Ibsens visitt i den revolusjonære Thrane-rørsla

0
«Man hænger de Smaae og lader de Store gaae.» Trolig en tegning av Henrik Ibsen

Av Halvor Fjermeros.

Da Henrik Ibsen som 21-åring kom til Kristiania møtte han thranitterbevegelsen – hvor han unngikk arrestasjon med et nødskrik under politiets razzia i 1851. Da hadde han alt fattet interesse for det tidligere Lofthusopprøret.  I ettertid skreiv han om hvor sterkt 1848-revolusjonen påvirket ham.

I 200-årsmarkeringen for Marcus Thranes fødsel og dannelsen av arbeiderforeningene i kjølvannet av 1848-revolusjonene i Europa, må vi plassere Norges største dikter inn i historien. Den unge Henrik Ibsen hadde akkurat debutert med stykket «Catilina» som han hadde skrevet i sine år i Grimstad, utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme.

I Kristiania møtte Ibsen kort etter ankomsten våren 1849 den nye thranitterbevegelsen og deltok i sitt første politiske møte. Det fant sted i Klingenbergsalen, bare noen kvartaler unna Ibsens første losji nede i det loslitte strøket Vika. Møtet var sammenkalt for å protestere mot utvisningen av en sosialistisk agitator, Harro Harring, opprinnelig fra dansk Holstein, men nå omreisende som politisk emigrant. Møtet vedtok en protest som ble underskrevet med 146 navn, deriblant Ibsen, Vinje og den da bare 16 år gamle Bjørnson. Protesten ble overbrakt til justisdepartementet via et demonstrasjonstog hvor en av drivkreftene var Theodor Abildgaard. Han var Ibsens losjikamerat i Vika og den som fikk den unge dikteren med i Thrane-rørslas ulike aktiviteter, deriblant i redaksjonen i ArbeiderForeningernes Blad.  

«Man hænger de Smaae og lader de Store gaae.» Trolig en tegning av Henrik Ibsen

Søndagskurslærer og nesten-arrestasjon

Abildgaard var sammen med Ibsen lærer ved den søndagsskolen Kristiania Arbeiderforening arrangerte i 1851. Det var ingen gudelig søndagsskole, men ledd i opplysningsvirket som ble drevet for arbeidere på deres eneste fridag med mulighet for studier. Og fra nyåret 1851 overlot Thrane redaktørjobben over Arbeiderforeningenes blad til Abildgaard. Det var her Ibsen ble med som skrivende redaksjonsmedlem. Da myndighetene 7. juli 1851 slo til og arresterte Thrane og Abildgaard og fire andre ledere for bevegelsen, var ganske sikkert at dikteren engstelig for å lide samme skjebne. «Den dagen (…) gjekk nok Ibsen i hard otte; for det fans handskrifter av han i styre for arbeiderblade. Men han roa seg att då han fekk høyre at faktoren i blade hadde fått slengt unda alt slikt», skriver Halvdan Koht på sitt særegne nynorsk i hans Ibsen-biografi fra 1928. Hans Heibergs velskrevne, men kildesvake biografi har likelydende framstilling: «At Ibsen ikke også ble Henrik Ibsen ble arrestert, berodde kanskje på et rent slumpehell. (…) Etter hva vi vet om Ibsens mangelfulle evne til praktisk heltemot, både fra tiden før og senere, kan det med sikkerhet sies at han må ha gått i angst og beven noen dager.» Seinere Ibsen-biografer har ikke kommet med noe nytt her, så vi må nøye oss med å si at det var på nære nippet.

Abildgaard var for øvrig leder for høyrefløyen blant thranitterne. Han utnyttet posisjonen han fikk som redaktør til å rette mange og sterkt personlige innlegg mot Thrane. Arbeidernes Leksikon (1930-tallet) beskriver Abildgaards redaksjonelle linje som holdt i en «småborgerlig.reformistisk ånd (…) med direkte brodd mot både Thrane personlig og mot sosialismen.» Koht skriver: «Det var meininga til Abildgaard å legge arbeidarpolitikken um ifrå revolusjonær til parlamentarisk. Men blade stod då lengst ute på vintsre vengen i politikken, og når Ibsen vart litegrand medarbeidar her, var det for di han kjende seg som radikal, i strid med dei maktene som rådde i samfunde. Sosialist var han ikkje, likso lite som Abildgaard var det.»

