Volden mot Catalonia og spørsmålet om katalansk uavhengighet

0

Den spanske staten valgte å sette inn politiet med køller og gummikuler mot folkeavstemninga i Catalonia. Over 840 mennesker skal ha blitt skadd og mange stemmelokaler ble raidet av politiet. Hvis Madrid ønsket å vinne venner i Catalonia, kunne de knapt gjort noe dummere enn det de gjorde. Den katalanske regionale regjeringa, Generalitat, erklærer på sin side at 42,3% av velgerne deltok av avstemninga og at 90% av dem stemte for uavhengighet. Catalonia er klar for å erklære sin uavhengighet fra Spania med det aller første.

Uavhengighetserklæring

Presidenten i Generalitat de Catalunya, Carles Puigdemontsa etter at stemmelokalene stengte at gjennom de lidelsene folket i Catalonia har opplevd denne dagen, «har folket i Catalonia vunnet retten til å danne en uavhengig stat i form av en republikk». Han sa også at hans regjering en av de nærmeste dagene vil sende resultatet av folkeavstemninga til det katalanske parlamentet, slik at det «kan handle i samsvar men loven for folkeavstemninga».

I Madrid sier regjeringa til Mariano Rajoy at det ikke har vært noen folkeavstemning. Rajoy la hele avsvaret for volden på Carles Puigdemont og Generalitat. Rajoy sa at Madrid hadde handlet etter loven og vist at regjeringa er i stand til å forsvare Spanias integritet «mot denne ulovlige folkeavstemninga».

Etter loven for folkeavstemninga i Catalonia skal resultatet legges fram for regionsparlamentet umiddelbart etter avstemnings for at parlamentet skal kunne ta de nødvendige skritt for å erklære Catalonia som en uavhengig stat, skriver El Païs.

Regjeringa i Madrid hevder at dette er i strid med den spanske grunnloven. Hvordan den vil reagere når det katalanske parlamentet faktisk erklærer regionen som en uavhengig stat, gjenstår å se. Men hvis søndagens politiaksjoner kan være en pekepinn, ser det heller dårlig ut.

Det er liten tvil om at regjeringa i Madrid har behandlet den katalanske uavhengighetsbevegelsen med en arroganse, og til slutt med en vold, som ikke har minsket ønsket om løsrivelese, men heller tvert om.

Har Catalonia rett til løsrivelse?

Madrid hevder at den spanske grunnloven ikke tillater at regionene løsriver seg, og det kan godt hende at den har rett i det. Men det påvirker ikke realitetene. Spørsmålet er om Catalonia, etter folkesuverenitetsprinsippet, har rett til løsrivelse eller ei. I forbindelse med den norske uavhengighetserklæringa fra Sverige i 1905, hevdet den svenske regjeringa at unionen ikke kunne oppløses ensidig av den ene parten. Men likevel vedtok Stortinget 7. juni 1905 at unionen var oppløst, og sendte så dette til folkeavstemning. Denne avstemninga fant sted 13. august samme år og ga et flertall på 99,95% for å stadfeste unionsoppløsninga.

Den norske unionsoppløsninga ble tema for en debatt mellom Lenin og Rosa Luxemburg. Luxemburg latterliggjorde uavhengighetserklæringa og sa at den skyldtes en småborgerlig bondementalitet i Norge, og at det bare handlet om at nordmennene ville ha sin egen konge og sin egen valuta.

Til dette svarte Lenin at det ikke hadde noenting med saka å gjøre. Ifølge ham var hovedspørsmålet om nasjonenes rett til sjølstyre, og om hvordan sosialister skulle forholde seg til dette prinsippet. Og der var han ikke i tvil: «Det internasjonale sosialdemokratiet (som de kalte seg den gangen, vår merknad) står for nasjonenes rett til sjølstyre.»

For en marxist er det fullt mulig å være imot løsrivelse, samtidig som man forsvarer retten til løsrivelse. Det første er en konkret vurdering, det siste er et prinsipp.

Ut fra samme tankegang som lå bak Norges 1905, er det ingen tvil om at Catalonia har rett til å erklære seg uavhengig. Om det er klokt, og om det ligger andre interesser bak enn dem vi får se i gatene, er en helt annen sak.

