Støre i skvis

0
Jonas Gar Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

 

Av Johan Nygaard.

Matematikkundervisningen i grunnskolen lærer barna at løsningen på et problem ligger i forståelsen og beskrivelsen av problemet. Det er kunsten. Med referanse til Jeremy Corbins Labor, beskriver Paul Mason (i sin kronikk i KK 30. september om «Veien videre») problemet slik at den opplagte løsningen «for å redde sosialdemokratiet» blir å «bryte med nyliberalismen». I norsk kontekst betyr det å bryte med Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken i Arbeiderpartiet. Vi kommer ikke forbi at Jonas Gahr Støre fremstår som et symbol på de sosialdemokratiske elitenes nyliberale utskeielse.


(Et lite utdrag av denne kronikken er trykket som innlegg i Klassekampen 14.10.17)


Støre selv fremhever Tony Blair – og nå også Emmanuel Macron – som sine politiske forbilder. Ingen forventer at Støre skal avsverge sine forbilder og lede Arbeiderpartiet gjennom en kursendring som bryter med alt som definerer ham som politiker. Partiledelsen oppsummerer den interne evalueringsprosessen etter valget med å slå fast at nederlaget hverken skyldes ledelsen eller politikkens innhold. Nederlaget skal forklares med at budskapet ble utydelig fordi innpakningen var for dårlig – og med tilfeldige uheldige omstendigheter som den gunstige konjunkturutviklingen, som partistrategene i ettertid strengt tatt ikke kan belastes for (sic). Når løsningen på problemet ligger i innpakningen av politikken, kan vi bare avvente – og etterhvert kommentere – hvordan de smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet fikser problemet.

Jonas Gar Støre på LO-kongressen da han nedkjempet motstanden mot at EØS-avtalen har forrang over Norges lover

Partiledelsen insisterer altså på at denne forklaringen skal virke førende på de videre prosessene i Arbeiderpartiet. De smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet får da i oppgave å forføre velgerne med en innpakning som tilslører at det nyliberale idealet i EU og EØS er at privat finanskapital skal overta og drifte mest mulig av fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. Ingen får snakke høyt om hvordan målstyring – opphøyd til overordnet politisk, økonomisk, administrativ og operativ styringsideologi i staten – erstatter forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap med forretningsideologi og forretningsregnskap i forvaltningen, og hvordan denne perversjonen av forvaltningskulturen fungerer som strukturell klargjøring for anbud og privatisering.

Men målstyring representerer altså slik sett det viktigste grepet for å tilpasse offentlig forvaltning til ideologien og reglene i EUs indre marked.  Slik er EØS og målstyring blitt de to viktigste betingelsene for politikkutformingen i Norge. Når folk lider under en demotiverende og demoraliserende, målstyrt fryktkultur på jobben, er det virkningene av EU tilpasningen gjennom den autonome EØS-prosessen de hver dag får kjenne på kroppen – og i sjelen.

Folket har ikke bedt om dette. Høyresiden og de sosialdemokratiske elitene har innført EØS og målstyring med  politiske falskspill og demokratisk sett høyst betenkelige fremgangsmåter. Derfor er EØS og målstyring blitt et betente nasjonale traume – et  overgrep i fortiden – som har vokst til å bli et stort, tankelammende tabu i folkestyret vårt som typisk forsvares med trusler og falske besvergelser.

Jonas Gahr Støre har i sine forskjellige roller hele veien vært en sentralt plassert strateg for dette maktmisbruket og disse demoraliserende overgrepene mot folkestyret. I et historisk perspektiv kommer vi ikke forbi at dette nasjonale traumet definerer Støre som politiker.

Så det skal sannelig bli interessant å se hvordan de smarte kommunikasjonsrådgiverne i Arbeiderpartiet nå skal pakke inn disse underliggende forholdene på en ny og bedre måte. Men uansett hva de finner på i Arbeiderpartiet: Nøkkelen til fortsatt fremgang for Rødt, SV og Senterpartiet ligger i å utvikle et politisk samspill på Stortinget som  eksponerer og forklarer disse underliggende sammenhengene som stadig flere folk nå gjennomskuer intuitivt.

De smarte kommunikasjonsrådgiverne begrunner kommunereformen, politireformen, og alle de andre store, målstyrte og sentraliserende strukturreformene i forvaltningen de siste 15-20 årene, med omsorg for de svake, med hensynet til lokaldemokratiet, og samtidig – forvirrende nok – med henvisning til målstyringens industrielle stordriftsideologi. Alle disse begrunnelsene er falske og strider mot intuisjonen og sunn fornuft, og mot omfattende norsk og internasjonal forskning på erfaringen med tilsvarende reformer. Stadig mer omfattende forskning forstår og beskriver denne strukturpolitikken som først og fremst en strategisk tilpasning til ideologien, strukturene og mekanismene i EUs indre marked. (Folkestyre eller elitestyre? Kommunereform i perspektiv. Alf Inge Jansen og Bjarne Jensen (red.) Res Publica 2016).

