Tyrkia og det strategiske landskapet

0

«Vi er ikke et stammesamfunn. Vi er republikken Tyrkia, og hvis dere ikke godtar det, er det synd, men vi trenger dere ikke.»

Dette sa Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan i en tale rettet mot USA. Det er en av hans skarpeste meldinger til nå til sin angivelige allierte.

Bakgrunnen var at USA har trukket tilbake sine visumtjenester i Tyrkia som en protest mot at Tyrkia arresterte to folk som jobber for USAs ambassade for angivelige forbindelser med Gülen-bevegelsen.

Erdoğan beskyldte folk fra den forrige administrasjonen i Washington for å ville skade forholdet mellom USA og Tyrkia, og spesielt skarp var han i kritikken av USAs ambassadør John Bass:

“Let me be very clear, the person who caused this is the ambassador here. It is unacceptable that the U.S. has sacrificed a strategic partner like Turkey to a presumptuous ambassador.

If an ambassador in Ankara is governing the great United States, it is a shame. They should have told him he could not act like that to a strategic ally. But they could not do that.

Tyrkia og USA er kommet mer og mer på kant med hverandre. Tyrkia utgjør den strategisk viktig sørflanken i NATO, har alliansens nest største hær og USA har antakelig utplasser atomvåpen på Incirlik-basen i Tyrkia.

Men etter at Erdoğan beskyldte USA for å stå bak, eller i det minste å ha kjent til, kuppforsøket i Tyrkia, har forholdet surnet.

Det ble ikke bedre da Tyrkia valgte å kjøpe det russiske våpensystemet S-400. Det er ikke noe forbud mot sånt i NATO, men at et medlemsland inngår en så sentral våpenavtale med «fienden» ansees som nokså uhørt.

Tyrkia har vært en sentral støttespiller for USAs stedfortrederkrig mot Syria, og uten Tyrkia ville det ikke har vært mulig å væpne og forsyne de jihadistiske leietroppene slik man har gjort. Men siden USA støtter det kurdiske SDF, som igjen er knyttet til Tyrkias dødsfiende PKK, er Tyrkia også her kommet på kollisjonskurs med USA.

Balkan-forbindelsen

Nå har også Tyrkia åpnet en ny flanke overfor USA der de havner på hver sin side. Den tyrkiske presidenten har vært på et todagers besøk i Serbia der han både har lansert store investeringsprosjekter og har understreket behovet for et samarbeid mellom Tyrkia og Serbia.

Tyrkia vil delta i bygginga av en motorvei mellom Beograd og Bosnias hovedstad Sarajevo. Tyrkia vil også føre en naturgassrørledning, Turkish Stream, via Serbia til Europa.

Turkish Stream var en gang sett på som en motpol til de russiske rørledningsprosjektene, blant annet South Stream. Men det er ikke utelukket at russisk gass kan komme til å bli ført gjennom Turkish Stream, i så fall til stor irritasjon fra USA.

Gazprom bygger i hvert fall en rørledning som kalles TurkStream under Svartehavet til Tyrkia.

Mot Stor-Albania

USA er tungt etablert på Balkan og har siden krigene på nittitallet sett på Serbia som hovedfienden der. Derimot er Albania fullstendig i lomma på USA, og i det albansktalende Kosovo har USA sin svære militærbase Camp Bondsteel.

Tyrkia beskylder Albania for å være et springbrett for Gülen-bevegelsen.

Ankara har tidligere støttet det som kalles The Tirana Platform, som er en plan for å skape et stor-Albania på Balkan. Men nå later det til at Tyrkia har forlatt den planen. Erdoğan sa til albansk TV:

“These are bad things. You see what is happening in the Middle East, in Iraq, Syria … We do not want such crises to happen in the Balkans. There are those who try to design such plans for the Balkans, but we must not let them. We advocate respect of sovereignty and integrity of states and this must be understood.

Therefore, such games must no longer be played here in Macedonia, Bosnia-Herzegovina, Albania, Serbia”.

Et nytt strategisk landskap

Avstanden mellom Tyrkia og USA øker i stor hastighet samtidig som Tyrkia nærmer seg sine gamle fiender. Historisk har Tyrkia og Russland utkjempet 12 kriger, men det later ikke til å være til hinder for en tilnærming i dag. Og mens EU stenger døra for Tyrkia, lokker Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og det kinesiske One Belt One Road-prosjektet i den andre enden. Det geopolitiske landskapet rundt Tyrkia er åpenbart inne i dramatiske endringer, endringer som vil kunnet få vidtrekkende konsekvenser, ikke bare i regionen, men langt utover den.

Forrige artikkelVil Spania sette Catalonia under militær kontroll?
Neste artikkelMarcus Thrane: Skal vi være moderate eller radikale?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).