Eliten hater å bli kalt elite

0
Jean-Baptiste Charpentier le Vieux: Familien til grev Penthièvre. (1762) Det franske aristokratiet hadde heller ingen forståelse for folkets livssituasjon.

Noe av det beste Occupy-bevegelsen gjorde var å sette ord på den ekstreme maktkonsentrasjonen i dagens samfunn. Den kalte det de 99% mot de 1%. En nærmere analyse viser at det er verre enn som så. Den gruppa som virkelig tjente grovt på finanskrisa utgjorde ikke mer enn 0,01% av samfunnet i USA. Gruppa av de ultrarike, som kontrollerer de multinasjonale selskapene og har formuer som overgår nasjonalbudsjettene i mange land er ikke flere enn 0,00004% av verdens befolkning. Og åtte av dem er så rike at de eier mer enn den fattigste halvparten av verdens befolkning – tilsammen. Vi snakker altså ikke bare om borgerskapet i tradisjonell betydning, men om en fraksjon av borgerskapet, en elite, som har skaffet seg makt over det meste. Forskere i USA har slått fast at landet styres av et oligarki, og USA er på ingen måte enestående.

Jean-Baptiste Charpentier le Vieux: Familien til grev Penthièvre. (1762) Det franske aristokratiet hadde heller ingen forståelse for folkets livssituasjon.

Eliten hater å bli kalt elite

Fram til søttitallet sank skillet mellom de rikeste og vanlige arbeidere, men fra da av har klasseforskjellene bare økt. De rikeste 1% i dag har minst like stor kontroll over rikdommen som deres forgjengere hadde på begynnelsen av 1900-tallet. Eierne av de multinasjonale korporasjonene utgjør mer og mer en global klasse som for lengst har sprengt nasjonalstatenes rammer og søker å kontrollere kapitale og ressurser over hele verden. En studie fra Zürich viste at 147 av de multinasjonale selskapene er så tett sammenvevd at de de opptrer nærmest som en superkorporasjon. Sammen kontrollerer de 40% av kapitalen til allle verdens multinasjonale selskaper. Og de kontrollerer ikke bare det militær-industrielle komplekset. De kontrollerer også mediene. 6 selskaper i USA eier over 90% av mediene, og de eier også politikerne i landet gjennom at de betaler privilegiene deres. (Se: Bilderberg og monopolborgerskapets organisering som klasse.)

Rundt dette sjiktet av ultrarike mennesker finnes det et sjikt av privilegerte toppolitikere, mediemoguler, meningsdannere og administratorer, som sjøl ikke er et borgerskap, men som er deres sersjanter og kapteiner og som er en del av eliten, omtrent som gamle dagers presteskap.

Om det noen gang har vært aktuelt å snakke om en elite, er det altså i dag. Men eliten hater å bli kalt elite.

I Dagens Nyheter skriver for eksempel lederskribenten Amanda Sokolnick:

bilden av eliten mot folket är populisters favoritföreställning. Genom att klumpa ihop alla de aktörer och motstridiga intressen som tillsammans kan beskrivas som en elit, och låtsas som att de delar en gemensam agenda, kan man utmåla sig som folkets representant.

I en debattartikkel i DN advarer fire professorer mot at:

Medierna betraktas som en enhetlig aktör och anses gå ”etablissemangets” ärenden eller ha en egen agenda som står i motsättning till ”folkets” intressen.

(Sitatene er hentet fra artikkelen Eliten som försvann av Peter Svantesson.)

Systemlojale ideologer reagerer altså sterkt på forestillinga om en elite som står mot folkets interesser. Nylig ble også steigan.no og undertegnede kritisert av den fraseradikale gruppa Tjen Folket for å bruke begrepet elite, siden det også brukes av høyrepopulister.

Maktutredningen

Vel, vi bruker det norske språket, det er det fortsatt en del som gjør, og der er ordet elite et veletablert begrep. I Maktutredningen fra 2003 kom det fram at:

Elitenettverket

Norske eliter utgjør bredere grupper der tenkning og handling er likeartet, men utgjør likevel tre-fire særegne hovedgrupper: Økonomiske, politiske, ideologiske og forvaltningsmesige eliter.

