oss 100 kroner!
Oppsummering av et intervju med professor Stephen F. Cohen.
Dagens konfrontasjon mellom USA og Russland utvikler seg på måter man aldri har sett før – og lederne i amerikansk politikk og media ser ikke ut til å bry seg.
I flere år har Cohen hevdet at den nye kalde krigen er farligere enn dens forgjenger, som varte i 45 år. Det ble ofte sagt, «vi overlevde den knapt.» Her oppdaterer han og legger fram bevis for denne utviklingen. I mellomtiden fortsetter mange amerikanske deltakere og kommentatorer å benekte – av personlige og politiske grunner – at det er en ny kald krig på gang. Alle som tviler på at den eksisterer, trenger bare å lese ledende amerikanske aviser eller se på TV-nyhetene; eller se på det økende antallet erklæringer om en (kald) krig mot Russland, som for eksempel en spesielt ekstremistisk uttalelse nylig fra en angivelig tverrpolitisk organisasjon, der en av medforfatterne er en tidligere tjenestemann i forsvarsdepartementet under Obama, Evelyn Farkas.
Denne artikkelen ble først publisert i The Nation. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen
Cohen identifiserer seks faktorer som gjør den nye kalde krigen farligere enn den forrige:
1.
Episenteret for konfrontasjonen er ikke det fjerntliggende Berlin eller det som da ble kalt «Den tredje verden», men direkte på Russlands grenser, fra Baltikum og Østeuropa til Ukraina og Svartehavet, der NATOs militære opprustning blir stadig sterkere, i form av flere soldater, våpen, krigsfly, skip og – man bør ikke overse – rakettforsvarbaser.
NATO karakteriserer nå denne enorme østfronten som sitt territorium. Ingen slik utenlandsk militær makt har vokst fram så nær Russland – og den nest største byen St. Petersburg – siden den nazistiske tyske invasjonen i 1941. Oppfatningen i Moskva er forståelig og forutsigbar. I økende grad sies det – i massemedia og privat av høytstående embetsmenn – at dette utgjør «amerikansk aggresjon mot Russland», og selv at «Amerika er i krig mot Russland.»
Man kan forsøke å sammenligne denne bekymringen med «Russiagate.» Det foreligger enda ikke empiriske bevis for påstanden om at Kreml «angrep Amerika» under presidentvalget i 2016. I motsetning, kan man betrakte de konkrete bevisene russiske tjenestemenn åpenbart ser for Washingtons nåværende «aggresjon».
Og man kan forestille seg potensialet for en ‘varm krig’ enten utilsiktet eller forsettlig – i denne utbredte og voksende russiske oppfatningen. Den stadige presset i Washington for å sende flere våpen til Kiev, som har lovet å bruke dem mot de russisk-støttede opprørerne i Donbass, kan bare øke de russiske bekymringene og faren. (I mellomtiden river Kiev Minsk-fredsavtalen i filler, ved å vedta lovgivning som ikke er i overenskomst med den.)
2.
Muligheten for en utvidet amerikansk-russisk militær konflikt kan være enda mer akutt i Syria, hvor russisk-støttede syriske styrker nærmer seg en avgjørende seier over anti-Assad kjemperne, der flere av dem er tilknyttet terrororganisasjoner. Russlands forsvarsdepartement har gjort det klart at det mener amerikanske styrker i Syria aktivt støtter og hjelper anti-Assad-krigere, mens de setter de russiske troppene der i alvorlig fare, og har åpent erklært seg beredt til å slå til mot disse amerikanske enhetene i Syria. Cohen spør hva reaksjonen i Washington vil være hvis Russland dreper amerikanere i Syria?
3.
I motsetning til under den forrige kalde krigen, da forbindelsene mellom USA og Sovjetunionen vokste jevnt etter Cubakrisen i 1962, blir nå de forbedrede forbindelsene, som møysommelig ble bygget opp over flere tiår, ødelagt. Enda mer av dette rammeverket er nå alvorlig truet. Kongressen og Trump-administrasjonen virker fast bestemt på å stenge to russiske nyhetsbyråer i USA, RT og Sputnik. I så fall kan Kreml vedta mottiltak i Russland, og redusere offentlige kommunikasjonsforbindelser, uansett hvor «propagandistiske,» på begge sider.
En av CNNs veterankorrespondenter rapporterer fra Moskva at «våpenkontroll henger i en tynn tråd.» Og konfiskasjonen og ransakelsen av det russiske konsulatet i San Francisco i forrige måned, som aldri har skjedd før, har overbevist enkelte russiske tjenestemenn, ikke urimelig, at innflytelsesrike krefter i Washington ønsker et fullstendig brudd i diplomatiske forbindelser med Moskva.
4.
Under den forrige kalde krigen ble ingen sovjetisk leder demonisert av de amerikanske lederne i politikk og media like intenst som Russlands leder, Vladimir Putin har blitt i nesten et tiår. Russland og forholdet til Moskva har vært så personfokusert på Putin at Russland ikke lenger synes å ha noen legitime nasjonale interesser, hverken i inn- eller utland. En anerkjennelse av dette er den første forutsetningen for forhandlinger.
5.