Satiretegneren og ånden fra 1848

Ibsens tegnekunst fra tidlige år er kjent, blant annet av landskapsmotiver. Men han hadde også en satirisk strek som han utviklet i Kristiania og noen av disse tegningene kan ha blitt brukt i Arbeider-Foreningernes Blad, som det som illustrerer denne artikkelen, kalt: «Man hænger de Smaae og lader de Store gaae.» Det er biografen Koht som har antatt at det er Ibsen som er ansvarlig for dette satiriske bidraget i kampen mot forskjells-Norge anno 1851.

«Catilina» er det eneste norske diktverket som speiler 1848-revolusjonen og den stemningsbølge som feide over Europa før reaksjonen igjen vant fotfeste og slo opprøret tilbake i land etter land. Teatermannen Hans Heiberg skriver i den nevnte biografi at «Catilina» for det første ikke var noe vellykket stykke, men at det også tydeligvis har blitt forandret unders kriveprosessen. Det var tenkt som «et rent propagandastykke, nesten som om det skulle være planlagt av Brecht – for republikk, revolusjon, opprør. (…) Men underveis forandrer det seg til et psykologisk stykke, fordi Ibsen tar sin helt stadig mer alvorlig, og prøver å komme til bunns i hans splidaktighet med seg selv.»

25 år seinere var han blitt berømt og laget en revidert jubileumsutgave. I et forord ser han temaene stykket tok opp som gjengangere i hans diktning. Og her er Ibsen på det mest åpenhjertige og med de muntreste selvbiografiske notater som noen gang kom fra hans hånd, skriver Heiberg. Ibsen ser også tilbake på vinteren 1848 i dette forordet:

«Tiden var stærkt bevæget. Februar-revolutionen, opstanden i Ungarn og andetsteds, den slesvigske krig, – alt dette greb mægtigt og modnende ind i min udvikling, hvor ufærdig den end længe bagefter vedblev at være. Jeg skrev rungende opmuntringsdigte til Magyarerne om, til fræmme for friheden og menneskeheden, at holde ud den retfærdige kamp mod «tyrannerne» […]»

… og ekkoet fra Lofthus-opprøret 

Kanskje var det Ibsens glød for 1848 og det som fulgte i kjølvannet her hjemme som fikk ham til å blåse liv i gamle glør fra et annet merkeår i norsk historie, nemlig Lofthus-opprøret i 1786. Kristian Jensen Lofthus var storbonde, skipper og partsreder som stilte seg i spissen for det som trolig den viktigste folkereisinga mot embetsmannsveldet under hele dansketida. Det endte i væpnet konflikt og arrestasjon av Lofthus som endte sitt liv som fange på Akershus festning i 1797. I brev til vennen Ole Schulerud, datert Grimstad 5. januar 1850, nevner Ibsen at han har tenkt å skrive en «nationalhistorisk Novelle», som jeg har kaldet «Fangen paa Agershuus.» Det er kun et utkast til en begynnelse, men dette som Heiberg kaller «et virkelig funn av dramatisk stoff», ble aldri fulgt opp av dikteren.

Om Christian Lofthuus’s sørgelige Skjæbne.» Deretter gir Ibsen en skisse av Lofthuus’ liv og skjebne (ca. 1 side), og her nevner han også at han har kommet i besittelse av et gammelt skrift, som ble gjengitt i hundreårsutgaven av Ibsens samlede verker. At Ibsen som 18-åring i Grimstad ble far til et barn i et utenomekteskapelig forhold til Else Sofie Jensen, hvis bestefar het Kristian Jensen Lofthus, er kanskje bare en av livets rare tilfeldigheter. Eller hva vet vi om hva de to snakket om på apotekerloftet der de var hybelnaboer i 1846? Kanskje snakket de både om opprør og oppgjør. I alle fall måtte den unge Henrik Ibsen betale barnebidrag til den 10 år eldre Sofie til etter at han var blitt gidft med sin Suzannah. Men det er en annen historie.

Forrige artikkelJimmy Dore om kjemiske våpen i Syria
Neste artikkelTsipras hyller Trump i Washington