EUs politikk for «regionenes Europa»

For å svekke nasjonalstatene har EU i lang tid ført en politikk for det som kalles «regionenes Europa». Det er lettere for Brussel å styre en lang rekke svake regioner enn å bryte ned gamle nasjonalstater. I henhold til denne strategien vedtok EU i 2007 sitt Catalonia-program, som hadde et budsjett for 2007–13 på 1,4 milliarder euro. Det er ingen tvil om at dette programmet et godt stykke på vei har finansiert den katalanske uavhengighetsbevegelsen og sørget for å institusjonalisere den.

EUs regionalpolitikk går også inn for å stimulere regioner på tvers av nasjonale grenser, og det er også puttet en god del penger i dette fra EUs side.

EUs regionskart, «regionenes Europa»

For Catalonia er ikke dette aktuelt, siden den ikke krysser noen landegrense, men det er ingen tvil om at Catalonias gravitering mot løsrivelse fra Madrid er en logisk konsekvens av EUs regionspolitikk.

Dette ser man også når Catalonia insisterer på fortsatt EU-medlemskap. I den nasjonale sjølråderettens navn bryter man med den spanske staten for å underlegge seg en union som har til hensikt å avskaffe den nasjonale sjølråderetten. Det gir ingen mening, hvis det virkelig er nasjonal uavhengighet man ønsker.

Catalonia og Krim

Catalonia gjennomførte altså sin folkeavstemning 1. oktober 2017. Den var kaotisk og det går an å reise formelle innvendinger mot den, siden det er opplagt at politiet hindret svært mange i å stemme. Men den skal avgivelig ha gitt et ja-flertall på over 90%.

På Krim-halvøya ble det gjennomført ei folkeavstemning 16. mars 2014 for eller imot løsrivelse fra Ukraina og tilslutning til republikken Russland. Deltakelsen skal ha vært 80,4% og flertallet for tilslutning til Russland 97,5%. Det var ingen uroligheter under folkeavstemninga på Krim, og meningsmålinger gjennomført av Pew Research Center i etterkant viser at 91% av befolkninga på Krim betraktet avstemninga som fri og rettferdig og 88% mente at den måtte godkjennes av Kiev.

I begge tilfeller hevdet sentralregjeringa i henholdsvis Madrid og Kiev at avstemninga var grunnlovsstridig. Men når det gjelder kvaliteten på de to avstemningene, er det ingen tvil om at den på Krim står sterkest. Hvis man betrakter folkeavstemninga i Catalonia som riktig i henhold til folkesuverenitetsprinsippet, kommer man ikke utenom å måtte mene det samme om Krim.

Var det lurt?

Catalonia har altså rett til å bestemme seg for løsrivelse. Men var det lurt? Det er fullt mulig å mene at det hadde vært bedre for klassekampen i Spania og for kampen mot de reaksjonære kreftene i hele landet, om Catalonia ikke hadde gått inn for løsrivelse, men hadde fortsatt som en kjempende og ganske radikal region i Spania. Retten til løsrivelse innebærer ingen plikt til løsrivelse. Å splintre opp nasjonalstater i små regioner kan gjøre spillet lettere for de store imperialistmaktene, slik vi har sett gang på gang, med Jugoslavia som et av de grelleste eksemplene i nyere tid.

Men Madrids politikk, og ikke minst den undertrykkinga og den volden som ble vist under folkeavstemninga kan ha gjort videre samboerskap politisk umulig.

Vil EU, Europarådet og FN godkjenne en katalansk stat? Det gjenstår å se. Først må vi se om det blir en faktisk statsdannelse, eller om det blir spilt bort i et taktisk spill. Og skulle det bli etablert en katalansk stat, er det ikke sikkert at Spania vil la den gå. Vi kan godt komme til å se hardere undertrykking og unntakstilstand som Madrids svar. EU er i ei klemme, siden unionen gjerne ser regional oppslitting, men samtidig trenger Brussel støtte fra den spanske staten. Og både i EU og NATO ser man jo at en godkjennelse av et uavhengig Catalonia, vil rasere kritikken av Krims løsrivelse.

Forrige artikkelDramatiske strategiske endringer på det eurasiske kontinentet
Neste artikkelWashingtons jernteppe ved Eufrat
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).