«Russiagate» er også uten sidestykke. Måtene det forverrer den nye kalde krigen er mangeartede og voksende. De mange «etterforskningene» antyder at det som en gang at var vanlige forbindelser til Russland kan være «samspill med Kreml», inkludert økonomiske. På samme måte blir meninger som er kritiske til denne kalde krigen stemplet som «russisk desinformasjon gjort til våpen» og Kreml-vennlig «propaganda.» Ikke overraskende, vises svært få slike meninger i hovedstrøms amerikanske aviser eller TV. (Flere avvikende syn på offisiell utenrikspolitikk vises i hovedstrøms russiske media enn det som kan finnes hos deres amerikanske kolleger.)
Viktigst av alt, har Russiagate kanskje lammet president Trump fra å være effektiv i eventuelle kriseforhandlinger med Putin, uansett hvor eksistensielle. Forestill deg, for eksempel, hvis president John F. Kennedy hadde blitt like hardt angrepet som en «russisk marionett» under Cubakrisen. Han ville ikke vært i stand til politisk å beslutte de kompromissene både han og den sovjetiske lederen Nikita Khrustsjov inngikk for å få slutt på krisen uten atomkrig. Uansett hvor mye amerikanske politikere og media avskyr Trump, legger Cohen til, burde de frykte muligheten for krig med Russland mer.
6.
Og i sterk kontrast til politikken på 1960-, 1970- og 1980-tallet, er det i dag nesten ingen motstandere av denne kalde krigen i media, politikken eller hovedstrømmen i Amerika. Uten effektiv opposisjon, inkludert robust offentlig debatt, er dårlige politiske utfall mer sannsynlige, selv i demokratier.
Cohen legger til tre andre nye forhold:
Den ene er myten at Russland etter sovjettiden er for svak til å være med på en langvarig kald krig, og etter hvert vil kapitulere til Washington og Brussel. Dette er selvfølgelig logikken bak tsunamien av sanksjoner rettet mot Moskva siden 2014. Her overser man at flere internasjonale finansinstitusjoner har registrert Russlands betydelige økonomiske oppgang de siste to årene eller så. Det ligger for eksempel an til å bli verdens største eksportør av hvete. De glemmer Russlands enorme natur-, menneskelige og territoriale ressurser.
Man bør istedet huske at det ikke finnes noe tilfelle av kapitulasjon i moderne russisk historie, uansett hvor ødeleggende og kostbare omstendighetene var. I motsetning til marginalt representativt russiske stemmer som får stor oppmerksomhet i vest for å si noe annet, vil verken nasjonens eliter eller folket i utgangspunktet endre landets lederskap eller politikk under vestlig press. Faktisk har mange hovedstrøms russiske politiske intellektuelle og andre kommentatorer allerede akseptert at den nye kalde krigen, som de holder Vesten ansvarlig for, kan vare like lenge som den forrige.
For det andre, er det et inngrodd syn i det amerikanske establishmentet at Russland er «isolert» i verdenspolitikken. Tidligere president Obama gjorde sitt beste for å oppnå dette. Antallet russiske møter med utenlandske ledere og avtaler inngått de siste årene motbeviser denne forestillingen.
Men det er også noe annet nytt og viktig. Sovjetblokken i Øst-Europa under den forrige kalde krigen var en allianse av uvillige land, økonomiske byrder med evige kriser. Russlands framvoksende allierte og partnere i dag er frivillige og lønnsomme, fra de mindre BRICS-statene til Kina. Faktisk er det USAs «innflytelsessfære» som ser ut til å bli splintret i dag, som det fremgår av Brexit og Catalonia (hvis folkeavstemning i tillegg kan sette folkeavstemningen på Krim i 2014 i en noe annet lys). Og hvordan kan vi ellers tolke den voksende tilnærmingen mellom NATO-medlemmet Tyrkia og Russland, eller det historiske besøket av den saudiske kongen til Moskva, som førte til avtaler verdt milliarder dollar i innkjøp og investeringer i våpen og energi? Hvem synes, kan historikere spørre seg, blir mer isolert i verdenspolitikk?
Det tredje, selvfølgelig, er Kinas rolle, en stor oppadstigende makt. Under den forrige kalde krigen var det en rival av Sovjetunionen, og dermed et «kort» som kunne spilles mot Moskva. I dag er det Russlands politiske, økonomiske og potensielt militære partner. En felles russisk-kinesisk flåteøvelse begynne neste uke – en ny omstendighet som sannsynligvis vil ha en dyp effekt andre steder, blant annet i India, Pakistan, Japan, og selv Afghanistan.
De fleste av disse nye og vesentlig hittil usette faktorene i denne kalde krigen legges ikke merke til i Washington, og ikke bare på grunn av «Russiagate» hysteriet. Amerikansk triumfalisme siden Sovjetunionen ende i 1991 spiller en viktig rolle. Det sitter igjen en amerikansk provinsialisme, noen ganger beskrevet som «eneståendehet».
I mellomtiden er de tre alvorligste truslene mot amerikansk nasjonal sikkerhet: internasjonal terrorisme, spredning av atomvåpen og cyberangrep som kan utilsiktet utløse atomvåpen, stort sett ikke prioritert. Det samme er den grunnleggende sannheten at ingen av disse problemene kan reduseres uten et partnerskap med Russland. Selv denne slags realiteter var skjønt under den 45 år lange kalde krigen, og noen ganger fulgt opp.
Stephen F. Cohen (født 1938) er en amerikansk akademiker og professor emeritus i russiske studier ved Princeton University og New York University.
