en javanesisk aristokrat) som ble hengt opp og ned torturert foran henne og hennes lillebror (da de var barn), før han ble sendt til fengsel. Følgelig blir hvert skritt hun tar undersøkt som om det er under et mikroskop. Hun er klart venstreorientert, kanskje den mest progressive indonesiske politikeren. Og hun skrev en bok kalt «Jeg er stolt av å være datter av et PKI-medlem». Men denne ensomme sosialistiske stemmen kan knapt forveksles med en stor renessanse av den kommunistiske tanken i Indonesia.

En liten skjeggete mann i hvit kjortel introduserte seg bare som Hamba Allah (Allahs slave):

«Vi er imot gjenoppstandelsen av PKI. De har delt ut T-skjorter, bilder og andre ting, og det er til og med noen barn blandt PKI-medlemmene som nå fremmer denne ideologien.»

Fru Khairunnisa fra en madrasa (religiøs skole) i Sawangan i byen Depok:

«Vi er imot gjenoppblussingen av PKI. PKI var et parti som utførte en del sadistiske ting mot muslimer generelt og mot ulamaene spesielt.»

«Sadistiske ting?» Jeg lurer på hva hun mente. PKI var et relativt tamt, konstitusjonelt og demokratisk politisk parti. Selv i 1965 var mange av dets medlemmer muslimer. Kanskje hun med «sadistiske ting» mente at det var pådriver for landreformer, og hvis hadde det vunnet valget i 1966 (som det ville definitivt ha gjort, hvis Vesten ikke hadde intervenert), ville det helt sikkert ha forandret de skandaløse og føydale eiendomsforholdene, der store landområder var eid av religiøse ledere.

«Ja, sadistisk.» Fru Khairunnisa hever stemmen.

«Hvordan vet du det?» Spør jeg.

Hun svarer uten å nøle:

«Vi vet fra filmen G30S/PKI og også fra hva lærerne fortalte oss. Vi har ikke lest noen historiebøker om dette problemet; hvorfor skulle vi det? Vi vet det uansett …»

Med «G30S/PKI» mener hun en offisiell statlig propagandafilm, full av blod og gørr, som alle indonesiske barn ble terrorisert og sjokkert med på jubileumsdagen for kuppet. Filmen ble regissert av en «kulturell» samarbeidspartner med Den Nye Orden, general Suhartos regime – herr Arifin C. Noer.

*

På et tidspunkt blir jeg helt tildekket av et enormt hvitt flagg med arabiske bokstaver. Flagget dekker flere baner på veibanen. Kanskje, som utlending, blir jeg vist på min plass, lært en lekse, men jeg bryr meg ikke. Jeg setter meg bare ned på betongveien og hviler et par minutter. Det er kjøligere under flagget, og alle de aggressive, militante lydene er nå barmhjertig dempet.

«Indonesia er et fredelig land», tenker jeg, sarkastisk. Det er hva Vesten vil at alle skal tro på, de overbeviser selv indonesiere om at det er tilfelle.» Indonesia begikk tre forferdelige folkemord etter 1965 – mot sitt eget folk, mot innbyggerne i Øst-Timor, og nå mot innbyggerne på Papua. Her har jeg vært vitne til og dekket alle slags grusomheter, i flere tiår: fra massevoldtekt av kinesiske kvinner i Jakarta og øya Solo, til religiøs vold i Ambon, Lombok og andre steder. Selv medlemmer av de fleste ikke-sunnimuslimske grupper (inkludert sjiaer, liberale muslimer og Ahmadiyah) blir ofte angrepet, selv fysisk likvidert.

Vesten roser Indonesia, så lenge landet tillater deres bedrifter å plyndre de store naturressursene, som på Borneo (Kalimantan), Sumatra og Papua, så lenge Indonesia forblir anti-kommunistisk, så lenge elitene – de militære og religiøse – er villige til å ofre hundrevis av millioner av sine forsvarsløse, desperat uinformerte og hovedsakelig elendig fattige borgere.