Rødt, SV og Senterpartiet har plukket opp bare en liten flik av denne modne og konsistente systemkritikken som forskere, fagfolk og folk i fagbevegelsen har utviklet det siste tiåret. Likevel var dette tilstrekkelig til å gjøre dem til valgets vinnere. Dette forholdet burde mane til lite grann ydmykhet og ettertenksomhet i de respektive partiene. SVs ulykke har vært at de har satset på karismatiske ledere som har avsondret seg fra disse kunnskapsutviklingsmiljøene, og følgelig heller ikke evnet å stimulere og utnytte de intellektuelle ressursene i medlemsmassen. Nå er det nødvendig at Rødt, SV og Senterpartiet internaliserer mer av denne systemkritikken, og finner frem til konstruktive samspill med relevante utenomparlamentariske krefter i samfunnet vårt. Slik kan de mangedoble den politiske kraften som ligger i den nye konstellasjonen på Stortinget.

Høyresiden og de sosialdemokratiske elitene står altså sammen om å tilsløre for velgerne hvordan de står sammen om å tilsløre for velgerne hvordan EØS og den målstyrte strukturpolitikken henger sammen – og dysse ned hvordan denne rettsliggjøringen av politikken og ensrettingen av det politiske utredningsarbeidet har bundet Norge til masten på en nyliberalistisk og frihandelsekstremistisk kurs som demoraliserer arbeidslivet og underminerer folkestyret. Velgerne i EU og EØS opplever at det i så måte ikke lenger er noen forskjell mellom høyresiden og de sosialdemokratiske elitene – annet enn nettopp den tilslørende innpakningen.

Når vi forstår og beskriver problemet slik, blir det åpenbart at løsningen på de europeiske sosialdemokratenes problem selvfølgelig ligger i politikkens innhold. Og som Mason understreker, innebærer løsningen et troverdig oppgjør med sosialdemokratenes egen oppslutning om den nyliberalistiske og frihandelsekstremistiske utskeielsen som rir verden som en mare i dag. Uten et slikt troverdig oppgjør kan sosialdemokratene ikke stille opp noen annen visjon og strategi for samfunnsutviklingene enn fortsatt EU tilpasning, målstyring og markedsorientering. Mason skriver følgelig: «En forutsetning for Labours løsrivelse fra nyliberalismen var å kunne tenke uavhengig av Lisboa-traktaten, som gjør nyliberale doktriner til urokkelige lover». De tyske sosialdemokratene må i følge Mason også «fjerne Lisboa-traktaten fra sin tankegang» når de nå starter gjenoppbyggingen etter valgnederlaget.

I norsk kontekst betyr dette å frigjøre den politiske tenkningen vår fra EØS og målstyringens nyliberalistiske føringer og begrensninger. Når vi skal forvalte vår historie, vår finansielle integritet, og vårt økologiske og sosiale ansvar i disse omskiftelige tider – og stake ut en kurs som stiller oss riktig inn i de globale sammenhengene – da må vi i Norge selvfølgelig være fri til å tenke og handle selvstendig ut fra det spesielle og egenartede ved vår situasjon. Det er meningsløst at vi i Norge, med vår finansielle og politiske integritet, skal være rettslig bundet til å kritikkløst herme den mislykkede politikken som den parasittiske finanskapitalismen dikterer et EU uten finansiell eller politisk integritet. Hvis vi  skal bevare Norges integritet og verdighet i de brutale, globale handelspolitiske og geopolitiske maktspillene, må vi selvsagt stå fritt til selv å velge hvilke idealer og verdier vi vil navigere etter.

I klartekst betyr dette altså at arbeiderbevegelsen og venstresiden i Norge heller ikke kommer forbi et generaloppgjør med de sosialdemokratiske elitenes nyliberale utskeielser. Et slikt oppgjør med Brundtland/Stoltenberg/Støre-epoken sitter naturligvis langt inne for de sosialdemokratiske elitene i Arbeiderpartiet. Støres historiske rolle og misjon i dag er å fungere som en propp som i det lengste blokkerer for en slik politisk prosess – koste hva det koste vil.

For Støre personlig handler dette om hans ettermæle; om hans medvirkning til sviket i fortiden da Stortinget ble ført bak lyset ved inngåelse av EØS-avtalen; om hans medvirkning som strateg for den demokratisk sett svært betenkelige målstyringsrevolusjonen; og om hvordan han siden har bidratt til å konsolidere disse nyliberale føringene og bindingene på politikkutviklingen i Norge.

For Arbeiderpartiet handler oppgjøret om å frigjøre seg fra denne fortiden og den tankelammende fryktkulturen som følger med alle tabuene. Det handler om å bli fri til å lære av erfaringen, til å gjenopprette respekten for faglighet og arbeid, til å oppdatere sin forståelse av de sosiale, økonomiske og økologiske samspillene her i verden, og tenke nytt.

Alternativet er å bli et enda mer rendyrket elitistisk parti for middelmådige maktkrypere; teknokratiske og politiske karrierister – og heller akseptere vedvarende redusert respekt og tilslutning fra folket. Hva lønner seg for hvem? Vi får se.

Situasjonen og konstellasjonene etter valget åpner uansett for offensive, tverrfaglige og tverrpolitiske samspill i kampen mot EØS, målstyringshelvete og hele det nyliberale paradigmet. Det vil sette Arbeiderpartiet og Støre i en konstant skvis de neste fire årene.

 

Forrige artikkelWashington svirrer av rykter om palassrevolusjon
Neste artikkelStudie: – Å ha sønner i vernepliktig alder påvirket politikeres krigsholdninger