Selv om samfunnslederne danner undergrupper med ulike holdninger, formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Denne elitesirkulasjon har økt med “selskapiseringen” – fristilling og markedsretting – av offentlige verk.

Den norske modellen i engasjementspolitikken – nasjonalkorporatismen – er kjennetegnet av utbredt elitesirkulasjon mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner. Makt utøves av personer. Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester.

I næringslivet finner vi tette nettverk med forbindelser både mellom personer og mellom foretak. Selskap er forbundet gjennom eierrelasjoner og overlappende styreverv, noe som gir en omfattende maktkonsentrasjon i næringslivet.

Konkret klasseanalyse

Maktutredningen er fra 2003. Hadde den kommet i dag, ville man hatt massevis av data til å forsterke disse konklusjonene. Elitebegrepet er en god beskrivelse av maktforholda i Norge. Politikere veksler mellom politiske topposisjoner og direktørjobber i organisasjoner, tenketanker og internasjonale organisasjoner, slik en Espen Barth Eide har gått fra norsk politikk til direktørjobb i milliardærklubben World Economic Forum, eller slik Børge Brende nå gjør etter ham, og Stoltenberg og Jagland før ham.

Elitebegrepet er utviklet av C. Wright Mills i boka The Power Elite fra 1956. Det er ikke et marxistisk begrep, men det er heller ikke nødvendigvis i motsetning til en marxistisk analyse. Marx studerte forholdet arbeid og kapital, og det er fortsatt grunnleggende. Men Marx gjorde ikke i noen særlig grad en analyse av forholdet mellom politikk og kapital. Bruker man metoden til Marx konkret på dagens samfunn kan man faktisk berike den gjennom å se på hvordan maktelitene er blitt kapitalens forlengede arm, slik at man kan kan forstå konkret hvordan kapitalens diktatur utøves. (Les: Vi er noen fordømte amatører.)

Det politiske systemet har også forvitret. De politiske partiene er stort sett enige om det meste, og det er omtrent de samme markedsførerne som skriver talene til toppolitikerne. Partiene utgjør mer og mer et kartell. De sosialdemokratiske partiene har for eksempel sluttet å være massepartier bygd på arbeiderklassen og har blitt nyliberale partier akkurat som sine konkurrenter. Derfor råtner de også på rot.

Og folk merker det i sin egen virkelighet

Flytter du blikket fra lederskribentenes bobler til folks hverdag, så vil du se at folk opplever svært godt hva dette elitestyret gjør med samfunnet. Folk merker en avmakt der det ikke spiller noen rolle hva de stemmer, fordi politikken stort sett forblir den samme.

Eliteinstitusjonen over alle eliteinstitusjoner, Chatham House, gjorde nylig en undersøkelse der man forsøkte å finne ut hva eliten mener i forhold til hva folket ellers mener, og det var markante forskjeller. Folkeflertallet i Europa er motstandere av elitens politikk. Flertallet er imot EU som superstat, imot avviklinga av nasjonalstaten, mot masseinnvandringa og så videre, alt noe som elitene er for. Venstrepartiene tar stort sett samme standpunkt som elitene i disse sakene, og oppleves derfor ikke som noe alternativ.

Eliten hater å bli kalt elite, fordi det er et begrep som rokker ved dagens skinndemokrati. Derfor rykker kapitalens ideologer ut og setter ordet på forbudslista. Skal man utforme en konkret politikk og strategi for å reise et folkelig opprør mot dagens form for globalisert kapitalisme, er det nødvendig å forstå alt dette, og legge opp en politikk som tar et grunnleggende oppgjør med dagens nyliberale og elitestyrte variant av kapitalismen.

 

 

Forrige artikkelThe Foundations of the Billionaires and the Foreign Policy of Norway
Neste artikkelValget i Tsjekkia – enda en katastrofe for sosialdemokratene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).