*

«Protesten foran parlamentet var forvirrende. De tok opp problemet med en oppvåkning av PKI. Men de ble ledet av den fanatiske islamistiske gruppen, HTI, som selv er forbudt,» forklarer Iman Soleh, professor ved fakultetet for samfunnsfag og statsvitenskap (Universitetet Padjadjar-UNPAD). Han fortsatte: «I mellomtiden er det mistanke om at demonstrasjonene ble støttet av partier som er imot Jokowi (president Joko Widodo sitt kallenavn), spesielt Gerindra og PKS … også Aksi 299 er angivelig finansiert av general Prabowo-gruppen, som alltid bruker september måned for å bringe frem problemet med en ‘gjenoppvåkning av PKI’ … selvfølgelig gjør det dette for å svekke Jokowi-regjeringen.»

I Indonesia ser alt ut til å være forvirrende, selv hva er og ikke er virkelig kommunistisk.

For flere måneder siden møtte jeg en tidligere indonesisk Mujahedin-kjemper fra Afghanistan, som fortalte rett ut meg at dagens Russland faktisk er kommunistisk, og det er også Assads regjering i Syria. Ifølge ham, fortsetter selv regjeringene til Karzai og Ghani i det NATO-okkuperte Afghanistan å i hovedsak være kommunistiske.

I mange folks sinn synes det kommunistiske spøkelser å krype ut fra bak hvert hjørne, selv fra de minste sprekkene i gulvet.

Indonesia er redd; det har tydeligvis ikke fred med seg selv.

Det er ikke veldig redd for «kommunisme», men noe annet, selv om det er svært vanskelig å definere hva som er skremmende ved det.

Mellom 1 og 3 millioner lik kan skape et ufattelig stort fjell av gru. De fleste indonesiske familiene har både ofre og mordere i sine rekker. Og drapene i 1965/66 Indonesia ble ikke begått ‘langdistanse’, ved å trykke på noen knapper. Folk ble ofte drept bare med hendene. Ofrene så øynene til sine mordere og torturister, og de tigget, skrek og hylte.

Det skjedde aldri noen rettsprosess, som de som fant sted i Chile, Argentina eller Sør-Afrika. Det var ingen alvorlig forsoningsprosess. De militære lederne råtner ikke i fengsel; de styrer faktisk landet.

Faktisk har forbrytelsene aldri blitt innrømmet. Enda verre: Ofrene blir fortsatt offisielt klandret for begynnelsen av tragedien i 1965.

En dårlig samvittighet henger over hele denne enorme skjærgården. Dårlig samvittighet på grunn av minst tre folkemord som ble begått i det siste halve århundre, begått for å selge hele landet til utenlandske interesser, på grunn av det ufattelige plyndringen av dette en gang, for lenge siden, vakre og rike landet.

Den dårlig samvittigheten blir stilnet av høye meningsløse lyder av tanketom popmusikk, av utallige religiøse ritualer og ved kontinuerlige forsøk på ikke å lese noe seriøst, å ikke lære, å ikke forstå.

Enda en årsdag for den forferdelige hendelsen er nettopp over. Og tusenvis tok til gatene for å protestere mot ofrene. De gikk ut for å fornærme minnet til de som ble nådeløst slaktet på ordre som kom fra Vesten. De gikk ut i gaten for å kreve at dagene med ekte uavhengighet og storhet for den indonesiske nasjonen aldri vil komme tilbake.


Andre Vltchek er filosof, forfatter, filmskaper og gravende journalist. Han har dekket kriger og konflikter i en rekke land. Tre av hans siste bøker er den revolusjonære romanen «Aurora» og to bestselgende verk av politiske skrifter: «Exposing Lies of The Empire» og «Fighting against Western Imperialism«. André lager filmer for Telesur og Al-Mayadeen. Se Rwanda Gambit, hans banebrytende dokumentar om Rwanda og Congo. Etter å ha bodd i Latin-Amerika, Afrika og Oseania, er Vltchek for tiden bosatt i Øst-Asia og Midtøsten, men fortsetter å jobbe over hele verden.

Forrige artikkelNorske Skog: Absurd teater i flere akter
Neste artikkelRussland fordømmer USAs, Norges og Storbritannias støtte til Daesh